Jeg heter Per Branstad og er 70 år. Jeg er Ørn Horten- gutt, men også United; disse er de to klubbene i mitt liv. Hvorfor United? Jo, min far var hvalfanger og på veien hjem var han oftest innom England. Her fikk han kjøpt “Charlie Buchans Football Montly” i 1953. Her var det bilde av Tommy Taylor som kom fra Barnsley. Alle ekte United-fans kjenner vel historien om 29999 pund! *) Bildet av Tommy gjorde et inntrykk på en 10-åring. Bildet klipte jeg ut og hadde det over senga mi i mange år. Makan til tøffing! Siden har det vært United i tykt og tynt. München-ulykken husker jeg som det var i går. Dengang var det kun Filmavisa som viste glimt fra engelsk fotball. Jeg så Tommy og Duncan på film i 30 sekunder og levde på det lenge på.
Er jeg er på Trafford Pub gleder jeg meg over de gamle bildene på veggene. Jeg har spurt innehaveren flere ganger om han kan sette navn på bildene, så er noen av dere innom så “mas” om å få navn på.
Å kjenne historien til sin klubb er viktig, det gir en dypere forståelse av klubben. Jeg gleder meg over gode resultater og lider innvendig når det går skeis. Jeg snakker alltid positivt om klubben, men har mine meninger. For flere år tilbake når sir Alex proklamerte at han tenkte på å gå av, var min første tanke David Moyes. Det ble en realitet og det er jeg glad for! Å ta over etter en “som gikk på vannet” er nesten umulig. Jeg kan undre meg over avgjørelser, men vil aldri kritisere. Det jeg undret meg over da David kom, var at han lot hele den gamle staben gå. Jeg tenkte da at dette vil ta tid og desseverre ser det slik ut.
Annonse
MEN jeg vil uansett og alltid stå last og brast, og snakk ikke “dritt” om klubben min. Lid i stillhet og gled deg høylytt!
Jeg har mange gode minner etter 60 år som United-gutt, fra å drikke te med Matt Busby og kona på Old Trafford, til å drikke øl med Wilf McGuinness på pub i Hull (han var trener der), til å kjøre den store Mercedesen til Big Ron. Og å synge med fansen! Da er gleden stor!
