Stuart Mathieson om Mourinho-bråket

Som United-reporter i lokalavisen Manchester Evening News har han gått fra ukentlige telefonsamtaler med Sir Alex, til å dekke klubben tett også etter at skotten ga seg.

I oktober avsluttet han imidlertid samarbeidet med Manchester Evening News. Det gjorde han etter 23 trofeer på 22 år som avisens United-korrespondent, en jobb han hadde helt siden FA-cupfinalen i 1995.

Nå skriver han for united.no.

Av: Stuart Mathieson. 

«Hva skrev du om da?»

Spørsmålet ble stilt med mer enn et hint av fortvilelse, som om han forventet noe illevarslende.

Spørsmålet ble stilt av en Manchester United-direktør i det jeg var på vei inn på spillerbussen etter min første kamp jeg dekket som MEN-journalist.

Kampen ble spilt i Malaysia og United hadde akkurat slått Selangor 4-1 på Shah Alam Stadium i Kuala Lumpur, i det som hadde vært en varm affære med høy luftfuktighet. Resultatet gjenspeilet ikke nødvendigvis kampen – som var en forholdsvis laber affære, hvor United i beste fall ikke hang helt sammen.

Jeg svarte direktøren at jeg hadde levert inn kamprapporten min, og at jeg hadde skrevet at Uniteds taktikk var «flytende».

Og da var jeg snill.

Han svarte raskt tilbake at det var én måte å si det på, og at han hadde flere beskrivelser i hodet sitt.

Med det så satt han seg grettent ned, og jeg fant meg en plass helt bakerst i bussen mens jeg tenkte på denne siste episoden i den såkalte «sommeren av misnøye» i 1995.

United var i krise, sa de.

Sir Alex Fergusons lag hadde ikke vunnet et eneste trofé den sesongen, og hadde akkurat mistet muligheten til en «double» i England etter den gode 94-sesongen.

Fan-favorittene Mark Hughes, Paul Ince og Andre Kanchelskis hadde forlatt klubben, og det var en ordentlig følelse av mytteri blant United-supporterne. Noen ville til og med at styret skulle sparke Ferguson!

Det hadde ikke kommet inn noen nye spillere for å lette humøret blant supporterne. United forsøkte å hente Darren Anderson fra Tottenham, men den overgangen strandet. Interessen i Mark Overmars (da i Ajax) materialiserte seg aldri.  

Alt Ferguson kunne gjøre var å tilby en følelse av tro på en gjeng unggutter i Class of 92’ som han ikke kunne holde tilbake lengre.

Det gjorde lite for å stilne den opprørske stemningen som herjet -anført av journalister som mente United var i kaos.

Jeg husker at jeg ringte Fergie en morgen like før seriestart, og han sa «vi trenger bare et kampene sparkes i gang igjen, så slutter folk å tenke på alt annet».

Det hjalp lite når «nye» United ble hamret 3-1 mot Aston Villa på åpningsdagen i Premier League.

Jeg nevner denne sommeren for lenge siden ret tog slett fordi det er en lignende følelse av at ikke alt er på stell på Old Trafford nå også.

Krise og kaos er igjen ord som brukes hyppig.

José Mourinho har også vært en gretten figur under oppkjøringen i statene. Om United henter flere spillere eller ikke, så er det Mourinho som har satt tonen med sitt humør – noe både supportere og pressen har fått med seg.

Det har lagt en demper på den vanlige optimismen pre-season fører med seg for mange. Det kan umulig hjelpe på stemningen på Carrington og Old Trafford heller.

På overflaten virker det som det er så mange konflikter rundt United at det er vanskelig å finne positive aspekter, og jeg tror ikke Mourinho har hjulpet til med humøret sitt.

Fergie, som vi vet, var også tidvis i ordentlig grettent humør. Dette har jeg selv erfart over mange personlige samtaler, og spesielt i 1995 var det tydelig at han var alt annet enn fornøyd.

Forskjellen er at det som regel ble holdt unna offentligheten. Han forsøkte å fremstå positiv med pressen, og selv om alle mente at United var på vei ned etter 94-sesongen, kommuniserte Ferguson det motsatte utad.

Han var heller «bøllete» – og nektet å gå med på at det var et hull i United-skroget.

Jeg tror at Mourinho har mye å lære her. En smilende manager og noen positive fraser ville ikke gått uanmerket hen i USA. Istedenfor har hele eventyret i USA vært en eneste stor miserabel katalog av klager og triste ansikter – som igjen leder til spørsmålet:

Vil Mourinho bli værende i United lenger enn tre sesonger?

Tidligere har jeg sagt at han vil gjøre det i United, men nå hadde jeg ikke satt pengene mine på at det skjer.

Men 1995 beviser at til tross for alle bekymringene som knyttes til United nå, så kan det fortsatt være grunn for optimisme før 2018/19-sesongen.

United vil alltid være store i nyhetsbildet, og det sies at de alltid enten er på forsiden – eller baksiden av avisene i England. Det hører med.

Jeg har ofte tenkt at slik er det i United, og hvis du ikke liker det presset eller det å være i søkelyset konstant, så må du dra til en annen klubb hvor situasjonen er annerledes.

United har overlevd mange såkalte kriser før. Når det er sagt, så er det genuine grunner til å være bekymret denne gangen.

Mourinho har en lang vei å gå før de tar igjen Manchester City på tabellen. Det smerter også å si at United har et godt stykke igjen når det kommer til europeisk fotball. Se bare på Liverpool som nådde CL-finalen.

Jeg sier ikke at United kommer til å vinne the double slik de gjorde etter den utfordrende sommeren i 1995, men en god start ville vært at Mourinho ikke bare får tilbake sitt eget smil, men at han også setter et smil på Old Trafford-publikumet ved å spille en fotball de har blitt vant til over mange tiår.

Selv i tiden mellom Sir Matt Busby og Sir Alex Ferguson var det noen sesonger med glede, for eksempel under Tommy Docherty og Ron Atkinson.

Ingen av de fikk muligheten til å transformere United fra et cup-lag til et tittelvinnende-lag slik Ferguson gjorde, men visse generasjoner av United-supportere snakker varmt om denne tiden fordi de ble servrt herlig angrepsfotball under både Docherty og Atkinson.

De kunne tilgi mangel på store titler fordi de ble fortsatt underholdt på kamp. Siden Fergie ga seg, har United prøvd og feilet mye. David Moyes, Louis van Gaal og Mourinho har alle tilsynelatende forsøkt å gjenoppbygge United på et fundament som best kan beskrives som «kjedelig».

Til tross for Mourinhos pragmatiske tilnærming, så var ikke Porto, Chelsea, Inter eller Real Madrid nødvendigvis kjedelige å se på. De spilte alle tidvis fantastisk fotball, og vi trenger å se mer av det i United.

Min gjetning er at United-supporterne hadde tilgitt en sesong uten titler, hvis de i det minste kunne bli ordentlig underholdt på kamp igjen.

Hvis supporterne kan smile igjen – så kan kanskje treneren det og!