Mitten om Oslo og City-kampen

Andy Mitten om møtet med Norge og Oslo sist helg, og oppladingen til neste ukes City-kamp.

Få kjenner Manchester United bedre enn Andy Mitten. Som mangeårig sjef for United We Stand og etter et langt liv som United-supporter følger han United verden rundt. Han bor delvis i Barcelona og delvis i Manchester, og jobber som journalist for flere store fotballblader, deriblant FourFourTwo og United-Supporteren. Han skriver fast for både united.no og United-Supporteren.

Les flere saker og se videoer med Andy Mitten her.

Om Oslo og United

Av: Andy Mitten

 Jeg er akkurat tilbake fra en tur til Oslo som skulle tatt fire dager, men som endte opp på seks dager. Jeg gjorde en tabbe da jeg booket returbillettene, prisen på nye billetter var helt vil, så i stedet så ble vi litt lenger og dro tilbake via en ferge til København.

Solnedgangen over Oslo-fjorden var imidlertid én av sommerens høydepunkter – sammen med Uniteds fire signeringer.

Familien min var også med til Oslo, og de elsket det også, helt fra mine to døtre begynte å skrike «Norge, Norge» da flyet var i ferd med å lande.

De forventet snø, isbjørner og julenissen, men fikk i stedet Fred the Red opp og ned hovedgaten i den norske hovedstaden.

reddi– Se der, ropte eldstemann, fem år gammel.

– En bjørn som heier på United…

Hun stilte en masse spørsmål om Fred, og det tror jeg også alle de som var ute for å gjøre lørdags-shoppingen sin, og passerte Scotsman, stilte.

– Hva skjer, må de ha lurt, da de spaserte forbi en pub fullstappet med United-fans på fire nivåer og med et gigantisk United-flagg – et flagg som faktisk var synlig helt oppe fra slottet.

Flagget hang der selvsagt for å feire Supporterklubbens 35-årsdag, Uniteds klart største supporterklubb i hele verden. Den skandinaviske supporterklubben er større enn de i USA, og større enn alle supporterklubber i Afrika og Asia samlet.

Jeg mener også at helga var en suksess.

andymittenJeg traff United-fans fra hele Norge som hadde tatt turen, noen med tog, andre med fly og enda flere med bil, fra enten Bergen, Bodø, Sandefjord eller Sarpsborg.

Bryan Robson, Norman Whiteside, Lee Martin, Dwight Yorke, Ben Thornley og David May koste seg også. Jeg vet også at mye arbeid ble gjort for å få dem – og FA-cuppokalen – til Norge. Den pokalen er forresten fortsatt også den peneste selv om det ikke er det viktigste trofeet United har vunnet.

Det er synd at United ikke lenger kan spille treningskamper i Norge like ofte som de gjorde før. Det er rett og slett altfor dyrt å hente United over, og det hjelper ikke at det ikke finnes noen arenaer i Norge som tar mer enn 25.000 tilskuere.

Det betyr, som i Gøteborg i sommer, at prisen for å se United der i snitt var dobbelt så høy som det koster å se United på Old Trafford.

Samtidig burde ikke dette kun handle om penger.

Sommer-klimaet i Skandinavia er for eksempel perfekt for et engelsk lag som lader opp til sesongen, og i alle fall atskillig bedre enn den farsen vi ble vitne til med Uniteds tur til Kina i juli. Fasilitetene er også gode i skandinavia, flytiden er kun et par timer og United, som dere vet, har massiv støtte i Norge. Mange er medlemmer av Supporterklubben deres. Mange reiser også fast til Manchester for å se kamper der.

Jeg vet at United liker å fortelle at de har 659 millioner fans globalt, men flertallet av dem er folk som egentlig kun har sagt at de «liker» United. Det kan egentlig bety hva som helst, og det er et tall som er blåst opp for å tiltrekke seg potensielle sponsorer.

Realiteten er imidlertid at United ikke klarte å få fulle tribuner til en kamp i Shanghai, men at de aldri ville hatt det samme problemet i Norge hvor støtten går langt lenger enn bare «jeg liker United».

Jeg snakket med fans i Norge med en dyp forståelse av alle områder United opererer på, også når det gjelder fankultur og økonomi, og dybden det er i denne støtten burde anerkjennes mer av United. Jeg møtte for eksempel en fyr på Ullevaal stadion fredag kveld som skulle til Hull dagen etter og en annen som kunne datoen og målscorerne i alle Uniteds kamper…Jeg burde egentlig skaffe ham en jobb.

Jeg møtte selvsagt også en lang rekke personer som er atskillig mer fornøyde nå enn de var da Louis van Gaal ledet United.

Jose Mourinho har gitt United et skudd med adrenalin, og de nye spillerne har gitt United et skudd med kvalitet. Henrikh Mkhitaryan har riktignok fått begrenset med spilletid, men jeg synes alle fire har startet godt i United-trøya. Jubelen på Scotsman da han skar gjennom Hulls midtbane like etter at han kom innpå sist sier mye. Så var det selvsagt enda mer jubel da Marcus Rashford scoret det veldig sene vinnermålet.

Personlig var det herlig å da se feiringene til Robson, Whiteside og de andre United-spillerne. De klikket av glede de også. Det sier mye om hva United faktisk betyr for dem, og David May begynte faktisk å synge.

Det er fortsatt tidlig, men nå venter sju kamper på de neste 23 dagene før det blir en ny landslagspause. Den første, og ja, selvsagt vet du det, er mot City.

Det er ikke det største derbyet i nyere tid, det er nemlig vanskelig å finne en større kamp mellom de to enn den i 2012 som egentlig avgjorde ligamesterskapet – men det føles i alle fall som den største kampen i fotballverdenen kommende helg.

Jeg har selv aldri fått så mange henvendelser fra utenlandsk presse før, og alle ønsker de å ta tempen på følelsene i forkant av kampen.

Alle verdens største aviser og magasiner har sendt journalister til Manchester de siste månedene, også de som normalt ikke er der, som italienske La Repubblica fra Roma.

moupepJeg møtte en av journalistene deres på en regnfull dag i Manchester nylig, og han forklarte at han skrev på hovedoppslaget til deres helgebilag. Tema: Fotballen i Manchester og vinkelen var selvagt Jose Mourinho og Pep Guardiola. Rivaliseringen mellom de to fascinerer folk, og Mourinho er godt kjent i Italia etter å ha ledet Inter til Champions League-tittelen i 2010. Samtidig er Guardiola også en av verdens beste managere. Folk på utsiden er spente på de forventer blir en ny kamp mellom de to, en kamp som altså tar plass på gatene i en by i Nord-England.

De er også fascinert av Manchester som by.

Jeg har mottatt emailer fra aviser i Belgia, Spania, Frankrike, Tyskland og USA, i tillegg til alle de fra ulike medier i Storbritannia. De ønsker ikke bare avis-artikler, heller. De vil lage korte filmer eller radio-innslag om det hele. De vil komme til bunns i selve sjela i Manchester, ved å snakke med folk fra byen. De skriver ikke bare om byens avhengighet av fotball, men også av den levende musikk-industrien – og også om byens bakgrunn og vekst som industriby og den industrielle revolusjonen som endret hele England. Manchester var jo sentral i det.

I mars sendte den ledende franske sportsavisa L’Equipe et filmteam til Manchester for å lage et entimes-program om musikk-scenen i Manchester – for så å koble det opp mot fotballen. Jeg ble bedt om å bidra sammen med noen musikere som er City-fans.City åpnet også dørene til sine fasiliteter, siden de ønsker oppmerksomhet på den måten i langt større grad enn United.

En markedsansvarlig fra City forsøkte seg med å si at de kuleste bandene fra Manchester holdt med City, men jeg fikk sjansen til å svare på det.

– Pisspreik, sa jeg, og dro fram alle de «røde» musikerne fra Manchester, som Ian Brown og Mani i Stone Roses, gutta i Happy Monday og også New Order.

Slik ble det også vist i den ferdige filmen, og City var ikke spesielt fornøyde med det.

L’Equipe understreket imidlertid etterpå at de var der for å lage en film, ikke for å gjøre en jobb for PR-folkene til Manchester City.

Den neste uka vil nå for meg igjen handle om utenlandsk media som vil vite mer om Manchester, byen og historien, men det er et tema jeg liker. De som kommer vil nok likevel ikke kjenne historien til en av de mest berømte Manchester-innfødte fra den victorianske tidsalderen.

La meg fortelle om George Bradshaw.

Han levde fra 1800 til 1853, og ble berømt i England grunnet et BBC-program som tok seg for seg hans guider til togturer rundt om kring i Europa. Tidligere politiker Michael Portillo fulgte nemlig i fotsporene til Bradshaw.

Hvorfor nevner jeg dette? Jo, fordi George Bradshaw til slutt døde av kolera i Oslo, og han ble gravlagt i Gamlebyen. Han døde 25 år før en viss fotballklubb ble stiftet ved jernbane-linjene ved Newton Heath Loco-skurene. Den fotballklubben heter nå Manchester United.

Jeg ønsket egentlig å besøke graven hans, men familien måtte komme først. Trøsten var at døtrene mine til slutt i alle fall fikk sett noen isbjørner – selv om det bare var de utstoppede på Fram-museet.

Les flere saker og se videoer med Andy Mitten her.