– Vi satt på Old Trafford da vi fikk beskjeden. Vi fikk sjokk

Sekunder etter at bildet fra Old Trafford blir tatt, scorer Emile Heskey for Leicester på Old Trafford i sesongens første kamp. Men Manchester United slår tilbake og berger uavgjort.

Det markerer starten på den beste sesongen for United-fansen noensinne.

Sekunder etter at det innfelte bildet blir tatt, detoneres en kraftig bombe i den røde bilen på bildet. 29 mennesker blir drept i et grufullt terrorangrep.

Det markerer starten på det verste året i livet til innbyggerne i Omagh noensinne.  

De to bildene blir tatt, praktisk talt samtidig, like før klokken 15.10 den 15. august 1998.

På dagen 20 år etter, minnes onsdag innbyggerne i Omagh ofrene for det grufulle terrorangrepet i den nord-irske byen.

De emosjonelle kontrastene

1998 blir et helt spesielt år både i Manchester og i Omagh.

De emosjonelle kontrastene kan imidlertid knapt bli større.

På Old Trafford er det grenseløs glede. I Omagh bunnløs sorg.

På Old Trafford runger jubelen. I Omgah hersker fortvilelsen.

I Manchester opplever man en sesong man aldri vil glemme. I Omagh et mareritt en aldri vil bli kvitt.

I Manchester kan man knapt tro det man ser. United går fra seier til seier i den historiske «Treble-sesongen». Sir Alex Ferguson gjør det ingen tror er mulig.
Et beundrende publikum ser en tryllekunstner som til stadighet overgår seg selv. United-fansen spør seg selv hvordan det er mulig.

I Omgah kan man heller ikke fatte det som skjer. Innbyggernes følelser veksler mellom dyp sorg, raseri og en intens fortvilelse. Et skrekkslagent publikum har sett kyniske og feige terrorister utføre det ingen tror er mulig. I et hav av blomster utenfor politisperringene ved terroråstedet, midt i sentrum av Omagh, ligger en enkel blomsterbukett med en like enkel melding.

Spørsmålet som alle innbyggerne stiller seg:

«Hvorfor»?

– Grepet av panikk

– Vi satt på Old Trafford da Barry Moorhouse i Manchester United kom opp til oss med en alvorlig mine. Han tok noen av oss til side og fortalte hva som hadde skjedd hjemme i Nord-Irland. Det er overflødig å si at vi fikk sjokk, sier Brendan McLaughlin, klubbsekretær i Manchester Uniteds supporterklubb i Omagh.

350 kilometer skiller Manchester fra Omagh. Lørdag 15. august 1998 virker imidlertid avstanden uendelig mye lenger.

– Vi forsøkte å ringe hjem, men det var umulig å komme gjennom ettersom telefonledningene i Omagh sentrum var blåst i fillebiter. Vi hørte de første rapportene om at det var mange omkomne. Uvissheten var grusom. For noen ble den gradvis avløst av panikk. Det ble noen veldig spesielle og emosjonelle timer, forklarer McLaughlin til united.no.

Sammen med sitt trofaste reisefølge fra Omagh hadde han gledet seg stort til å overrekke prisen for årets spiller for den foregående sesongen til Andy Cole.

David Beckhams frisparkperle i kampens siste sekunder berget uavgjort for United og stemningen før utdelingen burde vært den beste.

Men da McLaughlin møtte Cole etter kampen for å overrekke prisen hadde han alt fått nyhetene hjemme fra Omagh.

– Tankene var naturligvis helt andre steder. Andy Cole ante ingenting om det som hadde skjedd i Nord-Irland, og var sannsynligvis noe forundret over hvor alvorlige vi alle var, forteller McLaughlin.

Fikk brev av Cole

I ettertid har han tenkt mange ganger på det, den absurde tanken om at samtidig som Alex Ferguson gjorde sine siste forberedelser tidlig på ettermiddagen 15.august 1998, gjorde terroristene i Omagh det samme.

Å legge en strategi for å utnytte svakheter hos motstanderen er naturlig. Det er en fotballmanagers fremste oppgave.

Å legge en strategi for å drepe uskyldige mennesker, deriblant en rekke barn, er ikke naturlig. Det er terroristens uforståelige retorikk.

De hvite siluettene på det lille innfelte bildet i saken er av menneskene som stod ved den røde Opelen der bomben var plassert. Flere av dem var blant de omkomne etter eksplosjonen.

– Hvordan kunne fotballen noensinne bli viktig igjen etter det som skjedde i Omagh?

– Den ble kanskje viktigere enn noensinne, nettopp på grunn av det som skjedde, sier McLaughlin.

Og utdyper:

– Jeg mistet ingen av mine i terrorangrepet, og kan knapt tenke meg hvor grusomt de som gjorde det har hatt det i ettertid. Men hele lokalsamfunet trengte så inderlig noe som kunne lyse opp hverdagen en smule. Kort tid etter at vi hadde kommet hjem fra Manchester, fikk vi se ødeleggelsene på nært hold. Det gjorde inntrykk, sier McLaughlin ettertenksomt.

Men det gjorde også brevet han fikk like etter hjemkomsten.

– Først ringte Paul Stretford som var Andy Coles agent, og like etter kom et brev fra Cole personlig. Han ante som nevnt ingenting om katastrofen da han fikk prisen av oss, men da han ble kjent med tragedien tok han uoppfordret kontakt med oss. Han ønsket å komme over til oss. Han ville bidra til å gi barna og ungdommen i Omagh en positiv opplevelse. Han besøkte sykehus, skoler og fotballtreninger. Han delte ut premier til barn i ulike idrettsarrangementer og han møtte redningspersonell som hadde gjort en uvurderlig innsats i timene etter at bomben gikk av i Omagh. Da Andy kom tilbake med resten av United sommeren 1999 for å spille veldidighetskamp mot Omagh Town, tror jeg de fleste hadde fått en klar favorittspiller i United. Og for Andy selv ble det nok en følelsesmessig opplevelse, sier McLaughlin.

– En fin gest

I 1993 var McLaughlin den fremste drivkraften da Omagh fikk sin egen supporterklubb. Gjennom 90-tallet opplevde han og United-fansen verden over et maktskifte i engelsk fotball. United hadde gjennom 70- og 80-tallet hadde levd i skyggen av sine dominerende naboer fra elven Merseys bredder, enten de spilte i blått eller rødt, het Everton eller Liverpool.

Med oppstarten av Premier League i 1992, endret alt seg og ingen sesong har noensinne fremkalt bedre minner enn den magiske 1998/99-sesongen.
United var ikke bare Storbritannias beste lag. United var Europas, ja verdens beste lag. Populariteten kjente ingen grenser. United kunne spilt hvor som helst over hele verden og garantert trukket fulle hus den sommeren.

Men United, i likhet med Chelsea og Liverpool, valgte St. Julians Road og Omagh Town. Ikke for å tjene penger, men for å samle inn penger til ofrene etter terrorbomben.

– Det var en fin gest av United, og de andre klubbene. Det er liten tvil om at den allerede store interessen for United bare økte etter Uniteds besøk, sier McLaughlin.

Dessverre gikk ikke alle de insamlede midlene til det formålet de var øremerket til. Et halvt år etter kom det frem at deler av pengene hadde gått med til å slette gjeld for klubben Omagh Town som senere ble oppløst på grunn av slett økonomistyring.

Men vel så viktig som pengene, var trolig opplevelsen som innbyggerne i Omagh fikk. En opplevelse som var med på å spre litt lys i en tung hverdag.

Siden den grusomme augustdagen i 1998, har båndene mellom supporterklubben i Omagh og United vært sterke. Da den feiret tiårsjubileum i 2003, nølte ikke Sir Alex Ferguson med å takke ja til invitasjonen og komme på jubileumsfesten.

I løpet av årene som har gått har flere andre spillere kommet på besøk til Omagh for å takke for støtten.

15. august er det 20 år siden det grufulle bombeangrepet som tok livet av 29 uskyldige og intetanende mennesker. En person ble dømt for medvirkning til terrorangrepet, men ble senere løslatt.

Fremdeles går det flere skyldige fri. Knusende rapporter om politiets mangelfulle etterforskning bærer trolig bud om at den endelige sannheten kanskje aldri kommer for en dag.

– Mange forbinder Omagh med terrorangrepet i 1998. Det må vi trolig leve med for all ettertid, men jeg tror det er viktig å se fremover nå og fokusere på hva godt fremtiden kan bringe. Men det kan kanskje være vanskelig for de som ble rammet direkte.Jeg håper for deres del av de også vil klare det en dag, sier McLaughlin til united.no.

Mangler mange svar

Bombeattentatet i Omagh er til dags dato den verste enkeltstående terrorhandlingen i den blodige konflikten i Nord-Irland.

29 mennesker omkom, de aller fleste momentant, da bomben gikk av i sentrum av Omagh, lørdag ettermiddag 15. august 1998.

Blant dem var mange barn, og en gravid kvinne og hennes mor.

Bilen, den røde Opelen, som ble brukt i attentatet ble stjålet noen dager i forveien i Irland, et godt stykke unna landegrensen, og siden påmontert falske nord-irske skilter.

Bomben på over 220 kilo var plassert i bilen, som ble parkert i sentrum av Omagh. De to gjerningsmennene som parkerte bilen og rolig spaserte bort til fluktbilen som stod parkert like ved, har aldri blitt straffet for hendelsen.

Kort tid etter eksplosjonen tok «The Real IRA», en svært nasjonalistisk utbryterfraksjon av det tidligere IRA, på seg ansvaret for eksplosjonen.

Tre bombetrusler ble ringt inn og hver av truslene ble «signert» «Martha Pope» som var et kodeord brukt av «The Real IRA».

Bombetruslene var imidlertid av en slik art at det var vanskelig å forstå hvor bomben var plassert. Tragisk nok ble en rekke mennesker evakuert fra plassen ved tinghuset i Omagh og til gaten der bomben gikk av. Dette skjedde fordi man i en av bombetruslene hadde blitt fortalt av terroristene av bomben ville gå av i nærheten av tinghuset.

21 mennesker ble drept umiddelbart, mens ytterligere åtte døde senere av skadene de pådro seg.

Kaptein Sam Potter i hærens sanitet var en av de første som kom til åstedet. I en BBC-dokumentar som ble sendt flere år etter attentatet, beskrev han synet som møtte ham.

– En mor lå på siden, under henne var en naken baby. De var begge døde. Jeg så ansiktene. Jeg ser dem hver dag. Jeg tenker på ansiktene deres når jeg ser ansiktet til min egen datter. Jeg kan aldri, aldri glemme det synet som møtte meg den dagen.

Både politi og påtalemyndigheter har i ettertid ment at de kjenner identiteten til flere av dem som var involvert i terrorhandlingen, men mangel på håndfaste bevis og sikre vitneobservasjoner, gjør at bare en person er dømt til fengsel for medvirkning til terroranslaget.

Flere personer har imidlertid blir dømt til å betale erstatning til ofrene og de omkomnes familier fordi domstolen mener det er sannsynlig at de var delaktige i aksjonen.

I likhet med skandinaviske land kreves imidlertid en helt annen bevisførsel for å få noen dømt i en straffesak enn det tilfellet er i en erstatningssak.

Politiet mener det er flere nøkkelvitner som sitter på viktige detaljer som ikke har kommet frem, men frykter at vitnene er redde for sine liv om de vitner mot de antatte gjerningsmennene.

Uten disse vitnene er det ytterst tvilsomt om de overlevende, og ofrenes familier noensinne får vite den hele og fulle sannheten om bombeangrepet i Omagh.

Dette er en redigert sak av en US-reportasje som stod på trykk i formindelse med 15 årsmarkeringen av Omagh-bombingen.