Kjenner du igjen denne karen?

Denne sesongen er det 10 år siden Eric Djemba-Djemba (og Ronaldo forsåvidt) kom til, og debuterte for Manchester United.

De to kom til klubben som unge spennende spillere, og selv om karrierene deres har fått to ganske så forskjellige retninger, er ikke Djemba-Djemba i tvil om at han gjorde rett valg ved å signere for United.

Debuterte i samme kamp

Kameruneren var 22 år gammel, da Sir Alex Ferguson hentet han inn fra Nantes, for 3,5 millioner pund. 10. august 2003, fikk han sin debut, i samme kamp som Ronaldo, da han ble byttet inn for Ole Gunnar Solskjær, og fikk spille de siste 25 minuttene av kampen mot Bolton.

– Det var helt fantastisk. Vi kom på samtidig, og vi vant kampen 4-0. Jeg var veldig glad i garderoben etter kampen, sa midtbanespilleren til The Guardian.

Det beste minnet

I den neste kampen fikk Djemba-Djemba spille fra start, sammen med blant annet Ruud van Nistelrooy, Roy Keane og Ryan Giggs, mens Ronaldo var tilbake på benken. Han scoret mot både Panathinaikos og Leeds i løpet av de neste månedene, før han dro til Afrika for «Afrika-mesterskapet».

– Åh, gode Gud, husker du det målet! Jeg har et bilde av målet jeg scoret mot Leeds (Ligacup) hengende i huset mitt. Det var i ekstraomgangene (tre minutter før straffekonk. red.anm) og jeg scoret på en corner. Jeg ser fortsatt for meg hvordan det var å komme inn i garderoben etterpå. Alex Ferguson med brillene sine. Han smilte og var så glad.

Ferguson-kritikk

Djemba-Djemba sitter med andre ord igjen med de gode minnene, men det er ikke til å komme bort fra at signeringen ikke var den beste Ferguson gjorde, noe han også skrev i sin nylig utgitte bok.

– Kleberson, Djemba-Djemba og David Bellion, men kommer ikke bort fra sannheten om de årene da vi kjøpte spillere som vi forventet skulle gli rett inn i laget. De var enkle signeringer, som vi ikke trengte å kjempe for. Jeg liker det bedre når man får kamp om en spiller, for da vet du at du får noe av verdi, skrev Ferguson.

Feilet som erstatter

Jobben til Djemba-Djemba skulle egentlig være å erstatte Roy Keane, men slik situasjonen utviklet seg, var han borte fra klubben før Keanes tid var over.

Djemba-Djemba ble solgt for 1,35 millioner pund, etter bare to år og 13 kamper for klubben. I årene som fulgte, spilte han for Aston Villa, Burnley, Qatar Sports Club, Odense og Hapoelt Tel Aviv, før han nå har rukket å bli 32 år gammel, og spiller for Partizan Belgrade.

– Jeg ble ikke tatt ut til kampene i lang tid, og det var vanskelig. Roy Keane kom tilbake fra skade. Jeg ville spille, og tok en prat med sjefen, som da sa at dersom jeg hadde et annet lag som ville la meg få spille, hadde han ikke noe problem med det.

Likevel en suksesshistorie

De siste avsnittene minner mer om en som har feilet, enn en som har hatt suksess, men for Djemba Djemba, er det ikke slik han husker tiden i Manchester.

– Drømmenes Theater kan ikke ses på som noe annet en suksess. Det var en stor prestasjon for meg. Jeg vokste opp som nummer ni av ti brødre og søstre, i et hus med fire soverom. Da jeg kom til Carrington måtte jeg klype meg selv i armen.

Det var stort for 22-åringen å få trene med etablerte proffer som Van Nistelrooy og Giggs, men det var fortsatt 17 år gamle Ronaldo som imponerte han mest på treningsfeltet.

– Som 17-åring hadde han allerede fart som en bil. Han var så rask at om jeg skulle få ballen, måtte jeg sparke han ned. Han løp som om han akkurat hadde stjålet noe, som en tyv.

Takker Gud for erfaringene

Djemba-Djemba var med å vinne FA-cupen i 2004 (forrige gang United fant FA-cupen red.anm.), etter å ha kommet inn som innbytter i kvartfinalen mot Fulham. Under finalen mot Millwall, ble han sittende på benken gjennom hele kampen.

– Man skjønner etterhvert at det bare er fotball, og at det er Gud som gir deg alt du får. Jeg var kjempeglad for å være United-spiller, glad for å vinne titler (FA Cuo p og Community Shield red.anm.), og måten de behandlet meg. Og, jeg angrer heller ikke på Aston Villa, det var Guds vilje.

– Når man er ung kan man gjøre feil, men jeg angrer ikke på feilene mine. Om jeg ville, kunne jeg ha blitt lenger, men det er ikke noe poeng i å bli værende, om man bare får spille et par kamper i løpet av fem år.

– Det var en drøm alt sammen. Jeg har støttet United fra jeg var et barn, og Eric Cantona var helten min. Når jeg reiser hjem til Kamerun, kaller de meg fortsatt bare for «Cantona».