– De gjorde narr av Solskjær

Vi har vært i trøbbel før siste kamp i Champions League også før, og det er det Andy Mitten skriver om i sin siste spalte.

Andy Mittens column in english is at the bottom of this page.

Gruppespillet i Champions League er kjedelig og forutsigbart, ikke sant? Det sørger kun for at de rikeste klubbene blir enda rikere siden de beste lagene kan snuble, men likevel komme seg videre.

Det er mange som mener dette, og den manglende interessen etter billetter til disse kampene reflekterer situasjonen. United har jobbet hardt for å få dekket setene til disse kampene. Spesielt Galati-kampen. Da fikk skoleelever kjøpe rabatterte billetter, noe som igjen førte til ganske så lyse tilrop av typen «United, United».

Kampen mot Galati var riktignok ikke noen klassiker, men de to andre kampene har vært spennende, men også frustrerende. Årets Champions League-utgave har vært alt annet enn forutsigbar, og ikke bare for United.

Helt fra starten av, da United måtte jobbe hardt for et poeng mot et glimrende, velorganisert Benfica, har det vært en tøff gruppe. Basel fikk med seg uavgjort på Old Trafford, og United var langt ifra overbevisende i Bucuresti da de overvant gruppas svakeste lag (Galati) med 2-0. Benficas poeng i Manchester innebærer også at United ikke kan tape i Basel om to uker.

Det var ikke akkurat det vi så for oss i solskinnet i Lisboa i september.

Svikter United vil de for første gang siden 2005/06-sesongen ikke avansere fra gruppespillet.

Situasjonen rundt den kommende Basel-kampen minner meg egentlig om turen til nabolandet Østerrike i 1996. Også da ble kampen spilt i desember, og som nå gjaldt det siste kamp i gruppespillet.

United hadde allerede tapt både hjemme og borte mot Juventus, som den gangen var Europas beste lag. Italienerne vant kampene med knappest mulig margin, og som konsekvens av mål fra Boksic og Del Piero, men utfallet var ikke overraskende.

United hadde den gangen faktisk til gode å avansere i Champions League.

Å tape mot et Juventus bestående av Zidane, Deschamps og Montero var én ting, men at Fenerbahce ble det første laget som vant på Old Trafford i Europa var noe helt annet.

Det var ikke en del av planen.

United gikk dermed til siste gruppespillskamp borte mot Rapid Wien på 3. plass i gruppa etter seks poeng på fire kamper. Juventus hadde allerede vunnet gruppa med sine 13 poeng, mens Fenerbahce hadde sju. United måtte altså få et bedre resultat enn det Fenerbahce klarte mot Juventus.

Selv en seier kunne altså ikke være nok.

Nå er østerriksk fotball nede for telling, men Rapid Wien hadde nådd finalen i cupvinnercupen sesongen før. Over 5.000 røde reiste til Wien, noe som fortsatt er rekorden vår for en bortekamp i Champions League. Vi tok kontrollen over bysentrum, men det skjedde ikke uten problemer.

Steve Daye, en kjent figur blant United-fansen, ble skutt i leggen da han spaserte tilbake til hotellet sitt i Wiens Red Light District. En full østerriker ville skremme Steve og hans to kompiser, men endte opp med å skyte to av dem.

Det gikk heldigvis bra med Steve, og han endte faktisk opp som venn med kirurgene.

Rapid-fansen var selvsikre. De gjorde narr av Uniteds nye unge spiss på østerriksk tv. De virket nærmest sjokkert over at Uniteds angrepsrekke ble ledet av det som så ut som en 13 år gammel alv med navnet Solskjær.

De skulle bare visst.

Kampen var alt annet enn normal. Den ble spilt på nydelige Prater Stadium, som hadde vært vertskap for finalen i europacupen året før (den var også arenaen hvor Manchester City hadde vunnet sin eneste europacup til dags dato, da de slo Gornik Zabreze foran 10.000 tilskuere i 1970).

United startet bra, men Rapid var nærmest scoring frem til Peter Schmeichel muligens gjorde sin beste redning i karrieren. Den kan kun sammenliknes med Gordon Banks´ ufattelige redning fra Peles avslutning i VM i 1970. Den var nemlig så god, og den holdt United inne i kampen.

Så lekte Giggs seg med en Cantona-pasning før han skjøt United i ledelsen etter 24 minutter, og United-fansen ble som gale. Bengalske lys ble tent i den kalde Wien-natta, men Ferguson stresset behovet for å roe det ned i pausen. Han fortalte spillerne at det fortsatt stod 0-0 i Torino.

Cantona scoret Uniteds andre etter et Beckham-innlegg i 71. minutt, men vi visste ikke at en seier ville være nok. Alt var avhengig av hvordan tyrkerne gjorde det i Torino, og mobiltelefoner med Internett eller roaming-innstillinger fantes ikke den gangen.

Derfor var det full stillhet blant United-fansen da speakeren leste «Juventus 2» – la inn en kunstpause og la til: «Fenerbahce 0».

Man kunne høre United-jubelen helt til Manchester da hele United satte i gang med «Whatever will be will, we’re going to Portugal».

United endte med på andreplass i gruppa, og var klare for et kvartfinaleoppgjør mot Porto. Alle som hadde dratt til Lisboa var klare på at de også ville til Porto, og i noen måneder var det eneste samtaleemnet under kamper «Hva gjør du med Porto-kampen?»

Omsider hadde nemlig United kommet seg videre i Champions League.

Nå blir det tatt for gitt at United avanserer til knockoutspillet, men det burde ikke vært sånn. Det har resultatene denne sesongen vist.

Andy Mitten-column in english

The Champions League group stage is boring and predictable, right? It only exists as a cash cow and allows the biggest, richest teams to be tripped up and still qualify.

That’s a widely held consensus and the lesser demand for tickets reflects that. United have had to work harder to shift seats for these games, especially the Galati match where thousands of school kids were given discounted tickets which resulted in high-pitched ‘United! United!’ chants.

That wasn’t a classic, but the two other games have been exciting – if frustrating – and the Champions League has been anything but predictable this season – and not just for United.

Right from the outset, when United were made to work hard for a point by an excellent, well-organised Benfica, it’s been a tough one. Basle got a draw at Old Trafford and United were less than impressive in Bucharest before overcoming their group’s weakest side to win 2-0. Benfica’s draw in Manchester means that United must get a result in Basle in two weeks – not something which was anticipated in sunny Lisbon in September. Any slips and United will fail to qualify from the group stage for the first time since 2005-06.

The Basle game reminds me of a trip to neighbouring Austria in 1996, again in December, again in the final group stage game.

United had already been beaten home and away by Juventus, then the best team in Europe. The Italians’ victories were narrow and only achieved thanks to single goals from Boksic and Del Piero, but the results weren’t a surprise: United had yet to go beyond the group stage in the Champions League.

Losing to the Juventus of Zidane, Deschamps and Montero was one thing, Fenerbahce becoming the first team to win at Old Trafford in European football another. That hadn’t been part of the plan.

United went into the final group match against Rapid Vienna in third position with six points from four games. Juventus had 13 and had already won the group, while Fenerbahce had seven. United needed to get a better result than Fenerbahce, who were playing Juventus. Even a win might not be enough.

Austrian football is now in dire straits, but Rapid had reached the Cup Winners’ Cup final the season before.

Over 5,000 Reds, still our biggest away following for a Champions League group game, travelled to Vienna and took over the centre of the beautiful city. The huge presence was not without incident. Steve Daye, a well known face in United’s following, was shot in the leg as he walked back to his hotel in the red light district of Vienna. A drunken local had wanted to frighten Steve and his two mates but ended up shooting two of them. Fortunately, Steve made a recovery and ended up becoming friends with the surgeons.

Rapid fans were confident. They mocked United’s young new striker on Austrian television before the game, astonished that United’s forward line would be led by what looked like a 13-year-old elf who went by the name of Solskjaer. What did they know?

The game was anything but straightforward. Played in the wonderful Prater Stadium which had staged the European Cup final a year earlier (and been the venue of Manchester City’s solo European success when they beat Gornik Zabreze to win the Cup Winners’ Cup in front of just 10,000 in 1970), United started well but Rapid came closest to scoring until Schmeichel made arguably his greatest ever save. Comparable only with Gordon Banks’ breathtaking save from Pele in the 1970 World Cup. It was that good and it kept United in the game.

Then Giggs danced onto a Cantona ball, skipped and swerved before driving United ahead after 24 minutes. The United end went mad. Flares were unleashed into the freezing Vienna night, but Ferguson urged calm at half-time. He told his players that the score was still 0-0 in Turin.

Cantona got United’s second from a Beckham cross in the 71st minute, but we didn’t know that a victory would be enough. It all depended on how the Turks had fared in Turin and mobile phones with roaming coverage or internet were not the norm then.

A silence enveloped the United end as the announcer said: “Juventus 2,” before pausing for effect and adding, “Fenerbahce 0.” You could hear the roar back in Manchester before the whole end erupted into a chant of “Whatever will be will, we’re going to Portugal.”

United had finished second and set up a quarter-final tie with Porto. Everyone who went to Lisbon was determined to go to Porto and for months, all you heard at the match was “What you doin’ for Porto?” At last, United had made it beyond Christmas in the Champions League. It’s been taken for granted since that United will reach the later stages. It shouldn’t be, as results have shown this season.