FC Barcelona — igjen

For tredje gang på fire sesonger presterte Manchester United kunststykket å spille seg hele veien frem til finalen, klubbens femte gjennom tidene. Men ikke bare det, for på motsatt side av banen ventet FC Barcelona – akkurat som i Roma to år tidligere. Den gang endte oppgjøret med Uniteds første europeiske finalenederlag, så nå var tiden inne til en etterlengtet revansje. Eller …?

Underveis til finalen hadde United først gått til topps i gruppespill med spanske Valencia (1-0, 1-1), skotske Rangers (0-0, 1-0) og tyrkiske Bursaspor (1-0, 3-0). Det førte til følgende tabell etter de seks rundene:

Kilde: Wikipedia

Utslagsrundene

Marseille bød på god motstand gjennom 180 minutter, men ble til slutt tatt hånd om med 2-1 på Old Trafford etter et jevnt, tett og kjedelig 0-0-oppgjør i Frankrike.
Rosinen i pølsen var likevel kvartfinaletriumfen over Chelsea, finalekollegene fra 2008. Her endte det med sammenlagtseier 3-1 etter at Wayne Rooney først ble tungen på vektskålen på Stamford Bridge (1-0), mens Javier «Chicharito» Hernandez og Ji-sung Park sikret avansementet med hver sin scoring i 2-1-seieren hjemme på Old Trafford.

Med semifinaleplassen i boks, for øvrig den fjerde på bare fem sesonger, måtte United forberede seg på det man regnet med ville bli et meget vanskelig dobbeltoppgjør med Schalke 04. Tyskerne hadde på veien slått ut Valencia (1-1, 3-1) i 16.-delsfinalen og overbevist stort  med 7-3 sammenlagt (5-2, 2-1) over fjorårsvinnerne Internazionale i kvartfinalen.

Utklassing i semien

United lot seg imidlertid ikke på noen måte skremme. På bortebane i Gelsenkirchen slo de regelrett knock-out på hjemmefavorittene, vant lett 2-0, og sikret seg nærmest finalebillettene allerede før returmøtet i Manchester.
Om det fortsatt fantes noen med tro på en tysk snuoperasjon på Old Trafford, måtte de snart strekke armene i været. United dominerte nok en gang, og lot ikke de sjokkskadde tyskerne få fred før det sto 4-1 på resultattavlen. Finaleplassen var bekreftet, og det med utklassingssifrene 6-1 sammenlagt.

28. mai 2011 – Wembley-publikummet gjør seg klar til fotballfest. Men fest ble det aldri – for andre enn Barcelona.

Wembley Stadium, så ofte en lykkearena for Manchester United; ja, til og med åsted for klubbens aller første europacuptriumf, serievinnerfinalen mot Benfica i 1968.

Dessverre skulle det snart vise seg at lykkearena ikke på langt nær var nok til å ta seg av FC Barcelona. Ikke denne gangen heller.
I likhet med i 2009-finalen viste katalanerne seg rett og slett som et langt bedre fotballag enn de nybakte engelske ligamesterne – vel å merke så snart de første ti minuttene var unnagjort.

United best igang

For også i denne finalen var det United som innledet kampen best. De gikk rett i strupen på sine motstandere, og var i åpningssekvensen flere ganger nære ved å spille seg gjennom. I denne perioden var det bare ett lag på banen, men dessverre ble det bare nesten ut av forsøkene.

Etter ni minutters spill fikk et inntil da usynlig Barça-lag omsider tak i ballen. Mer skulle det ikke til for å snu kampbildet fullstendig på hodet.

Heretter var det Barcelona som dominerte banespillet, og Barcelona som dominerte sjansestatistikken. United fikk knapt låne ballen. De fire på midten ble overspilt gang på gang, og det var åpenbart bare et tidsspørsmål før demningen bak ville briste.

For å være mer presis tok det i underkant av 27 minutter. Uniteds midtbane hang overhodet ikke med da Andres Iniesta, fra egen banehalvdel, spilte fri Xavi like inne på Uniteds halvdel. Xavi hadde enorme rom foran seg, samtidig som Pedro løp seg fri av Vidic. Gjennombruddspasningen var selvsagt perfekt, og det samme var Pedros avslutning i nærmeste hjørne. 1-0 til Barça.

Rooney tenner nytt håp

I de syv neste minuttene fortsatte kampen i samme spor, med ensidig Barça-press. Men så, etter 34 minutter og helt ut av det blå, slapp Wayne Rooney til og utliknet med en nydelig scoring.
Det var Rooney selv som startet det hele sammen med med Michael Carrick helt ute ved sidelinjen. Deretter spilte målscoreren fri en Ryan Giggs som befant seg helt på offsidegrensen, fikk ballen tilbake og skrudde den opp i hjørnet fra 14 meter.

WAYNE ROONEY har utliknet, men ex-Red Gerard Piqué (bak) og en sittende Dani Alves fortviler. Men Uniteds glede og Barças fortvilelse varte ikke lenge.

Too hot to handle

Var scoringen kanskje signalet til en United-offensiv? Så absolutt ikke. Barcelona lot seg ikke affisere. Isteden fortsatte de å male på, og ni minutter etter pause førte elendig forsvarsspill til at Lionel Messi helt upresset fikk fyre løs fra et par og tyve meter. Ballen boret seg inn i Van der Sars høyre hjørne, og den lille argentinske magikeren kunne feire sin første scoring på engelsk jord.

Og verre skulle det bli. United var helt ute av det; ja, laget var faktisk nede på et sjeldent svakt nivå, med null samhandling og midtbanespillere som presset hver for seg. Barcelona derimot, storkoste seg. De fortsatte å skape sjanse etter sjanse, og sørget etter 69 minutter for at det definitivt var «game over».

Like fort som United vant ballen tilbake i eget felt, ga de den fra seg. Det utnyttet David Villa på mesterlig vis ved å skru ballen utagbart opp i kysset.

Selv om Barcelona heretter roet noe ned og banespillet jevnet seg ut idet klokken tikket mot kampslutt, var United egentlig aldri i nærheten. Barcelona var rett og slett for sterke.

Jublende Barcelona-spillere og en skuffet RYAN GIGGS, som ikke kan gjøre annet enn å erkjenne et sviende nederlag.

KAMPFAKTA

Barcelona 3-1 United

Champions League-finale, 28. mai 2011
Wembley Stadium, London, 87.695 tilskuere
Dommer: Viktor Kassai, Ungarn

27. min.: 1-0 Pedro
34. min.: 1-1 Rooney
54. min.: 2-1 Messi
69. min.: 3-1 Villa

UNITED:
Edwin van der Sar – Fábio da Silva (Nani, 69.), Rio Ferdinand, Nemanja Vidic, Patrice Evra – Antonio Valencia G, Michael Carrick G (Paul Scholes, 77.), Ryan Giggs, Ji-sung Park – Wayne Rooney – Javier «Chicharito» Hernández
Uben.innb.: Tomasz Kuszczak, Chris Smalling, Anderson, Darren Fletcher, Michael Owen
Manager: Sir Alex Ferguson

BARCELONA:
Victor Valdéz G – Dani Alves G (Carles Puyol, 88.), Javier Mascherano, Gerard Piqué, Éric Abidal – Sergio Busquets – Xavi, Andrés Iniesta – David Villa (Seydou Keita, 86.), Lionel Messi, Pedro (Ibrahim Afellay, 90+2)
Uben.innb.: Oier, Adriano, Thiago, Bojan
Manager: Pep Guardiola


Tilbake til forsiden