– Vi står foran noen tøffe år

United-kjenner og journalist Andy Mitten er en av de mest kunnskapsrike på United, og kjenner både historien og nåtiden bedre enn de fleste.

Om United og City

Av: Andy Mitten, oversatt av Dag Langerød

Jeg snakket med familien min i Manchester på julaften.

Selv er jeg på den andre siden av verden, i Brasil, til 31. desember. Kona mi er nemlig herfra, så vi drar hit annenhvert år, og jeg kombinerer reisen med intervjuer – ofte med tidligere United-spillere.

Jeg dro blant annet for å snakke med Marcos Rojos familie som bor i nærheten av Buenos Aires. De kommer fra et fattig område, og livene deres har ikke forandret seg mye etter at Marcos ble en stjerne.

De vil heller ikke det.

De foretrekker å være sammen med de menneskene de alltid har holdt seg sammen med.

I romjula skal jeg også møte Anderson.

Han har nå kontrakt med Internacionale, og han er deres best betalte spiller. De vil imidlertid kvitte seg med ham. Han er rett og slett for dyr.

Han ble leid ut til Coritiba, et annet brasiliansk lag, forrige sesong, men han gjorde det ikke altfor bra.

Han bekymrer seg for fremtiden.

Andreas Pereiras familie er også fra Coritiba, og han karakteriserer seg selv som brasiliansk selv om han ble født og oppvokst i Belgia og aldri har bodd i Brasil.

Jeg kommer godt overens med Pereira, og han gjør det bra i Valencia. Han er forresten Santos-fan, klubben hvor Pele og også Neymar tidligere spilte.

Jeg møtte også Rodrigo Possebon.

Han spilte åtte kamper for United før han selv dro til Santos, hvor han blant annet spilte sammen med en ung Neymar.

Possebon er fortsatt bare 28 år gammel. Han er fortsatt profesjonell fotballspiller, men han ønsker å gi seg. Målet er i stedet å bli sportsdirektør. Han er en smart fyr som også snakker fire språk.

Julaften er likevel mest en dag for familien, ikke fotballspillere. Jeg var sammen med kona og barna mine, men moderne teknologi betyr at man kan snakke, via gratis video, med de på andre siden av verden. I Manchester så jeg derfor smilende fjes og barn med gaver.

Min familie er United-fans.

Sånn har det alltid vært.

Det var ikke engang en liten eim av blått hos oss, en familie som har vokst opp rundt Stretford og Urmston – United-land ganske så nært Old Trafford.

Onkelen min spilte for Uniteds førstelag. Fetteren min Paul var profesjonell fotballspiller i United som ung, og begge mine to brødre hadde utvidede prøvespill i klubben. Moren min er også fra Old Trafford, og de fleste fra området jeg vokste opp i drar fortsatt på kamper.

Det kunne bare bli United for oss.

Så skjedde det noe rart.

Søsteren min møtte en City-fan. De giftet seg også.

Han er en bra fyr, og han er en ordentlig City-fan. Han har hatt sesongkort der det meste av livet og er ikke en av disse klovnene som først dukket opp da City ble rike.

Sånn er brødrene hans og faren også. De drar overalt. De dro til og med til Moskva da bortefans ikke hadde lov til å dra dit.

Jeg respekterer dem, og de respekterer ordentlige United-fans – selv om de hater United. Hvis det gir noen mening å si det på den måten.

De hatet Sir Alex Ferguson fordi han ødela livene deres år etter år etter år, og det var bra.

United var jo så dominerende at det tok 16 år fra Ryan Giggs debuterte til han faktisk tapte en kamp mot City.

City var en vits, og vi pleide å le av dem. Vi sang om at de var «små». Du husker kanskje det termometer-banneret på Old Trafford som telte antall år uten et City-trofe. Det kom til 35.

Kompisene mine var de som lagde første versjon av det banneret. De tok det også med seg til Ungarn i forbindelse med en europacupkamp der mot Honved i 1993. Da ble det bare omtalt som ”17-årsflagget”.

Likevel hadde jeg venner som var City-fans.

De var ordentlige fotballfans, og støttet laget selv om det ofte var elendig.

Jeg holdt meg også for god til å herje med dem.

Det var jo ikke akkurat slik at det var vi fans som var årsaken til at United var så briljante, var det? Laget leverte, vi solte oss i glansen og det var herlig å være United-fan. Vi vant hele tiden, vi fikk reise verden rundt og United ble respektert verden over.

I 1992 så trodde jeg likevel ikke at jeg noensinne ville få se United vinne ligaen.

I 2011 trodde jeg aldri at det at United var verdensklasse ville forsvinne.

Vi hadde opplevd så mye suksess, og driften av klubben var så god at vi nå var blant verdens tre rikeste, og også hadde en massiv fanbase globalt.

Vi hadde så mye suksess at Glazers skjønte at det var lønnsomt å kjøpe United selv om de samtidig påførte klubben enormt med gjeld.

Samtidig hadde City nye eiere, eiere som dyttet penger inn i klubben i stedet for å ta dem ut. Og gradvis så begynte forskjellene mellom klubbene å viskes ut.

At Sir Alex og David Gill ga seg i 2013 hjalp også City siden det skadet United.

Søsteren min ble også en mor, og fikk to barn.

Begge ble City-fans.

Jeg var knust.

Søsteren min er jo selv United-fan, men som hun sa: «Jeg fikk gutter. Gutter følger faren sin». Det gjorde de også.

Jeg var maktesløs i å stoppe det.

De er fire og seks år gamle, og har allerede sesongkort på Etihad. De elsker Agüero, Silva eller Mendy. De får City-drakter til jul og bursdag, og da jeg ringte dem på julaften var de kledd i lyseblått. De fortalte at de ikke kunne vente til neste City-kamp.

Svigerbroren min konkluderte med at dette er det beste City-laget han har sett.

Faren hans var enig.

– Og jeg husker laget som vant ligaen sent på 60-tallet, la han til.

Han gledet seg til Citys kamp borte mot Newcastle. Han husket nemlig hvordan City vant ligaen på samme sted i 1968.

Jeg kan ikke si at jeg gleder meg på deres vegne siden deres glede betyr smerte for meg.

Det er nemlig kun plass til ett lag helt på toppen, og selv om United er på 2. plass så er vi ikke i nærheten av City for øyeblikket.

Det kan også bare være ett lag som har Pep Guardiola som manager. Elsk ham eller hat ham, men han er briljant.

Citys nåværende suksess er United største problem for tiden.

Uniteds problem er nemlig ikke Mourinhos humør, Lukakus avslutninger eller skadde forsvarsspillere. Det er City.

Alt hadde egentlig vært ganske greit om det ikke var for at City var så gode.

Men dessverre så er de det, og vi må venne oss til å leve med det. Vi får bare håpe at det ikke varer evig. Akkurat som City-fansen tidligere håpet at Uniteds suksess ikke ville vare til evig tid.

Det er noen formildende omstendigheter.

United er kanskje rike, men de føler at de sliter når de nå konkurrerer med de utømmelige ressursene til Citys eiere i Abu Dhabi, og det merkes over hele linja.

United kan for eksempel ikke lage et kampprogram som går i minus. Sånn er det for alt United gjør.

Sånn er det ikke i City.

Pengene pøses inn uansett. Sånn sett er ikke konkurransevilkårene like.

City-fansen i min familie vektlegger ikke historiene som kommer fra Abu Dhabi om overgrep mot menneskerettigheter. De vektlegger ikke hvor pengene kommer fra, og de reiste til og med til Abu Dhabi for å se City spille der i en treningskamp. De ønsker faktisk ikke å vite altfor mye om hvor pengene kommer fra.

De mener at disse historiene stort sett kommer fra misunnelige United-fans, og at fotballen lenge har vært «dirty business».

City-fansen var villig til å ta imot enhver eier siden de var så desperate etter forandring.

De tok til og med imot den tidligere thailandske statsministeren, Thaksin Shinawatra, som endte i vanære.

Så lenge han var klar til å bruke penger på nye spillere så var de døve for alt annet.

Det er faktisk litt trist.

Samtidig må vi ikke late som om dette er spesielt for City, at alle andre fotballfans er annerledes eller at Chelsea-fansen for eksempel har stilt store spørsmål ved hvordan Roman Abramovich har tjent sine penger.

Citys fremgang har skapt trøbbel for United.

Vi har flest fans, den største arenaen og flest trofeer. Vi har hatt de beste spillerne, vi har vunnet The Double og The Treble og rikdommen vår kom fra millioner av fans verden rundt, ikke fra statsstøtte da verdens rikeste mann bestemte seg for å bruke fotball som et verktøy.

Vi kan være stolte av hva vi har oppnådd, og foreløpig har faktisk ikke det nåværende City-laget vunnet noe som helst.

Det er atskillig mer autentisk og mye mer kredibilitet i hvordan United nådde toppen. Alt fra ungdomsarbeidet til de fantastiske angrepslagene som vi møysommelig utviklet og lot blomstre.

Vi United-fans har faktisk mye å være stolte av, men samtidig skjønner vi alle at vi står foran noen tøffe år nå, på grunn av City.

Vi må imidlertid komme oss gjennom dette også, og husk at man kan komme styrket ut av vanskelige situasjoner.

Husk også at det gode som regel vinner, noe som betyr at rødt slår blått.