«Blir tatt med buksene nede når presset ikke sitter»

Av: Øyvind Eide

Ethvert motspill tar utgangspunkt i motstanders formasjon.

Konfrontasjonen i kampen skaper spill-motspill-dimensjonen. Og i denne kampen handlet det mye om siderom.

I 5-3-2 er det kritisk med vending av spill for å skape sjanser. City greide dette. United er da mange spillere sentralt, med kun back som er i siderom. Det er både fordeler og ulemper med det.

City leverer nærmest en oppskrift på hvordan man skal angripe en 5-3-2.

Dette viser hvor City angrep i kampen. De angrep lite sentralt. Og backene til City var de to spillerne med flest berøringer. Det er for så vidt naturlig, siden det er på sidene de har rom, men viser et interessant bilde uansett.

Så hvordan gikk de frem?

Posisjonering av spillere og vending av spill

Ett virkemiddel ser vi her: City okkuperte de to-tre ytterste forsvarerne, slik at de ikke kunne gå frem i banen. Samtidig holder de ballen sentralt så midtbanen til United må komme inn sentralt.

Da ender det med at Wan-Bissaka går ut i press, og han må da etterlate en spiller. Da må Bailly igjen velge – skal han ta løpet foran seg? Da får Lindelöf en to-mot-én-situasjon. Disse posisjoneringene til City skapte stadig trøbbel for United.

Igjen, legg merke til hvordan City plasserer spillerne sine, så midtbanen til United må ut i siderom. Da har Cancelo en halv bane alene motsatt, og sammen med Foden kan han skape en to-mot-én-situasjon mot Wan-Bissaka.

Dette bildet inneholder mye informasjon:

1. De Bruyne er to mot én med Walker mot Fred oppe til høyre. De kunne brukt overtallet og gått videre på samme side, der Uniteds venstre side har to mot to. Ergo ville City fått overtall tre mot to om Walker ble med.
2. Uniteds midtbane er dratt helt over mot venstre, og etterlater seg masse plass for vending. Det er denne løsningen de velger.
3. Wan-Bissaka har Foden utenfor seg, og kan ikke støte i Cancelo.
4. Uniteds forsvar blir nå tatt på mellomdistanse med mye rom bak seg.

Da ble det ofte løpsdueller av denne sorten: Foden eller en annen City-spiller som truer bak det mellomhøye forsvaret. United satte ikke denne linjen selv, de blir tatt med buksene nede når presset ikke sitter.

Da får de noen sekunder med strekk i laget, og det er dette City greier å utnytte.

Dette er i forkant av en gedigen sjanse til City. Her får de en tre-mot-én-situasjon i siderom mot Wan-Bissaka. Dette er et godt bilde på hjelpeløsheten som United både følte og viste. Wan-Bissaka går frem, United står høyt, og City kan velge og vrake mellom flere gode alternativer.

Det måtte komme en endring: omlegging til 4-2-3-1. Problemene stoppet derimot ikke. Nok et bilde med mye informasjon:

1. 4-2-3-1 styrket United i siderom. Legg merke til den røde firkanten, der ligger nå United to mot to, der de i første omgang var i undertall. Sancho har også kontroll på Walker på venstre side. De fikk altså styrket forsvarsspillet i siderom.
2. Ronaldo må være lavere, slik at Fred også kan være lavere. Det må de være når de møter 4-3-3. Da kunne Fred stengt denne pasningsvinkelen til indreløperen.
3. Shaw har en spiller på utsiden av seg, derfor er han såpass bred, og åpner det rommet som Bernardo Silva går i.

Her ser vi utfordringen til Shaw, der han både må dekke rommet inne, og passe på spilleren på utsiden. Dette skjer når feil forplanter seg fra forrige bilde.

Men United fikk bedre kontroll. De forsvarer siderom langt bedre. Noe av grunnen ser vi her.

De har nok folk på første side City angriper. Og de bruker Greenwood i dette tilfellet til å dekke rommet motsatt.

Når vendingen da kommer, er det kanten som presser backen, ikke en sentral midtbanespiller. (Vi ser hodet på ballfører i nederste ringen). En utfordring som ble gjeldende utover i omgangen var at en midtbanefirer ikke alltid greier å dekke nok rom, Fred har vært fremme i press, og får det travelt med å rekke ned.

Greenwood får satt inn et press, så Fred rekker å komme ned. Da er United i balanse igjen.

På generelt grunnlag ble det bedre ved å legge om. Men det fjerner ikke mange av problemene United står overfor. De er fortsatt for sene i presset, det er for lite bevegelser offensivt, og det mangler en entusiasme og tro på at de skal skape noe.

Uklare roller?

Det fremsto noe uklart hvordan United ville forsvare seg mot bevegelsene midt i banen.

Her ser vi Greenwood som ofte droppet ned og markerte Rodri. Da ble det ofte rom mellom sentral og indreløper på den siden Rodri befant seg. Slik som her, der McTominay og Fernandes har stor avstand, mens Fred og McTominay har god avstand. Dette skapte en del trøbbel, der United ofte kom på etterskudd i neste situasjon.

Her er det nettopp det som skjer – det blir for mye plass mellom spillerne i leddet, så City enkelt kan tre mellom spillerne.

Forutsigbart og svakt offensivt?

Dette viser Uniteds angrep. Bildet taler for seg. Det blir meget forutsigbart om nesten to av tre angrep skal gå på venstre side.

Dette fortsatte i andre omgang. Shaw hadde et farlig innlegg til Ronaldo i første omgang. Og selv om United hadde noe bedre flyt i angrepsspillet sitt i andre, slik som ved skuddet til Greenwood her, så fikk City stort sett god kontroll da Shaw var involvert.

Evne til å beholde ball

Et viktig poeng offensivt er å beholde ballen når man først vinner den. Her er det to åpenbare spillere som må nås for å kunne spille gjennom presset til City. Da passerer United fem spillere med én pasning.

De får spilt seg frem til Greenwood.

Legg merke til hvordan City-spillerne har kroppen sin vendt utover mot Uniteds høyre side. Det betyr at de ønsker å lede spillet mot den siden. De vinkler løpene sine slik at de skjærer av pasningsmuligheter inn i banen. Hvorfor er det viktig? Det er særlig to grunner til det:

1. I 5-3-2 er det sentralt United har spillere, bare se på Fred som er helt alene. Det er krise for City om United får spilt dit.
2. På siden er det en ekstra «forsvarsspiller» – sidelinjen. De trenger United opp i et hjørne.

City vinner ballen tilbake til slutt, etter bare fire sekunder. Gå nå tilbake til det første bildet i denne serien av tre bilder, og se hvor mange – og hvor mye – United spillerne har flyttet seg.

Hovedgrunnene til at United har 32 prosent ballbesittelse er at de står stille når de vinner ball, at de ikke får ballen til riktig kontringspunkter, og Citys gjenvinningspress.

Dette er en situasjon der Bailly ikke har veldig kontroll når han vinner den, men allikevel ser vi et City-lag som på sin side faktisk greier å beholde ball ved slike situasjoner.

Konklusjon

Det er ikke vanskelig å konkludere etter den siste tidens svake prestasjoner. Endringer må til. Etter mitt syn så handler dette om tydelighet og forenkling. Dette henger naturligvis sammen.

Om vi ser på kampplanen til City, så er den tydelig, noe som gjør det enkelt for spillerne å utføre. Enkelt er kanskje feil ord, men alle vet hva de skal gjøre. Det krever svært gode egenskaper å utføre det.

Tydelighet i hvordan de angriper mot fem bak, mot tre på midten, når de mister ball høyt i banen, når United angriper på venstre med Shaw.

Hva er Uniteds plan?

Hvordan skal presset se ut når De Bruyne har ballen lavt i banen sammenliknet med høyt i banen? Hvordan skal de forsvare seg mot Gündogan som ligger mellom stopperne?

Hvem skal presse Cancelo når Foden ligger på utsiden?

Med Jesus som ofte var lav og la seg ned i fembacks linje, kunne United brukt mange av de samme prinsippene som City brukte, da City selv havnet i en slags 5-3-2 ved mange anledninger?

Jeg har mange spørsmål, og vet ikke svarene på særlig mange av de. Men gjengen på Carrington bør finne svar på disse veldig snart.

NB! Alle skjermdumper hentet fra TV 2 Sport Premium.