– En umulig oppgave for United?

– Hvor lang tid tar det før United vinner serien igjen, spør Andy Mitten. I sin nyeste spalte skriver han om utfordringene United står overfor.

Andy Mittens column in english is at the end of this page.

– Please welcome the Barclays Premier League champions Manchester United.

Det sa Old Trafford-speaker Alan Keegan entusiastisk før søndagens noe lavmælte seier mot Swansea. Etter at tilskuerne enten hadde sett eller hørt resultatet fra Manchester Citys seier mot Newcastle, klarte de ikke å være like entusiastiske.

Med mindre det skulle skje et mirakel kommende helg, så lurer man på når United igjen blir Premier League-mestere.

De røde har tatt ligatittelen 12 ganger siden 1993 – klart mer enn noen annen engelsk klubb. Fotball generelt startet ikke med Premier League selv om Sky liker at du tror det, men Uniteds dominans i England begynte da. Arsenal og Chelsea har tre titler hver i ettertid, mens de gamle rivalene, Liverpool, ikke har vunnet ligaen siden 1990. Leeds har ikke vunnet siden 1992.

Med Sir Alex Ferguson som sjef har United holdt unna for mange nyrike fiender. Jack Walker, Blackburn-fan gjennom hele livet, stod bak Blackburns opptur da de vant ligaen under Kenny Dalglish i 1995. Det var det han var ute etter, og etterpå roet han ned satsingen. Han var fornøyd med at Blackburn, som holder til i en liten by, var en av de beste klubbene i en stor liga.

Han var fornuftig.

Siden Blackburn er en by med 120.000 mennesker så hadde de aldri sjansen til å bli store nok til virkelig å ta storklubbene.

Deretter byttet United og Arsenal på å dominere frem til Roman Abramovich pumpet flere hundre millioner pund inn i Chelsea. Chelsea – og Manchester City – er atskillig større klubber enn Blackburn. De to klubbenes tilskuertall og inntekter har økt enormt etter at de ble kjøpt av rikfolk. Kanskje vil eierne en dag komme til at de vil selge seg ut for å tjene litt penger. Kanskje trenger de aldri å gjøre det.

For et tiår siden kunne United bruke mer penger enn alle andre, men Chelsea og Abramovich utfordret det hegemoniet. Så overtok de det da de fikk kloa i John Obi Mikel etter at sistnevnte først hadde skrevet under for United.

Chelsea ansatte en talentfull Jose Mourinho, som fortsatt er den store favoritten til å en dag erstatte Ferguson. De vant ligaen i 2005, 2006 og 2010, men den største styrken deres var også den største svakheten – en eier som ansatte og sparket managere uten å gi dem sjansen til å skape den kontinuiteten som Ferguson og Arsene Wenger tjener sånn på. Abramovich sparket Mourinho i 2007, og de hyppige endringene i ettertid har hindret Chelsea i å matche et United-lag som har brukt atskillig mindre penger på nye spillere. Chelsea forblir imidlertid en storklubb.

Så kom City.

Etter å ha blitt kjøpt opp i 2008 har Citys arabiske eiere spyttet inn 1,1 milliarder pund inn i en klubb som i mange tiår var mer kjent for alle problemene sine. Når man tenker på at Glazer-familien har brukt 500 millioner pund på å betale renter på gjeld siden de kjøpte United i 2005, så er det 1,6 milliarder pund i favør City.

Kall det gjerne prisen for å bli best.

City har kjøpt noen av de beste spillerne som finnes, og er nær sin første tittel siden 1968. Så lenge de fortsetter å investere enorme summer på å hente de beste spillerne tilgjengelig vil de trolig vinne enda flere trofeer også. Det er ikke en eneste klubb i verden som kan konkurrere med Citys kjøpekraft, og alle spillere vet det.

Jeg intervjuet Lionel Messi i 2010, og han sa lite som var verdt å huske – helt til jeg slo av diktafonen. Så fort det skjedde ville han vite mer om Citys økonomi og hvordan de hadde blitt så rike.

Citys rikdom er dårlig nytt for United, som allerede har gått på flere smeller fordi de er uvillige til å endre lønnsstrukturen sin. United følte seg sikre på å få Karim Benzema – helt til Real Madrid knuste United med et bud Ferguson senere beskrev som å være «helt vilt i forhold til spillerens virkelige verdi».

Real Madrid, United og Barcelona er verdens klart største fotballklubber, men de to spanske klubbene har en klar fordel. Inntektene er høyere fordi de har egne nasjonale TV-avtaler, og den totale gjelda de her, på 150 millioner pund euro, er også mindre enn Uniteds på 550 millioner euro. United betaler i øyeblikket 55 millioner euro i renter på gjelda hvert år. Til sammenlikning betaler Barcelona 15 millioner euro og Real Madrid 13 millioner euro. Så hvis Benzema ønsker mer penger, så har Real Madrid råd til å betale det.

Det skjedde igjen med en annen fransk spiller sist sommer. United var enige om et kjøp av Samir Nasri. Nasri hadde møtt Ferguson og sendte ham senere en tekstmelding hvor han kalte ham «Boss». I den sa han at han så frem til overgangen. Så tilbød City en lønn som ville gjort Nasri til Uniteds best betale spiller, og om Nasri egentlig ikke ville til City så ville agenten veldig gjerne at han dro dit. Til slutt var det pengene som avgjorde. Det gjorde Ferguson rasende, men han må bare vende seg til det. United kan nemlig ikke konkurrere økonomisk mot de to spanske gigantene, Chelsea og City.

Uniteds speidernettverk klarer å identifisere talenter som Benzema, Alexis Sanchez eller Nasri, men til slutt blir United overkjørt av agenter som ønsker en budkrig mellom de største klubbene.

Det handler imidlertid ikke bare om penger.

Liverpool har brukt atskillig mer enn United de siste fem årene, og se hvor de er nå. Og selv om United kanskje ikke har et bedre rykte enn Barcelona og Real Madrid, så har de et bedre rykte enn Chelsea og City. Flere spillere ønsker seg derfor til Old Trafford, og Ferguson har selv vist hvilken fantastisk manager han er – på tross av de økonomiske utfordringene.

United har vunnet fire Premier League-titler og én Champions League-tittel siden Glazers overtok, og den ene Champions League-tittelen var ingen tilfeldighet. United var i tre Champions League-finaler mellom 2008 og 2011.

Den suksessen har sørget for at United har vokst kommersielt. Sponsoravtalene er større enn dem City og Chelsea har, men sånne avtaler er kun mulig hvis klubben fortsetter å vinne ting. Og for å vinne ting trenger United de beste spillerne. Sånt blir vanskeligere når rivalene har mer penger. United har heller ikke et akademi som Barcelona har. Det skaper problemer, og det er egentlig trist lesing før en sommer hvor United-fansen ønsker å se store investeringer i laget.

Det er imidlertid også noen positive sider.

Uniteds gjeld, som riktignok aldri skulle blitt en byrde for klubben i det hele tatt, blir mindre og mindre. UEFAs økonomiske fair play-regler burde også sette visse grenser for hva City og Chelsea kan finne på. Uniteds egne inntekter, som fotballklubb, er fortsatt enorme og laget har vært gode nok til å få 86 poeng på 37 kamper denne sesongen. Det er et tall som normalt ville holdt til gull.

Ferguson har servert mirakler også før, og bare en idiot vil avskrive ham. Han lever for disse utfordringene, og han har vist før at han kan slå selv den rikeste fienden – uansett hvor umulig oppgaven ser ut til å være.

Og umulig – det er akkurat det den ser ut til å være nå.

Andy Mittens column in english:

“Please welcome the Barclays Premier League champions Manchester United,” enthused Old Trafford’s stadium announcer Alan Keegan before Sunday’s muted victory against Swansea. Having either seen or heard the news of Manchester City’s win at Newcastle, the crowd were unable to muster the same level of enthusiasm.

Barring a miracle in the final league games this weekend, one wonders when United will next be champions. The Reds have lifted the title 12 times since 1993, far, far more than any English club. Football didn’t begin with the Premier League as Sky television sometimes like you to think, but United’s domestic dominance did. Arsenal and Chelsea have three Premier League trophies each, while traditional rivals Liverpool haven’t won the league since 1990 and Leeds since 1992.

Under Sir Alex Ferguson, United have seen off several challenges from newly monied foes. Lifelong fan Jack Walker bankrolled Blackburn’s rise and they won the league under Kenny Dalglish in 1995. That title sated Walker’s ambitions and he scaled back his investment, content for small-town Blackburn to be a big league club. Walker was sensible. Coming from a poor town of 120,000, Blackburn never had the potential to grow their support to rival the big clubs.

United and Arsenal then dominated until Roman Abramovich purchased and then pumped hundreds of millions into Chelsea. His club – and Manchester City – were far bigger than Blackburn. They’ve seen attendances and revenues surge since they were taken over by benefactors bloated from the sale of natural resources. Maybe those benefactors will one day sell the clubs for a profit, maybe they don’t need too.

A decade ago, United had the ability to outspend every other English club, but Chelsea’s Abramovich challenged that hegemony and surpassed it when they snatched John Obi Mikel after he’d already signed for United.

Chelsea employed a talented manager in Jose Mourinho, who is still the favourite to replace Ferguson. They won the league in 2005, 2006 and 2010, but their greatest strength is also their greatest weakness – an owner who hires and fires coaches without ever letting them establish the longevity and stability that Ferguson or Arsene Wenger enjoys. He sacked Mourinho in 2007 and the frequent changes since have hindered Chelsea’s ability to match a United who spent a lot less on players, though Chelsea are still a major force.

Enter City. Since being taken over in 2008, City’s Arab owners have ploughed £1.1 billion into a club which had for decades been a byword for cock-ups. When you consider that the Glazers have spent £500 million in interest payments since they took over in 2005, that’s a swing of £1.6 billion – the price of tipping the balance of power in their favour. City have bought some of the best individuals and are on the cusp of a first title since 1968. As long as they keep investing huge amounts in the finest talents available, they are likely to win many trophies – there’s not a club in the world who can compete with their buying power and every player knows it. I interviewed Lionel Messi in 2010 and he said little of note – until the tape recorder went off. As soon as it did, he wanted to know about City’s money and how they were so rich.

City’s wealth is bad news for United, who have been trumped several times for players because they are unwilling to shatter the pay structure. In 2009, United were confident of landing Karim Benzema – until Madrid blew United’s offer out of the water. It led Ferguson to say that there was “no value in the market.”

Madrid, United and Barcelona are by far the three biggest football clubs in the world, but the Spanish giants enjoy two advantages. Their revenues are higher than United’s thanks to a non-collective domestic television deal which is skewed in their favour. Their gross debts of €150 million are also small compared with United’s of €550. United’s annual interest payments are currently €55 million, Barça’s €15 million and Madrid’s €13 million. If Benzema wants more money, Madrid can afford it.

It happened again with another French player last summer. United had agreed for Samir Nasri to sign. Nasri had met Ferguson and later texted him, calling him “boss” and saying how he was looking forward to the move. Then City offered a wage which would have made Nasri United’s best paid player. If Nasri didn’t want to go to City, his agent certainly wanted him too. Money talked. It infuriated Ferguson, but he’d better get used to it because United are unable to compete financially with the Spanish giants, City and Chelsea.

United’s scouting network can and does identity the right talents from Benzema to Alexis Sanchez or Nasri, but United can be trumped by agents who want to create an auction among leading clubs.

It’s not only about money. Liverpool have spent far more on players than United in the last five years and look where it has got them. United still have a superior cachet to City or Chelsea, if not Barça or Madrid. More players want to play at Old Trafford, while Ferguson has proved to be a master despite the relatively limited outlay on players.

United have won four Premier League titles since the Glazers highly leveraged buy-out and one Champions League title. That was no fluke – United have reached three or the four Champions League finals between ’08 and ’11. Such success allowed United to grow commercially by attracting huge sponsorship deals which dwarf those at City and Chelsea, but such deals are only possible while the club remains successful. And to be successful United need the best teams. That’s getting harder when you have richer rivals.

Without a youth system to rival Barcelona to turn to, United are flummoxed. It all makes for depressing reading ahead of a summer when United fans want to see investment in the team yet while the outlook may appear bleak, there are positives.

United’s debt, which should never have been burdened on the club in the first place, is being reduced. UEFA’s financial fair play directive should limit the financial recklessness of City and Chelsea. United club’s revenues are still exceptionally b and the side were good enough to amass 86 points this season after 37 games – a figure usually enough to win the league. Ferguson has worked a miracle time and time again and only a fool would write him off. He thrives on these challenges and he’s shown before that he can overcome the richest foe, however insurmountable the task seems at the time. And it seems just that right now.