Mitten om en herlig bortetur

– Jeg skulle skrive om Berbatov eller Tevez, men så husket jeg datoen, skriver Andy Mitten – på dagen 20 år etter at vi vant en bortekamp mot Tottenham.

Jeg hadde tenkt å skrive om Berbatov eller Tevez. Om 3-3-kampen mot Basel eller om Sir Alex som mener at TV er Gud. Så sjekket jeg datoen: 28. september 2011. En liten alarm gikk i hodet mitt. Det er nøyaktig 20 år siden Tottenham – Manchester United 1-2. Det virker kanskje som en ganske så ubetydelig seriekamp med et ganske så normalt resultat, men det er fortsatt én av mine beste borteturer med United. Minnene er fortsatt sterke.

Dagen startet dårlig. Jeg var ansvarlig for å få to busser fra Manchester til White Hart Lane. Begge var imidlertid trege med å få plukket opp passasjerer fra Chorlton Street, så jeg fikk høre det fra utålmodige United-fans som hadde stått tidlig opp. Da bussene omsider kom, mistet jeg motet. Vi hadde annonsert med gode busser med WC og TV. Én av bussene innfridde. Den andre hadde sett bedre dager. I 1960. Den hadde ikke toalett, ikke tv og navnet på buss-selskapet var “Bob and Pete’s”. Det var som om Del Boy (figur fra BBC-serien Only Fools and Horses) hadde startet et buss-selskap.

Jeg kunne høre misnøyen fra fansen da bussen stoppet. Sjåføren beklaget forsinkelsen, og forklarte at den opprinnelige bussen hadde fått motorstopp.

– Dette, sa han mens han pekte på bussen.

– Er erstatningen.

De fleste beveget seg raskt mot den ok bussen. De som stod igjen var av typen som allerede var halvfulle klokka åtte om morgenen. Dermed ble det Bob and Pete’s.

Også for meg.

Stemningen bedret seg noe da vi senket prisen på turen fra 15 til ti pund. Vi kunne rett og slett ikke rettferdiggjøre å ta utgangsprisen for en buss med godt brukte oransje seter og med doggfylte vinduer, siden aircondition-anlegget helt klart ikke fungerte.

Et MUFC-flagg ble hengt opp i bakruta, og vi kom i gang med retning London. Praten handlet om hvem United kunne få i neste runde av cupvinnercupen hvis vi slo ut Athinaikos. Du skal egentlig ikke drikke alkohol på disse turene. Det er faktisk ulovlig, men likevel så gutta som gikk av ved White Hart Lane fem timer senere gode i farta ut. Eller kanskje var de bare sjokkert over at bussen faktisk hadde kommet helt frem – eller preget av all mobbingen fra passerende fans i andre busser på veien dit.

Gamlegutta satte straks kursen for puben, men vi gikk rett inn på Uniteds tribunedel for å kjenne på atmosfæren. United-fansen hadde tre områder bak målet på Park End, og noen seter bakerst på den gamle tribunen. Billettene, som kostet seks pund, hadde ulik farge avhengig av hvilket område du hadde billett til. Våre billetter var for den brune seksjonen rett bak mål, selv om vi var noe skuffet over at United ikke hadde solgt unna alle billetter og at man faktisk kunne betale for å få tilgang til borteseksjonen. Tenk på det på en bortekamp i London. Nå koster billettene fort 250 pund per stykk.

United var uansett inne i en god periode på toppen av tabellen, og vi dro dit fulle av selvtillit. Vi hadde riktignok ikke vunnet ligaen siden 1967 og vi endte på 6. plass året før, bak Manchester City, men det så bedre ut nå. Vi hadde akkurat vunnet cupvinnercupen og nye kjøp som Peter Schmeichel, Andrei Kanchelskis og Denis Irwin hadde kommet til et lag med veteraner som Bryan Robson og Mark Hughes, samt talentfulle unggutter som Ryan Giggs. Ingen turte likevel å snakke om gull, og United var bare femtefavoritt til å ta tittelen.

Tottenham borte var også en tøff motstander. De hadde jo to stykk Gary, Lineker og Mabbut. De var riktignok grusomme på bortebane, men hadde bare tapt to ganger på White Hart Lane hele forrige sesong. De hadde også Alf Garnett – en oppdiktet, men populær Cockney-figur – ute på banen før kampen.

United trengte derfor støtten vår, og jeg, 17 år gammel og full av entusiasme, var klar til å gi alt. Omringet av et par kompisene mine stod vi midt i borteseksjonen og startet sang etter sang. Det var en herlig følelse da man skrek: “We are just one of those teams that you see now and then…” , andre hang seg på og hele United-seksjonen sang med på avslutningen med “The Pride of all Europe”. Det å starte en sang var et høydepunkt som en ung fan, og vi slaktet Tottenhams Paul Stewart med “City reject” selv om han ikke var det.

Regnet bidro bare til den gode atmosfæren, og United leverte også den beste prestasjonen hittil i sesongen. Mark Hughes ga oss ledelsen etter 21 minutter, men Gordon Durie utliknet like før pause. Bryan Robson var banens beste på midtbanen, mens det lenge var Ryan Giggs som var nærmest til å bli matchvinner. Paul Stewart ble utvist og fikk enda mer “City reject” på veien ut, men United sparte det beste til slutt. Fire minutter før slutt headet Robson inn vinnermålet før han løp over for å feire med oss fans. Vi feiret på en måte som må ha fått myndighetene til å vurdere om ståtribuner var sikkert.

Venner som så høydepunktene på TV senere på kvelden hevdet at Tottenham hadde vært det klart beste laget, men det hadde de ikke. Det handlet mer om at høydepunktene ble plukket ut fra London-baserte LWT, og kommentatoren der, Brian Moore, fridde først og fremst til sin gruppe seere. Dette var tross alt året før Sky tok over fotballen.

Robson ble kåret til banens beste, og ble belønnet med en masse øl fra sponsorene Holsten.

– Noen må ha hørt at jeg er glad i en drink, sa han da han mottok utmerkelsen.

Ølen ville i alle fall kommet godt med på vår tur tilbake til Manchester.

Vi kom oss ut i gata utenfor White Hart Lane, hvor politiet delte oss og den sinte Tottenham-fansen. Politiet marsjerte så sammen med oss gjennom Nortumberland Park til bussen som stod en mile unna. Området var – og er fortsatt –tøft og busser hadde blitt pepret med stein der sesongene før. Det var imidlertid vår lille trøst den dagen-

Ingen mente nemlig at bussen var verdt å kaste bort så mye som en eneste murstein på.

ANDY MITTEN COLUMN IN ENGLISH:

I was going to write this column on Berbatov or Tevez. On the 3-3 against Basel or Sir Alex’s comments about television. Then I looked at the date: September 28th 2011. And a little bell rang in my brain. It was exactly 20 years since Tottenham Hotspur 1 Manchester United 2. It might seem like an inconsequential league game with a fairly predictable result, but it remains one of my favourite ever United away days. And the memories are very vivid.

The day started badly. I had responsibility for running two coaches to White Hart Lane from Manchester. Both were late to pick up passengers at Chorlton Street so I was getting it in the neck from an early hour off impatient Reds.

When the coaches finally arrived, my heart sank. We advertised executive coaches with a toilet and TV. One of the coaches fitted that description. The other had seen better days. In the 1960s. It had no toilet, no TV and the name of the company was ‘Bob and Pete’s’. It was as if Del Boy had gone into the coach market.

I could hear the comments from unhappy fans as the old coach creaked to a stop. The driver apologised for being late and explained that the original coach had broken down.

“This,” he said pointing at the battered old chariot, “is the replacement.”

There was a rush towards the decent coach. The people left were the type who were already half drunk at 8am. Bob and Pete’s it was, with me running it.

The mood lifted when we agreed to drop the price from £15 to a tenner. We couldn’t justify charging for an executive coach when it had worn orange seats and the windows were already steamed up because the heater obviously didn’t do anything of the sort.

An ‘MUFC’ George Cross flag was slung across the back seat and we trundled towards London, with talk about who United could get in the next round of the Cup Winners’ Cup if we overcame Athinaikos. You are not supposed to drink alcohol on coaches to football matches. In fact it’s illegal, yet the people getting off the coach on White Hart Lane five hours later looked more than refreshed.

Or maybe they were stunned that the coach had survived the journey – and constant ridicule from other passing football fans who laughed at us on the motorway.

The older lads headed for the pub, but we went straight in the United end as we wanted to get the atmosphere rocking. United fans had three standing pens behind the goal in the Park End and some seats at the rear of the old stand. The match tickets, which cost £6, were different colours according which pen you went in. Ours were for the brown div right behind the goal, though we were dismayed to find out that United hadn’t sold all the tickets and that you could pay into the away end. Imagine that at a London away game now, where tickets change hands for £250?

United were on a good run at the top of the table and we felt confident. The Reds hadn’t won the league since ’67 and we’d finished 6th the year before behind Manchester City, but the squad was definitely coming together. The European Cup Winners’ Cup had been lifted and new signings like Peter Schmeichel, Andrei Kanchelskis and Denis Irwin were complemented by experienced heroes like Bryan Robson and Mark Hughes, plus emerging youngsters like Ryan Giggs. Nobody would even dream of talking about the title though and United were fifth favourites to be crowned champions.

Tottenham away was a serious game. They had the two Gary’s, Lineker and Mabbut. Spurs were dreadful away from home, but had lost just twice at White Hart Lane the previous season. And they had Alf Garnett – a fictional Cockney character who was hugely popular – on the pitch before the match.

United needed all our support and, aged 17 and full of enthusiasm, I was prepared to give it my all. Surrounded by a few mates, we stood in the central pen from 2pm and got chant after chant started. It was such a buzz when you shouted: ‘We are just one of those teams that you see now and then…’ and other people joined in before the whole United end finished ‘The Pride of all Europe’. Starting a chant was a highlight of youthful supporting and we hammered Tottenham’s Paul Stewart with taunts of “City reject!” He wasn’t.

The driving rain only added to the atmosphere and United gave their best performance of the season. Hughes put us ahead on 21 minutes but Gordon Durie equalised just before half-time. Robson was man of the match in midfield, but it was Giggs who came closest to giving United a winner. Stewart was sent off to more “City Reject!” chants but United saved their best until last. Four minutes from time, Robson headed a winner before running to celebrate among the travelling fans. We jumped around in a manner which would make the authorities consider terracing to be unsafe, yet friends watching the TV highlights that night claimed that Tottenham were by far the better team.

They weren’t, but the highlights package had come from London based LWT, whose commentator Brian Moore was appealing to his constituents. This was the season before Sky and their all-encompassing coverage.

Robson was presented with his man of the match award – a crate of beer from sponsors Holsten.

“Someone’s heard I like a drink,” he said as he accepted. Those beers would have come in useful on our coach back.

We poured out of the ground into Park Lane, where the police separated us from angry Tottenham fans. They marched us back through the estates of Northumberland Park to our coach a mile away. The area was and remains rough and coaches had been bricked in previous seasons. At least we had one reason to be thankful for our crap coach – nobody thought it worth wasting a brick on.