Andy Mitten’s column in English is at the bottom of this page.
United-spillerne tok en spasertur i Bilbao-sola på kampdagen forrige uke. Spillerhotellet hadde utsikt til det fantastiske Guggenheim-museet, muligens den fineste europeiske bygningen fra denne tidsperioden. Ikke å ta en titt på det ville være som å sitte i fengsel – og så si nei til en luftetur i gatene utenfor fengselet.
Exiten fra Europa innebærer at det ikke vil bli noen flere spaserturer på United-gutta i Europa denne sesongen, men dette er faktisk noe de setter pris på.
Noen ganger går turene rundt anonyme områder ved femstjerners business-hotell som ligger godt utenfor bykjernen. Andre ganger er det rundt bysentrum, langs kanalene i Amsterdam (ikke Red Light District, selv om noen spillere spurte) eller ved elvebredden i Bilbao. Sikkerhetsfolk føler med, men det er nesten overraskende hvor ofte de får lov til å tusle i fred uten å bli omringet av autografjegere.
Sir Alex Ferguson tuslet rundt i gatene i Kansas City i fjor sommer, og ble bare gjenkjent én gang. I Bilbao ble de imidlertid raskt gjenkjent, og den store stjerna? David de Gea.
Uniteds eneste spanjol var berømt på Iberia-halvøya lenge før han dro til Old Trafford. Han var Atletico Madrids keeper og kaptein på U21-landslaget som ble kronet til europamestere under U21-EM i Danmark sist sommer. Flere av kollegaene hans på det laget, så han kunne advare United-spillerne om baskernes kvalitet – uten at det hjalp særlig.
På mindre enn to måneder har De Gea blitt en nøkkelspiller for United. En spiller som alene vinner poeng. Etter bortekampen mot Chelsea har alt endret seg. Før den kampen, på et vinterlig Stamford Bridge, var det flere enn perfeksjonistene som tvilte på ham.
Selv har jeg lenge vært en fan av ham. Jeg så ham nok ganger i Spania til å vite at han er toppkvalitet. Jeg så ham redde en straffe i debuten sin mot Zaragoza og det samme i UEFA SuperCup-finalen mot Inter. Jeg snakket også flere ganger med personer som Ricardo, Uniteds tidligere reservekeeper som nå er en velrespekt toppkeeper hos Osasuns i Spania.
Han snakket opprømt om De Gea. Han beskrev ham som «uten frykt», og var overbevist om at han kom til å bli en av verdens aller beste keeper.
Og det er tross alt bedre å ha informert kunnskap som det enn å lytte til forhastede slutninger fra fans om at han er «ubrukelig» etter å kun ha sett ham i to kamper, mot Manchester City på Wembley og WBA i den første seriekampen.
Det var et par ting å bite seg merke i med De Gea.
Han var bare halvparten så gammel som Edwin van der Sar. Han var ung til å være keeper, selv om Gary Bailey i sin tid startet som United-keeper i samme alder. Han lyktes. De Gea var også tynn som en rake, og «slet med å uttrykke seg» (hans egne ord) sammen med lagkameratene.
Jeg synes likevel han fortjente en viss tålmodighet fra United-fansen, men etter sju minutter på kalde Stamford Bridge begynte til og med jeg å tvile på den logikken.
Jeg hadde sett en nervøs De Gea på Anfield i cupen én uke tidligere da en vond stillhet spredde seg blant United-fansen da han ikke klarte å håndtere et innlegg før Liverpools første mål. Han bommet også på et annet innlegg, og sendte et utspill rett i beina til Stewart Downing i den kampen Ingen ville korsfeste denne 21-åringen, men ingen ville heller tape på Anfield igjen, heller. Selv tålmodighet sin har sin grense. Vi tapte til slutt mot Liverpool, men United hadde også tapt mot Liverpool borte i serien i oktober hvis De Gea ikke hadde levert de spektakulære redningene som begynner å bli kjennetegnet hans.
Før jul gjorde han for mange feil. Han var et problem. Han ble vraket rundt nyttår, og Anders Lindegaard kunne med selvtillit snakke om å være Uniteds førstekeeper. Dansken startet seks av sju kamper, og de røde tapte den ene han ikke spilte – hjemme mot bunnlaget Blackburn. De Gea virket nervøs også i den kampen, og sa etterpå: «Stilen i England er mer fysisk, og man må være klar for det. Du må være på hele tiden».
Problemet var at han ikke klarte å ta til seg sitt eget råd.
Han ble defor gitt ekstratrening. Uniteds ernæringsfysiologer forsøkte å få litt flere kilo på ham. Kanskje burde United også gitt ham en ok frisør og noen gode råd om musikk, siden lagkameratene herjet med ham etter at han sa at han likte Metallica.
Keepere er imidlertid forskjellige…
Lindegaard tok vare på sjansens sine, men ble skadet akkurat da alt så rosenrødt ut for ham. Han skal ha skreket i smerte da han gikk i bakken på treningsfeltet med skader i leddbåndene i ankelen. Så sørget sykdom for at De Gea ikke kom tilbake til Stoke-kampen i januar, et Stoke-lag han hadde gjort det så bra mot tidligere i sesongen, da den beste redningen var på et Peter Crouch-forsøk fra kort hold.
I stedet gikk sjansen til Ben Amos som holdt nullen, og hadde Amos fått ny tillit mot Chelsea så kunne det vært natta for De Gea i United, men gutten fra Madrid var tilbake til den kampen. Da hjalp det lite at han begynte med en svak klarering etter corner hvor Chelsea hadde stablet opp fire spillere rundt ham.
Selv begynte jeg å uroe meg for at De Geas overgang til United rett og slett ikke kom til å fungere, men lite visste jeg at ting ville endre seg. Raskt.
Journalisten ved siden av meg begynte imidlertid underveis å skrive på en sak hvor De Geas mangler var fokus. Så snudde United 0-3 til 3-3 før de Gea leverte to fantastiske, avgjørende redninger som punktum på kampen.
Nå har De Gea vært en av Uniteds beste spillere under en rekke meget vanskelige kamper. Feilene har vært få, de spektakulære redningene mange og vi har sett at selvtilliten hans har vokst.
Han var den eneste United-spilleren som stoppet for å prate med internasjonale journalister etter kampen i Bilbao. Kanskje ikke så spesielt med tanke på nasjonaliteten hans, men det viser likevel et økende ansvar også utenfor banen – akkurat som man forventer fra en som er kaptein for landet sitt i sin aldersgruppe.
Og det er i Manchester – ikke Bilbao – hvor De Gea blir gjenstand for hardest bedømming. Det er et fremmed land, et land han har bodd i under ett år og allerede ser han altså ut som en etablert keeper samtidig som United er serieledere.
Hvem ville ikke vært fornøyd med det da vi hentet ham i fjor sommer?
Mitten’s column in English
The United players walked in the Bilbao sun early on match day last week. The team hotel overlooked the fantastic Guggenheim museum, arguably Europe’s finest contemporary building. Not to see it would be like being in a prison and refusing a walk in the fresh air of nearby streets.
European elimination means it won’t happen again this season, but United’s stars like a stroll around the cities they visit. Sometimes it’s around the grounds of an anonymous out of town five star business hotel. Others it’s around the city centre, along the canals of Amsterdam (not the Red Light district, though some players did ask) or the river banks of Bilbao. They have minders, but it’s surprising how often they are left alone and not surrounded by autograph hunters. Sir Alex Ferguson walked alone through the streets of Kansas City last summer and was only recognised once. In Bilbao, however, they were soon spotted and one player was the star attraction: David de Gea.
United’s only Spaniard, De Gea was famous in Iberia long before his move to Old Trafford. He was Atletico Madrid’s goalkeeper and the captain of the Spain U21 side crowned European champions in Denmark last summer. Several of his colleagues in that team play for Athletic, so he was able to forewarn team mates of the Basques’ quality – not that it did much good.
In less than two months, De Gea has become a crucial player for United, a point winner. Since Chelsea away, he’s enjoyed a complete turnaround in his fortunes. Before that day at a snowbound Stamford Bridge, doubts about De Gea were spreading beyond those fans who are never happy with anything less than perfection.
I’ve long supported De Gea and saw enough of him live in Spain to know that he’s top quality, saw him save a penalty on his debut v Zaragoza and in the UEFA Super Cup final v Internazionale. Spoke face to face with people like Ricardo, the former United’s reserve goalie who is now a well respected top flight ’keeper with Osasuna. He raved about De Gea and described him as being “fearless.” He was convinced he would become one of the best stoppers in the world. Better to have an informed opinion like that than knee-jerk reactions from fans describing him as “useless” after seeing him make howlers at Wembley and West Brom in his first two games.
There were issues with De Gea. He was half the age of Edwin van der Sar and young for a goalkeeper, though Gary Bailey began his United career at a similar age and thrived. De Gea was as slight as a rake and who found it “difficult to express myself” (his words) with most of his team mates. I still felt a little patience would be rewarded by Reds, but after seven minutes at a freezing Stamford Bridge I began to doubt that logic.
I’d watched an uneasy De Gea at Anfield in the cup a week previously when a pained silence enveloped the United end after he failed to deal with a cross for Liverpool’s first goal. He also dropped a simple cross and kicked one clearance straight to Stuart Downing. Nobody wanted to get on the back of the 21-year-old stood yards in front, but nobody wanted to lose at Anfield again either. Patience would only last so long. We did lose – but United would have also lost again in the October league game had De Gea not made the type of spectacular save now becoming his trademark.
Before Christmas, De Gea was making too many mistakes and becoming a liability. He was dropped and around the New Year, Anders Lindegaard could talk with confidence about being United’s number one. The Dane started six out of seven United matches and the Reds lost the one he didn’t start – at home to bottom of the league Blackburn. De Gea had again looked nervy and said: “The style of play is rather more physical (in England) and as a goalkeeper you have to be right on it. You’ve got to be attentive right through the match.” The problem was that he was unable to heed his own advice.
He was given specialist training, United’s dieticians trying to beef him up and perhaps the club should also have appointed him a decent hairdresser and maybe given him some advice on his questionable taste in music as team mates derided him for liking Metallica.
Goalkeepers are different though…
Lindegaard took his chances but he was injured when things were looking good for him, screaming in agony as he went down on the training ground with damaged ankle ligaments.
Illness then prevented De Gea being recalled against Stoke in January, a Stoke side he’d done so well against earlier in the season, the pick of the saves being a close range block from Peter Crouch. Ben Amos started and kept a clean sheet. Had Amos retained his place at Chelsea it could have been curtains for De Gea, but the Madrileno was back for Chelsea away. That’s when a feeble clearance from a corner in which four Chelsea players surrounded the much criticised ’keeper did little to settle the nerves of the 3,017 travelling Reds.
I began to worry that De Gea’s move to United just wasn’t working out, yet his fortunes would change that very afternoon. The journalist typing next to me started to make De Gea’s failings the focus of his article, but as United came from 3-0 down to draw 3-3 in a sublime finale, so De Gea produced two outstanding saves to conclude an incredible match.
De Gea has been one of United’s best players during an especially difficult run. Mistakes have been few, spectacular saves a plenty and we’re seeing his confidence rise.
He was the only United player to stop in the mixed zone and speak to international journalists after the game in Bilbao. A natural choice maybe given his nationality, but one which showed he can deal with responsibility off the pitch too, as you would expect for someone who captains his country at his age group.
Manchester, not Bilbao, is where De Gea is most harshly judged. It’s a foreign land, his home for less than a year and yet he already looks established as United head the league.
Who wouldn’t have settled for that when he signed last summer?
