Mine følelser etter tapet

Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver ned sine tanker etter de fleste United-kamper.

Her er hans umiddelbare tanker etter tapet i Hellas.

Olympiakos – United 2-0

Forventet du noe positivt denne gangen også? Noe som kan gi håp?

Beklager, jeg klarer det ikke.

Jeg skal avslutte og trykke neste utgave av medlemsmagasinet United-Supporteren onsdag og torsdag, så dette skrives kun noen sekunder og minutter etter kampslutt.

Og akkurat som det er hos de fleste av dere. Nå er det bekmørkt. Også hos meg.

Jeg ville egentlig ikke skrive noe om dette her. Så trist og vondt og ille var de 90 minuttene vi akkurat har bak oss.

Det var sesongverste. I det som har vært vår verste sesong i moderne tid.

Jeg har ingen problemer med å gratulere grekerne med seieren. De var best, men jeg er faktisk usikker på om jeg noen gang har sett en dårligere United-prestasjon. Da inkluderer jeg alle tidligere kamper denne sesongen og de verste fra tidligere sesonger, men nei, jeg kan ikke huske å ha sett noe så dårlig. Jeg har fulgt United siden slutten av 70-tallet og sett så godt som alle kamper som har gått på TV de siste 25 årene. Men nei, faktisk ikke, jeg kommer ikke på noe som er like dårlig.

Det er David Moyes som har ansvaret for det sportslige, og da kan man ikke gi noe annet enn strykkarakter for det vi så tirsdag. For hver eneste prestasjon som denne her – og det har vært en del av dem denne sesongen – spesielt i 2014 – så får man mindre tro på at dette noen gang kommer til å fungere.

Noe annet er det ikke mulig å si.

[poll id=»63″]Jeg kunne dratt en lang lekse om at spillerne må skjerpe seg, at vi kommer fra en grei seier mot Palace og uavgjort borte mot Arsenal og at 1-0-målet som så ofte før denne sesongen kommer nesten ut av ingenting. Sånne ting. Men for 54 dager siden kunne vi fortsatt vinne serien, FA-cupen, ligacupen og Champions League. Så har vi gått fra den ene elendige prestasjonen til den andre.

Og det er det som er det sentrale – prestasjonene.

Alle – eller i alle fall de fleste lag – taper kamper innimellom, men det er måten vi taper på. Vi skapte én sjanse mot Olympiakos. En eneste sjanse. De første 75 minuttene satt jeg egentlig helt uten tro på at vi skulle klare å skape noe også.

Det var offensiv samhandling til terningkast 0, selv om det kanskje ikke burde overraske. Vi har særdeles få kamper med godt angrepsspill denne sesongen. Når jeg tenker etter – har vi sprudlet ordentlig noen gang offensivt? Defensivt er vi over alle hauger, og motstanderne ser alltid ut til å kunne score. Selv om de bare skaper en sjanse eller to.

Alt dette er det altså David Moyes som har ansvaret for.

Og som jeg allerede har sagt: Etter denne prestasjonen – og totalt tre seirer, to uavgjorte og sju tap i 2014 – så sliter også jeg med å tro. Fordi det har vært så dårlig i 2014. Fordi det gjør så vondt. Og fordi jeg – som alle dere – ikke klarer tanken på at det skal bli kamper som denne også videre.

Spillerne har imidlertid også et ansvar. For all del. Noen av dere er flinke til å trekke frem enkeltnavn og legge skylda på dem, men mot Olympiakos var det helsvart over hele linja. United startet med ballen i 2. omgang, og det tok 17 sekunder før den første stygge feilpasningen kom. Faktisk, hvis man skal være ærlig, så var vel Ashley Young – utskjelte Ashley Young – kanskje den som kom best fra det hele.

Sånt blir jeg redd av å se.

Hadde vi reist fra Hellas med 0-0 etter 1-1 i sjanser ville vi kunne sagt at det var som vanlig på bortebane i Europa, men det ble ikke 0-0. Vi tapte 2-0. Mot Olympiakos. Et par dager etter at David Moyes uttalte at han trodde vi kunne vinne Champions League.

Han om det.

Det har  ikke jeg trodd denne sesongen.

Og jeg tror det heller ikke nå.

Det eneste positive som kan sies er at vi får en sjanse til å rette det opp. Snur vi 0-2 til seier på Old Trafford blir det en deilig kveld.

Men akkurat nå – når klokka har bikket 23 tirsdag kveld – så er det så mørkt inne i mitt hode at det er vanskelig å tro på det. I stedet lurer jeg på om det er noen grenser for hva United og Moyes tåler. Jeg stilte det spørsmålet for noen uker siden. Nå er vi ute av gullkampen, FA-cupen, ligacupen og står med 0-2 etter første kamp i den siste turneringen vi kan vinne. Vi presterer dårlig og trenden er negativ. Så jeg lurer faktisk på om det er noen grenser for hvor mye Moyes og United tåler av motgang, eller om de som styrer klarer å tro – og beholde roen. Jeg vet ikke. Jeg bare spør. For det kommer bare til å bli vanskeligere og vanskeligere å vinne over fansen for hver kamp som denne.

Alle grep som gjøres vil gjøre situasjonen bedre, mener en del av dere. Jeg er ikke sikker på det, og derfor stoler jeg fortsatt på at klubben gjør de rette valgene. Jeg er imidlertid enig i en ting – det kan ikke bli særlig dårligere enn det vi så tirsdag.

Det var lite tro og håp i dette, men jeg har prøvd å være ærlig og beskrive hvor vondt dette gjør. For meg og alle oss United-fans. Noe mer klarer jeg rett og slett ikke tirsdag kveld.