Mitten om neste seriekamp

BLOGG: Andy Mitten skriver om Norwich, søndagens motstander, i sin siste blogg.

Andy Mitten’s column in English is at the bottom of this page

Norwich, som United møter søndag, er den største byen i England uten en motorvei til London. Det er heller motorvei til Manchester derfra, så den 30 mil lange turen tar nærmere fem timer hvis man er heldig. Ender man bak en traktor er man ikke like heldig.

På grunn av avspark allerede halv to (engelsk tid), er det bortimot umulig å komme seg dit ved å bruke offentlig transport også. Det første toget fra Manchester til Norwich den dagen går fra Manchester klokka fem om morgenen, og er først i Norwich åtte timer og tre togbytter senere – 19 minutter før avspark. Hvis det kommer frem som planlagt. Togturen vil også koste deg over hundre pund.

Distansene er gjerne lengre og motorveiene færre hos dere i Skandinavia, men dette er rart også til England å være. Det var så godt som ingen omtanke til de 2.374 United-supporterne som vil være blant de 26.000 tilskuerne på Carrow Road søndag. De som tar avgjørelsene bryr seg kun om TV, og hvis United slår Ajax blir det ikke flere lørdagskamper denne sesongen. United har faktisk ikke spilt en bortekamp i Premier League lørdag klokka fire siden februar 2011.

Sir Alex Ferguson omtalte TVs makt over fotballen som «å gå til sengs med fienden», men United hadde likevel ingen problemer med å selge unna billettene sine til Norwich-kampen og mange vil dra. Hvis de ikke dro, ville United heller ikke hatt noe problem med å fylle borteseksjonen med fans fra Norfolk. United har lenge hatt en stor og aktiv supporterklubb i East Anglia. I tillegg er det en rekke andre fans som på egen hånd tar turen fra Norwich til Old Trafford.

Uniteds siste tur til Norwich, i 2005, var kanskje den verste prestasjonen i det tiåret, og selvsagt kom 0-2-tapet det i den grusomme 2005-sesongen. Det var året da Chelsea vant ligaen for første gang på 50 år, og Arsenal vant FA-cupen til tross for at de ble utspilt av United i finalen. Liverpool vant også Champions League, og Glazer-familien overtok styringen over United. Uniteds lag mot Norwich den gangen var: Tim Howard, Gary Neville, Gabriel Heinze, Mikael Silvestre, Rio Ferdinand, Phil Neville, Kleberson, Paul Scholes, Alan Smith, Louis Saha og Quinton Fortune.

Jeg foretrekker da tidligere minner fra turer til Norwich. Min første tur var tilbake i 1991, og jeg reiste sammen med noen som moret meg med historier om hvordan United-fansen hadde knust tribunen bak det ene målet da de møtte Norwich på 70-tallet.

Det beste minnet er likevel en kveldskamp i april 1993. Vi reiste med buss, men noen av kompisene mine hadde ikke råd og dro derfor bak i en varevogn uten seter, men med en gammel madrass som eneste komfort. De var seks og drakk til og fra kampen. Hele veien. De sølte øl på madrassen, og var ikke hjemme igjen før fire om morgenen. De oppsummerte med at selv dyr får bedre behandling, men det de aldri glemmer er selve kampen.

Norwich har imponert stort denne sesongen, men i 1993 var de enda bedre. Da var de tittelutfordrere, og kjempet mot United og Aston Villa. United kjempet for sin første tittel på 26 år, og 1.500 fans (av totalt 20.582 på kampen) reiste til Norwich. Det var et tegn på hva som kom til å skje. Kampen var nemlig flyttet til fordel for Sky.

United var glimrende, og det var den beste borteprestasjonen i en sesong som endte med ligagull for første gang på 26 år. Ryan Giggs, 19 år den gangen, rundet keeper og ga oss ledelsen etter 12,41 minutter. Så scoret United to mål på to minutter. Andrei Kanchelskis, som ble foretrukket foran Bryan Robson, scoret fra skrått hold etter 19,35 minutter. Paul Ince, som dominerte på Uniteds midtbane i dette som var sesongen før Roy Keane kom, spilte så frem Eric Cantona for Uniteds tredje eter 20,30 minutter.

Hvordan vet jeg nøyaktig tidspunkt for målene?

Jo, fordi to gamle Norwich-supportere pleide å tusle rundt banen med et skilt som viste nøyaktig tidspunkt. Jeg sjekket litt nærmere på den kampen, og fant et bilde jeg hadde tatt av skiltet fra min plass på rad to. Jeg husker at de to fyrene så slitne ut, siden de måtte gå rundt banen ved hvert eneste mål. Norwich, som endte på 3. plass, hadde ikke sluppet inn mål tidligere i sesongen, men hadde nå fått tre baklengs på åtte minutter.

United-fansen sang «So fucking easy!» og atmosfæren var topp. Da Robson erstattet Kanchelskis bøyde en del av oss i støvet, som om han var en slags Messias. Av en eller annen grunn zoomet TV-kameraene så inn på meg og kompisen min.

Jeg krymper meg når jeg tenker over det nå, men den gangen handlet vi bare i gledesrus.

Jeg havnet i alle fall ikke i trøbbel.

Kompisen min hadde fortalt sjefen sin at han følte seg dårlig, og at det var derfor han måtte dra hjem fra jobben tidlig. Da hjalp det ikke å være høyst frisk LIVE på tv senere på kvelden.

Eller kanskje var han syk?

Kanskje hadde han bare blitt helbredet av Robson – Messias som han var!

The United team that day was Howard; G Neville, Heinze, Silvestre, Ferdinand; P Neville, Kleberson, Scholes, Smith; Saha and Fortune.

I prefer early memories of trips to Norwich. My first trip was in 1991 and I travelled with someone who regaled me with stories about how United fans had smashed the stand up behind the goal at Norwich in the 70s.

But the best was a night match in April 1993. We tarvelled by coach, but some of my mates couldn’t afford the coach and piled into a back of a van with no seats, just an old mattress for comfort. Six of them. They drank throughout the journey and on the way back. They spilt beer on the mattress and didn’t get home until 4am. They said that animals have been kept in better conditions, but what they remembered was the game.

Norwich’s team of 2011/12 have impressed greatly, but their 1993 side was even better and they were genuine title contenders with United and Aston Villa. United were going for a first title in 26 years and 1,500 (in a 20,582 crowd) travelled across the Fens to Norwich. In a sign of what was to come, the game had been switched for the benefit of Sky television.

The Reds were outstanding and it was best away performance in the season when we won the league for the first time in 26 years. Ryan Giggs, 19, raced onto a ball and rounded the ‘keeper to put us ahead after 12 minutes 41 seconds. Then United got two goals in a minute, Andrei Kanchelskis, boldly selected ahead of Bryan Robson, finished from a tight angle after 19 minutes and 35 seconds. Paul Ince, who dominated United’s midfield in the seasons before Roy Keane arrived, went on a run and set up Eric Cantona after 20 minutes and 30 seconds.

How do I know the exact times? Two elderly Norwich fans used to carry a board around the pitch showing the exact time the goals were scored. I researched this match and found a photo I took of the board from the front row. I remember them looking exhausted because they kept having to go walk around the pitch with updates. Norwich, who were to finish third, hadn’t conceded three at home all season, let alone three in eight minutes.

The Reds were singing, “So fucking easy!” and the atmosphere was rocking. When Robson replaced Kanchelskis, a few of us started to bow to Robson as if he was a messiah. And for some reason, the television cameras zoomed in my mate and I. I cringe looking back, but we were carried away with the moment in happiness.

At least I didn’t get into trouble. My mate had told his boss he was ill and that’s why he had to go home from work early in the afternoon. So it did his cause no good when he popped up on live television later, 190 miles away and bowing with such enthusiasm that he looked anything but sick. Or maybe he had been ill and had just been cured by the presence of Robson, who was a messiah after all.