Man får ikke en roligere uke i fotball enn uka etter sesongslutt, ettersom spillerne forsvinner til forskjellige steder. De unge drar til de populære plassene som Marbella, Miami eller Las Vegas, mens spillere med familier reiser til Portugal eller Barbados. Sir Alex Ferguson, den kulturelle skotten, drar til Sør-Frankrike for god vin, mat og solskinn.
Jeg skriver dette fra Gatwick Airport i London, hvor jeg akkurat så Phil Neville og familien hans ved siden av 15 Louis Vuitton-bager. De er på vei til Barbados på familieferie. Det blir kanskje ikke det fredelige fristedet de forestilte seg da de bestilte turen, for det er andre som også skal til denne lille øya.
Jeg er her fordi jeg om to timer skal møte diverse tidligere United-spillere, blant annet Andrew Cole, Dwight Yorke, Teddy Sheringham, David May, Quinton Fortune, Jesper Blomqvist og Ronny Johnsen. Reisemålet vårt er en six-a-side-turnering i Barbados som blir organisert av Professional Footballers Association, unionen som ivaretar spillernes interesser, og British Airways. United, Newcastle, Liverpool, Arsenal, Tottenham, Blackburn og Chelsea kommer alle til å være representert, og det er mange andre store navn som skal dit, for eksempel Gianfranco Zola, Alan Shearer og Gary Speed. Og noen som ikke er like store, som tidligere Manchester City-spiss Paul Dickov – eller «Get that Dickov» som Stretford End pleide å synge.
Det er flere fra Skandinavia der også; Anders Limpar, Stefan Schwarz og Bjørn Tore Kvarme skal delta, i tillegg til United-gutta jeg har nevnt. Matt Jansen høres ut som en spiller fra deres del av verden, men han er faktisk fra Carlisle, et sted som like gjerne kunne vært Skandinavia om man er fra Manchester.
Annonse
Å få tidligere spillere til å fly til Barbados er forståelig nok ikke vanskelig – de karibiske øyene er ikke akkurat Rochdale. Hva de skal gjøre resten av livene deres når de slutter å spille er mer fascinerende. De siste tiårene har tidligere spillere drevet puber, slik som Sir Alex Ferguson og Alex Stepney gjorde, eller et verksted, slik som David Herd. Nå trenger de ikke penger, og trenger ikke å jobbe i mange timer på grunn av økonomien. Men det betyr ikke at alle er millionærer som har råd til å ligge ved svømmebassenget hele dagen.
Andrew Cole tjente i gjennomsnitt £35.000 i uka i ti år. Det er mer enn nok for fremtiden, spesielt hvis pengene er brukt fornuftig. Men folk som David May tjente i gjennomsnitt £5.000 i uke i 15 år. Han er velstående, men trenger fortsatt å jobbe. Så har man de spillerne som har fått spektakulært dårlige finansielle råd, og som ikke er rike, selv om de burde vært det. Det er ikke noe nytt fenomen: Den store Johan Cruyff mistet formuen etter å ha investert i en rumensk grisefarm.
Jeg har intervjuet mange tidligere fotballspillere og funnet ut at penger ikke alltid er problemet; det er det å fylle tiden med noe meningsfullt. Cole har diverse jobber i media og er overraskende åpenhjertig, med tanke på hvordan han var da han spilte, men har også nok tid til å spille golf og dra på diverse familieferier. Han nyter livet etter å ha levd et regimentert liv som fotballspiller.
Noen spillere takler det å legge opp bedre enn andre. Noen klarer ikke et liv uten fotball og utenfor rampelyset – livene deres smuldrer opp. De begynner å drikke og ekteskapene faller sammen, mens de sliter i en tid hvor fremmede kommer bort til dem og spør: «Pleide ikke du å være berømt?»
Den ene tingen alle savner er livet i garderoben, spøkene mellom lagkameratene som vanligvis går under kategorien høflig drittslenging. May pleide alltid å ønske Jordi Cruyff velkommen om morgenen med frasen: «Dos San Miguels, you Dago (et nedlatende engelsk begrep for en spanjol) bastard.» Cruyff har lykkelige minner om dette tilnavnet i den rare verden av garderoberitualer – det var faktisk et kjærtegn.
Spillerne likte å være med 15 lagkamerater hver dag, og brukte ofte mer tid med dem enn med familiene deres, spesielt i en klubb som United, som spiller så mange kamper utenfor England. Når man legger opp stopper dette opp med en gang, så man skjønner hvorfor de er interesserte i å spille veteranturneringer. Det gir dem også en liten mulighet til å gjenskape den glamorøse fortiden og minnes om gamle dager. Det er kanskje ikke helt som å spille på ordentlig, men de har i det minste ikke Sir Alex Ferguson skrikende rundt dem mens han passer på at de er i seng til klokka ti.
Andy Mitten er en velkjent og respektert journalist fra Manchester. Han er blant annet redaktør for fanzinet United We Stand. Mitten vil skrive en fast spalte for united.no annenhver uke.
Andy Mitten column in English:
Annonse
The weeks following the end of the season are the quietest in football as players disappear to different types of clubs. The young ones will go to the hotspots of Marbella, Miami and Las Vegas, while players with families will travel to Portugal or Barbados. Sir Alex Ferguson, ever the cultured Scot, heads to the South of France for fine wine, food and sunshine.
I’m writing from London’s Gatwick Airport, where I’ve just seen Philip Neville and his family alongside 15 pieces of Louis Vuitton luggage. They’re off to Barbados on a family holiday, though it may not be the quiet sanctuary they envisaged when they booked because there are others flying out to this tiny islands at the same time.
I’m here because in two hours I will meet several former United players, including Andrew Cole, Dwight Yorke, Teddy Sheringham, David May, Quinton Fortune, Jesper Blomqvist and Ronnie Johnsen. Our destination is a veterans’ six-a-side tournament in Barbados which is being organised by the Professional Footballers Association, the union which looks after players’ interests, and British Airways. United, Newcastle, Liverpool, Arsenal, Tottenham, Blackburn and Chelsea will all be represented and there are plenty of other big names en route like Gianfranco Zola, Alan Shearer and Gary Speed. And some not so massive, like the former Manchester City striker Paul Dickov – or “Get that Dickov” as the Stretford End used to sing.
There are several Scandinavian representatives; as well the United lads mentioned Anders Limpar, Stefan Schwarz and Bjorn Kvarme are taking part. Matt Jansen sounds like he’s from your part of the world, but he’s actually from Carlisle, which might as well be Scandinavia if you’re from Manchester.
Persuading former players to fly to Barbados is understandably not difficult to achieve – the Caribbean island is hardly Rochdale. How they fill the rest of their lives once they finish playing is more intriguing. In decades gone by, former players would run a pub like Sir Alex Ferguson or Alex Stepney did, or a garage like David Herd. Now, they don’t need the money, don’t have to work long hours out of financial necessity. But this doesn’t mean that they are all millionaires who can afford to lie by their pools all day.
Andrew Cole earned an average of £35,000 a week for ten years. That’s more than enough to take care of the future, especially if the money if invested wisely. Whereas someone like David May earned an average of £5,000 a week for 15 years. He’s wealthy, but he still needs to work. Then there are other players who have been spectacularly ill-advised financially and while they should be rich, they are not. That’s not a new phenomenon: the great Johan Cruyff lost his fortune on a Romanian pig farm investment.
I’ve interviewed lots of former footballers and found that money isn’t always the issue; filling their time with something meaningful is. Many naturally stay in football and take coaching or management jobs – but that doesn’t suit everyone.
Others move into the media, which is far easier if you were a big name. Cole has several media commitments and he’s surprisingly forthright, considering how surly he could be when he played, but he also has enough time to play golf and take plenty of family holidays. He’s enjoying life after years of living the regimented life of a footballer.
Annonse
Some players deal with retirement better than others. Some can’t face a life without football and not being in the limelight any more and their lives crumble. They turn to drink and their marriages fall apart as they struggle to cope with a future comprised of strangers coming up to them and saying: “Didn’t you used to be famous?”
The one thing they all miss is the fun of the dressing room, the banter among team mates that usually equates to gentle abuse. May used to greet Jordi Cruyff each morning with the line: “Dos San Miguels, you Dago (an offensive English term for a Spaniard) bastard.” Cruyff has happy memories of this name-calling because in the weird world of dressing room rituals, it was actually endearment.
The players liked being with 15 team mates every day and often spent more time with them than their families, especially at a club like United which plays so many games outside England. Retirement means that stops abruptly so you can see why they are so keen to get back and play veterans tournaments. It also gives them a little chance to recreate a glorious past and reminisce about days gone by. It might not be the real thing, but at least they don’t have Sir Alex Ferguson screaming down their ear and making sure they are in bed by 10pm.
