Robson: – Gullet var en perfekt hyllest til Sir Matt

United-fansen måtte vente i 26 år på det etterlengtede ligagullet. Lørdag er det 27 år siden ligatittelen vendte tilbake til Old Trafford da Manchester United tok sitt første ligagull under Sir Alex Ferguson. Dette er spillernes unike historier, fortalt eksklusivt til united.no, om hva som skjedde bak kulissene våren 1993.

I 26 år hadde United-fansen ventet tålmodig på det ekstremt etterlengtede ligagullet. Men i samme øyeblikk som tittelen ble sikret meldte det seg et nytt problem for spillerne.

Hva skulle de gjøre nå?

– Jeg gjorde det jeg alltid pleide å gjøre når jeg var usikker på noe. Jeg ringte Mark Hughes, forklarer Clayton Blackmore.
– Jeg ringte rundt til kompisene, men fikk ikke noe svar noen steder. Pappa foreslo at jeg burde gå ned til Old Trafford i tilfelle det skjedde noe der, erindrer Lee Sharpe.
– Jeg følte en lettelse, men også en viss forundring. Yes, vi har vunnet, men hva skjer nå?, forklarer Andrei Kanchelskis.

Heldigvis var det én person som tok ansvar og startet vorspielet til tidenes fotballfest i Manchester.

Det er grytidlig på morgenkvisten 3. mai 1993. Klokken har akkurat passert 06.30 og Steve Bruce sover som en stein.
Han våkner imidlertid idet han hører lyder fra etasjen under.
Men det er ingen innbruddstyv som er på ferde.
Bare Bryan Robson og kona Denise.

De rydder.

FESTSTEMTE: Bryan Robson var klubbkaptein og Steve Bruce lagkaptein da United omsider kunne feire ligagull igjen i 1993. Etter festen kvelden før hjemme hos Steve Bruce kunne spillerne fortsette festen med  United-fansen på Old Trafford da Blackburn ble slått 3-1.

Kvelden i forveien, dagen før Manchester United møter Blackburn på Old Trafford, ringer lagkaptein Steve Bruce til Sir Alex Ferguson.

– Er det greit at jeg inviterer spillerne på fest hjemme hos meg for å feire ligagullet, sjef?

Fest? Alkohol dagen før kamp? Festligheter ut i de sene nattetimene?
Vanligvis fullstendig uhørt.

Det første jeg tenkte da jeg hørte lyder var «Jesus, er det noen som fester fremdeles?». Så tuslet jeg ned trappene og oppdaget Bryan og Denise. De ryddet de huset mitt.

– Steve Bruce – 

Men for en sjelden gangs skyld firer ikke Ferguson bare på sine egne rigide krav og regler.
Han gir mer eller mindre  fullstendig blaffen i dem.
– Selvsagt, begynner Ferguson.
Men følger likevel opp med en aldri så liten formaning:
– Bare husk at det er kamp i morgen!

Captein Marvel med mopp

For første gang i sitt liv våkner Steve Bruce opp som ligamester.

Som om ikke det er vanskelig nok å ta innover seg, byr den historiske morgenkvisten på noe som er enda mer ufattelig.

Synet av Bryan Robson som vasker gulv.

– Det første jeg tenkte da jeg hørte lyder var «Jesus, er det noen som fester fremdeles?». Så tuslet jeg ned trappene og oppdaget Bryan og Denise. Hun hadde kommet for å hente Bryan, men i stedet ryddet de huset mitt. De hadde faktisk ryddet alt, ler Bruce.

Englands kaptein, Uniteds kaptein, lederen, inspiratoren, bærebjelken, og nå også kongen med skurefillen.

– Etter Cantona er Bryan den største jeg har spilt med. Og her stod han hjemme hos meg, halv syv om morgenen, og moppet gulv. For en mann! For en kaptein!, ler Bruce.

Før han blir en tanke melankolsk.

– Jeg skulle ønske jeg kunne få oppleve de dagene på ny. 25 år siden…

Bruce drar litt på det før han tar seg sammen.

– «Bloody hell», nå føler jeg meg gammel!

Så ler Bruce igjen.

Men ett år før den magiske maikvelden i 1993 var det ingen som lo. Kontrastene til det som skjedde på dagen ett år før festlighetene hjemme hos Steve Bruce, kunne knapt vært større.

VISSTE DET VAR NOE PÅ GANG: United-eier og formann Martin Edwards sier til United.no at han hadde klokkertro på at Alex Ferguson var mannen som kunne ta United tilbake til toppen. Men etter at ligagullet glapp på vårparten i 1992, hadde skotten en tøff jobb med å løfte troppene.

Manchester United slår Tottenham 3-1 på et fullsatt Old Trafford, men det utspinner seg ingen ekstatiske jubelscener.

Mark Hughes scorer scorer for første gang i ligaen på 13 kamper, men feiringen til waliseren er i beste fall svært behersket. Det er nemlig bare seks dager siden Manchester United tapte ligagullet til Leeds etter det siste av tre strake tap. Til alt overmål mot Liverpool.

Nedturen er komplett.

For aller siste gang, i en obligatorisk kamp, takker et stående Stretford End United-spillerne etter endt sesong. Nå skal en av Englands mest kjente tribundedeler jevnes med jorden og gjenoppstå med bare sitteplasser og VIP-fasiliteter.

– Å jobbe så hardt for noe i ni måneder for så å snuble i siste hinder var vanskelig å akseptere. Kampprogrammet vi fikk mot slutten var ubeskrivelig tøft, erindrer Denis Irwin.

KAMPPROGRAMMET ØDELA: – Manchester United hadde ikke mange støttespillere i Football League som satte opp et umenneskelig tøft kampprogram for oss på tampen av 1991/92-sesongen, sier Clayton Blackmore.

– Fire kamper på åtte dager. Manchester United hadde definitivt ikke mange supportere i Football League, sukker Clayton Blackmore.

Neste år vinner vi ligaen. Garantert. Ha en god sommer, slapp av og så møtes vi igjen om noen uker for å ta fatt på oppgaven

– Alex Ferguson til spillerne etter siste seriekamp i 1991/92 – 

2. mai 1992 er en følelsesladd ettermiddag. Fansen er tomme, spillerne likeså. Ligagullet, som bare noen uker i forveien virket å være på vei tilbake til Old Trafford, smuldret mellom hendene på United-spillerne som knusktørr sand i Sahara.

Noen må si noe som kan løfte stemningen.

– Anledningen var som skapt for motivatoren Sir Alex Ferguson, sier Andrei Kanchelskis.

– Vi var bare glad sesongen var over. Avslutningen var en enorm nedtur og i garderoben etter Tottenham-kampen satt alle spillerne og bare stirret tomt ut i luften. Så tok Ferguson ordet. Han hadde en rolig og behersket stemme. «Neste år vinner vi ligaen. Garantert. Ha en god sommer, slapp av og så møtes vi igjen om noen uker for å ta fatt på oppgaven. Jeg gleder meg allerede». De ordene hang fast i hodet på spillerne hele sommeren. Det var akkurat det vi trengte å høre. Beskjeden fra Ferguson tente spillerne. Vi visste at han hadde en urokkelig tro på oss, forklarer ukraineren.

– «Fergie» får dele litt av æren med Alan Hansen. Hansen mente at vi aldri ville få en bedre sjanse til å vinne ligaen enn vi hadde på våren 1992. Det var den første av mange ganger Hansen motiverte oss. Han fortjener egentlig en stor takk og en blomsterbukett, sier Brian McClair filosofisk.

Deane, Denis og dansk drahjelp

«Cork is waiting on the six yeard area…and Deane scores».

En kort konsentrasjonsglipp i United-forsvaret og vips, så var det skrevet historie.
BBC-kommentator Alan Green tenkte neppe på det der og da, men da Brian Deane headet Sheffield United i føringen mot Manchester United på Premier Leagues åpningsdag var det han som fikk æren av å kommentere den første Premier League-scoringen.

– Alle snakker om Deanes historiske mål. Ingen snakker om hvem som hadde tidenes første målgivende i Premier League, humrer Clayton Blackmore og tenker på sitt ulykksalige hodestøt som endte hos Deane.

– Alle var fokusert på at vi måtte få en god start. Så scorer Brian Deane etter bare fem minutter, sukker Denis Irwin.

Sesongen før hadde Sheffield United hatt en marerittlignende start på sesongen og vant først i sin 13. kamp. Da julen ble ringt inn på De britiske øyer hadde imidlertid laget fra stålbyen fått opp dampen for alvor. Sheffield Uniteds lett overtroiske manager Dave Bassett kledte seg derfor ut som julenisse i august for å få laget ut av startblokkene.

HISTORISK: Brian Deane header Sheffield United i føringen mot Manchester United på Premier Leagues åpningsdag i 1992. Historiens første Premier League-mål sørget for en elendig start på den nye sesongen for Fergusons menn.

Men nå er det Fergusons menn som opptrer som julenisser for United er i det gavmilde hjørnet.

Personlige feil og et heftig sjansesløseri gjør at United taper seriepremieren.

Og verre skulle det bli.

Evertons polske høyreving Robert Warzycha, hvis navn vil trolig score enda flere Scrabble-poeng enn quiz-poeng, kjører karusell med Gary Pallister, og Peter Schmeichels hjelpeløse klareringsforsøk i sluttsekundene gjør ydmykelsen komplett i den første hjemmekampen.

To kamper, null poeng, 0-3 i hjemmepremieren og sist i Premier League.

Garantert ligagull?

Fergusons uttalelse virker plutselig både flåsete og utopisk. Men så viser skotten seg som den perfekte motivatoren.

Igjen.

Sir Alex gjentok at han visste vi var gode nok til å vinne ligagullet. Vi gikk fra møtet med en fornyet tro på at vi kunne vinne gullet.

– Andrei Kanchelskis – 

– I stedet for å bli stresset tok han oss med på en golfdag. Først hadde vi et møte der han spurte oss hva vi mente hadde sviktet. Mange tok ordet, men det var ikke noe oppvaskmøte. Så fortalte han hva han ville sette fingeren på. Alt skjedde i rolige former. Sir Alex gjentok at han visste vi var gode nok til å vinne ligagullet. Vi gikk fra møtet med en fornyet tro på at vi kunne vinne gullet, sier Andrei Kanchelskis.

– Det verste var Everton-kampen. Vi mente alle vi var gode nok til å bli ligamestere, men innså også at det ville bli forferdelig tøft, forklarer Steve Bruce.

Til tross for en rufsete start var imidlertid Uniteds forsvar bunnsolid. I 1991/92-sesongen var Manchester United det laget som slapp inn færrest mål i ligaen, og med Peter Schmeichel på plass var Ferguson overbevist om at han hadde det forsvaret han trengte.

– Bak ethvert solid forsvar står en god keeper. «Big Pete» var full av selvtillit, på grensen til arrogant. Men du vet, arroganse er helt greit det så lenge du kan backe det opp med prestasjoner, forklarer Bruce.

Det virket kanskje ikke alltid slik i kampens hete på gressmatten, men Bruce og Schmeichel var naboer såvel som gode venner.

PETER DEN STORE: Peter Schmeichel var den eneste United-spilleren som virkelig hadde grunn til å glise sommeren 1992. Han vant EM med Danmark som slo Tyskland 2-0 i finalen i Sverige. Her redder Schmeichel straffesparket fra Marco van Basten i semifinalen mot Nederland.

– Peter inviterte meg flere ganger over for å ta et glass glass vin på en lørdag kveld. Så reiste han seg gjerne opp og gikk bort til flygelet. Det var fantastisk å høre Peter spille piano, humrer Bruce.

På banen var det imidlertid sjelden Schmeichel tok det piano.

– Han satte en så høy standard at alle visste hva de hadde å forholde seg til. Han ble, etter min mening, verdens klart beste keeper, sier Bruce.

Denis Irwin redder ett poeng hjemme mot Ipswich  den tredje kampen, før det omsider løsner borte mot Southampton. Dion Dublins scoring i sluttminuttene på The Dell var akkurat den vitamininnsprøytningen laget behøver.

– Det var den gnisten vi trengte. Den seieren satte oss i gang, forklarer Bruce.

Men der spillerne var mest fokusert på neste kamp, var Sir Alex Ferguson fast bestemt på ikke å gå i den samme fellen som sesongen før. Og han hadde allerede startet planleggingen av sesonginnspurten.

– Sir Alex og jeg hadde en prat på høstparten der han sa at han var veldig opptatt av at jeg ikke måtte være skadet mot slutten av sesongen fordi han kom til å trenge meg i de siste, avgjørende kampene. Derfor kan du godt si at han beskyttet meg til en viss grad tidligere i sesongen ved å ikke la meg spille så mye da, fordi han ville bruke meg på våren, forklarer Bryan Robson.

Og Ferguson skal få enda et ess i ermet.

Han bare vet det ikke selv ennå…

Eric, eleganse og eufori

Andrei Kanchelskis flirer.

Så går han over til en snøftende latter.

– Det første jeg tenker på med Eric Cantona?  Denim-stilen hans, smiler ukraineren og rister lett på hodet.

– Eric skilte seg egentlig ikke ut på treningene, men det var noe ved ham i kampsituasjoner. Han så ting som ingen andre gjorde, legger Kanchelskis til.

Jeg scoret to, Lee Sharpe hadde målgivende til alle tre, men siden Eric scoret det tredje var det han som stjal overskriftene. Han hadde den effekten på folk.

– Brian McClair – 

– Vi hadde hørt og lest mye om han. Men Eric var en perfekt proff, en strålende fyr fra første dag, forklarer Brian McClair.

– Jeg visste Eric ville gjøre oss bedre. Naturligvis tok vi imot ham med åpne armer, supplerer Clayton Blackmore.

ERIC THE KING: Eric Cantona skapte overskrifter fra dag en. Men denne ikoniske reklamen sørget Nike for å bygge opp under mystikken som omkranset franskmannen.

– Eric var en type spiller vi ikke hadde fra før. Vi hadde hurtige spillere som Andrei og «Sharpie», men vi hadde manglet intelligensen til å binde alt sammen. Det fikk vi med Eric. Han gjorde alle rundt seg bedre. Eric hadde vinnermentaliteten, sier Denis Irwin.

Og konkluderer så treffende:

– Takk Gud for at jeg ikke gikk motsatt vei slik Leeds ønsket.

– De fleste husker snuoperasjonen hjemme mot Sheffield Wednesday, men vi hentet opp 0-3 på bortebane og reddet ett poeng. Jeg scoret to, Lee Sharpe hadde målgivende til alle tre, men siden Eric scoret det tredje var det han som stjal overskriftene og ble husket. Han hadde den effekten på folk selv om han egentlig var en ganske stille fyr. Han hadde en aura, sier McClair.

– Eric var siste biten i sjefens puslespill. Han ga en dimensjon til spillet som vi ikke hadde hatt før. Han skapte målsjanser ut av ingenting, og scoret viktige mål, forklarer Bryan Robson.

Steve Bruce går enda lenger.

– Eric var simpelthen den beste jeg hadde sett. Han var selve nøkkelen for oss. I alle mine ti år i United så jeg aldri noen annen spiller som Old Trafford tok til seg på samme måte. Scenen var skapt for ham, sier Bruce.

Anført av klubbkaptein Bryan Robson og lagkaptein Steve Bruce hadde spillerne flere sosiale sammenkomster for å sveise gruppen enda sterkere sammen. Turene endte som regel på puben Bull’s Head i Hale Barns der alle lesket strupene med noen duggfriske øl.

Alle unntatt én.

DØDELIG DUO: Lee Sharpe la pasningene og i boksen ventet Cantona. Her jubler de to for franskmannens scoring for Manchester City på Maine Road.

– Eric skulle alltid ha champagne. Hva ellers? Ja, han var eksentrisk og vi visste at Sir Alex ville behandle ham annerledes enn resten av troppen. Lagets styrke var at vi respekterte Eric for det han ga oss på banen, sier Bruce.

– Bruce freste til meg fordi jeg brukte gummi- og ikke skruknotter på skoene. Så kom Cantona med samme fottøy som meg. «Skal du kjefte på ham også nå?», spurte Clayton Blackmore.
– Selvsagt gjorde han ikke det, legger waliseren lattermildt til.

– Eric hadde nesten aldri kontanter. Han betalte alltid med et American Express-kort, minnes McClair.

– Så kom han stadig med denne svære skinnvesken sin, og i den hadde han massevis av vitaminer og andre helsebringende greier for å øke prestasjonene sine. Vi er alle forskjellige, men Eric…Steve Bruce ler mens han trekker på det.

– Eric var bare Eric.

Steves stevnemøte med skjebnen

I februar blir Chelsea-manager Ian Porterfield, mannen som i sin tid fikk den umulige oppgaven med å ta over for Sir Alex Ferguson i Aberdeen, den første Premier League-manageren som sparkes.

– Eric har uttalt at det var det største øyeblikket i hans karriere fordi pasningen var så utsøkt. Han kalte den gave. Jeg kunne ikke rote den bort.

– Denis Irwin – 

Samtidig fortsetter Fergusons Manchester United å flytte barrierer på senvinteren.
Coventry blir knust 5-0 på Old Trafford og Cantona briljerer når Tottenham blir slått 4-1.

– Den pasningen ja, mimrer Irwin om forarbeidet til 2-0-scoringen sin.

– Eric har uttalt at det var det største øyeblikket i hans karriere fordi pasningen var så utsøkt. Han kalte den gave. Jeg kunne ikke rote den bort, humrer Irwin.

Selv Paul Parker vil være med på moroa og scorer sitt eneste ligamål for United mot Spurs.

 

Når våren melder sin anmarsj fortsetter Fergusons seiersmaskin.
6.mars vinner United, uten Eric Cantona, 2-1 borte mot Liverpool etter scoringer av Hughes og McClair.

Det er kun andre gangen at United vinner i ligaen på Anfield siden Ferguson overtok og United inntar tabelltoppen.

Men så følger fire kamper uten seier, deriblant 1-1 hjemme mot tittelrivalen Aston Villa. Plutselig er Norwich med i gullkampen igjen og 5.april skal de to titteljagerne møtes på Carrow Road.

Det nærmer seg stadiet der United feilet sesongen før. Presset på Fergusons menn er enormt.

United sjokkerer imidlertid Norwich.

Etter drøye 20 minutter leder United 3-0 og har vartet opp med en angrepsfotball som tar pusten fra tilskuerne.

Men noe enda mer spektakulært er likevel i vente.

United tar imot «onsdagslaget» fra Sheffield på en lørdag. For United er det imidlertid først og fremst en skjebnedag.

Før møtet med Sheffield Wednesday 10. april utfordrer Steve Bruce lagkameratene i kampprogrammet. Han slår fast at United scorer for få mål og som kaptein går han foran med et godt eksempel og retter den kraftigste kritikken mot seg selv. Kun tre ligamål var for lite.

Hvordan kan den ene midtstopperen være høyreving og den andre midtstopperen være spiss?

– Steve Bruce – 

På Villa Park klarer hjemmelaget og Uniteds tittelrivaler bare 0-0 mot Coventry. Men det ene poenget er likevel iferd med å bli gull verdt for Ron Atkinsons menn.

For United er i kjempetrøbbel hjemme mot Wednesday.

Fire minutter før slutt utligner omsider Steve Bruce på en utsøkt heading. Nyheten når skuffede Villa-spillere i garderoben på Villa Park.

Men én mann frykter det vil bli enda verre.

Tidligere United-manager Ron Atkinson.

– De er ikke ferdige ennå. Bare vent, de kommer til å spille til United scorer ett til, forklarer Atkinson.

Og får rett.

Seks minutter på overtid stanger Steve Bruce inn vinnermålet. Sir Alex Ferguson og assistenten Brian Kidd jubler hemningsløst på sidelinjen.

UFORGLEMMELIG: Steve Bruce stanger inn 2-1 mot Sheffield Wednesday på overtid av overtiden. Målet sikret ikke bare tre poeng, men ga United et enormt mentalt overtak på rivalene Aston Villa. (Skjermdump: Youtube)

– Det var øyeblikket som endret det moderne Manchester United, slår Sky Sports sin kommentator legende Martin Tyler fast.

Steve Bruce hadde ikke bare sikret tre poeng. Han hadde skrevet historie.

– Jeg blir fortsatt stoppet på gaten av folk som sier at de husker målene som om det var i går. Men se på måten vinnermålet kom på! Gary Pallister slår innlegget til meg. Hvordan kan den ene midtstopperen være høyreving og den andre midtstopperen være spiss, ler Bruce.

– De seks tilleggsminuttene føltes som en evighet, sukker Chris Woods.

Nå viser også Ferguson at han mente alvor med den praten han hadde med Bryan Robson på høsten. I den viktige innspurten kommer Robson inn i syv kamper på rad. Rutinen hans blir gull verdt for å dra i land den ene seieren etter den andre.

– Mot Wedneday var det viktig å trå til litt mer fysisk, få inn noen taklinger og få i gang publikum også, minnes Robson.

I 1987 vant Steve Bruce og Chris Woods ligacupen sammen med Norwich. Siden har de to vært gode venner og avslutter en svært spesiell dag med å spise middag sammen.

– Vi gikk på Kina-restaurant den kvelden. For en dag det var, sier Steve Bruce.

For en dag indeed…

En ufrivillig helt fra Liverpool

Sommeren 1993 drar Oldhams spillere til den lille øygruppen Seychellene i det Indiske hav.

Turen er en sesongavslutning og en gest fra klubbens formann Ian Stott for at Oldham beholdt plassen i Premier League.

En fin avkobling fra fotballen, etter noen særdeles intense uker.

– Noe av det første som møtte meg på Seychellene var Manchester United-supportere som ville klemme meg og takke for scoringen mot Villa. Det var kanskje da det begynte å synke inn hvor stort dette ligagullet var for United, sier tidligere Oldham-spiller Nick Henry til united.no.

UNITED-HELTEN FRA LIVERPOOL: – United-fans har takket med for den scoringen helt siden 1993, men ikke glem at vi var avhengige av det målet for å berge plassen i Premier League, sier Nick Henry til united.no. Her er mannen som sikret United ligagullet i aksjon for Tranmere mot Fulham i ligacupen.

To uker i forveien møter United Chelsea hjemme på Old Trafford. Kun fire kamper gjenstår.

Hvert eneste poeng er gull verdt. United topper tabellen, men kun ett poeng foran Aston Villa.

Overraskelseslaget Norwich slår sprekker.

Før Chelsea-kampen er det travelt hjemme hos famlien Bruce. Datteren Amy skal ha bursdagsselskap og har ingen intensjoner om å se kampen. Bruce rekker akkurat å barbere seg og spise frokost før han ringer Peter Schmeichel som alltid sitter på med ham til kampene.
På veien plukker duoen opp Paul Ince.

De tre hører på den lokale BBC radiostasjonen Radio 1 hvor det er et spørreprogram.

«Robert Armstrong, Fay Wray spilte i filmen King Kong. For å vinne quizen, fortell meg hvilket år filmen ble lansert?», spør programlederen.
– 1934 roper Ince fra baksetet.
– Jeg tror du har rett sier Bruce.
– Gi dem til meg. Gi den til meg, gjentar Ince hylende.
Bruce korrigerer seg selv.
– Jeg sier 1933.
Og får rett.
Ince stanger hodet i hodestøtten til Schmeichel.

Snart er imidlertid King Kong glemt. Noe langt viktigere venter
På Old Trafford spiser spillerne sine faste måltider mens de forbereder seg til kamp. Spillerne tipper resultatet av kampen og legger pengene i en pott. Prestisjen er større en den potensielle gevinsten. Vinneren tar med seg i overkant av 70 pund.

Ferguson holder en siste peptalk.

– Jeg går tilbake til forrige kamp. Vi må slutte med unøyaktighetene. Få jobben gjort. Chelsea er raskt ute, men noen ganger er de helt ustrukturerte, formaner han.

Så er det tid for de faste ritualene før kamp. Ferguson begynner, så slutter resten seg til. De tar managerens hånd, medspillernes og innbytternes. Alle, absolutt alle er med.

DEN FØRSTE BJELKEN: Brian McClair spilte for det meste på midtbanen til Uited etter Eric Cantonas ankomst. For McClair som var Fergusons første spillerkjøp sammen med Viv Anderson, var det en enorm lettelse endelig å vinne ligaen i 1993.

United vinner oppskriftsmessig 3-0. Seieren kunne vært større. Den burde vært større.

Men nå er det de tre poengene som teller.
En stor saftdunk står midt i den gamle gulmalte garderoben. Målscorer Mark Hughes er førstemann borte for å drikke. Han sliter med å få maskinen til å virke.

På et lite tv på veggen i garderoben ser Ferguson, Paul Ince og Brian Kidd på BBC-kommentator John Motson som oppsummerer kampen.

Mens spillerne kler av seg og gjør seg klar for dusjen leses resultatet fra de andre kampene opp. Tottenham har slått Oldham 4-1.

Knapt noen registrerer det, men Ferguson vet nøyaktig hva det resultatet innebærer.

– Oldham må slå Aston Villa nå. De må!

Mot Crystal Palace i London fire dager senere pådrar Lee Sharpe seg en hamstringsskade under oppvarming.

Men det er ikke det eneste problemet. United spiller en dårlig 1. omgang, og Ferguson venter utålmodig på pausen for å gi sine instrukser. Han har et ess i ermet, men velger ikke å spille det riktig ennå.

And now you’re gonna believe us, we`re gonna win the league.

– United-fansen etter seieren over Crystal Palace – 

På Ewood Park kjører nemlig Blackburn over Aston Villa og leder 3-0 til pause.
Ferguson kunne holde det hemmelig for spillerne, men fansen har fått det med seg. Idet Paul Ince legger på til 2-0 i sluttminuttene, er det bare en sang som kan høres i sør-London.

Det er United-fansen som synger av full hals.
«And now you’re gonna believe us, we`re gonna win the league».

I den trange spillertunnellen på Selhurst Park får United-spillerne beskjeden fra Ewood Park.

Brian Kidd og Steve Bruce klemmer.

Alex Ferguson gir reservekeeper Les Sealey et kyss på kinnet.

Med to kamper igjen er luken til Villa på fire poeng og United har dessuten målforskjellen på sin side.

Festen kan snart begynne, United er så nære så nære og har to matchballer til å avgjøre på egenhånd. De trenger ingen av dem, for tittelen kommer servert på et sølvfat.

Jeg pleide alltid å få en telefon fra vennene mine i Liverpool om Oldham vant eller jeg en sjelden gang scoret, men den dagen var det helt stille.

– Nick Henry – 

Som guttunge var det én ting som opptok Nick Henry mer enn noe annet.
Liverpool FC.

– Jeg er født i Liverpool og vokste opp som en stor fan, sier Henry til united.no.
I dag bor han i idylliske Scarborough på nordøst-kysten av England og speider etter talenter for Brighton.

Men scoringen hans på Villa Park den 2. mai 1993, den som sjenket United ligagullet, glemmer han aldri.

– Jeg pleide alltid å få en telefon fra vennene mine i Liverpool om Oldham vant eller jeg en sjelden gang scoret, men den dagen var det helt stille, ler han.

Scoringen hans var ikke bare viktig for United. Den var også helt avgjørende for at Oldham skulle ha en sjanse til å holde seg i Premier League.

Mr Ferguson, du er mester!

Akkurat det var det siste Michael Lavender tenkte på da han så oppgjøret mellom Aston Villa og Oldham på golfklubben Mottram Hall i Cheshire.

MANNEN SOM GA FERGUSON NYHETEN: Michael Lavender var en stor United-fan. I mange år var identiteten hans godt skjult, men for noen år siden kom det frem at det var han som overbrakte Alex Ferguson den gledelige nyheten om at United var blitt seriemester. – Først trodde ikke Sir Alex på meg, men så danset han rundt som en liten unge, ler Lavender når han foteller historien til united.no. I bakgrunnen henger takkebrevet han fikk fra Ferguson i ettertid. (Foto: Privat)

– Da dommeren blåste av kampen snudde jeg meg til en av våre andre golfspillere som hadde tatt seg en liten pause mellom to runder. Ferguson hadde sagt han kom til å spille golf fremfor å se kampen og kommentatoren på tv spekulerte i om Ferguson faktisk visste at United var ligamester. «Det tviler jeg sterkt på, for jeg traff ham ute på banen», forklarte den andre golfspilleren til meg, sier Lavender til united.no.

I en årrekke var Lavender bare den «ukjente mannen på golfbanen» som fortalte Sir Alex Ferguson at han var blitt mester.

– Jeg så på når Ferguson hadde gått ut og regnet med at jeg ville treffe ham på hull nummer 17 og kjørte dit. Og ganske riktig, der stod Ferguson klar til å putte. «Unnskyld meg Mr. Ferguson, men du har akkurat blitt ligamester», sa jeg. Ferguson så opp og virket først en smule irritert. «Hvordan vet du det», spurte han. Jeg fortalte at Oldham hadde slått Villa 1-0 og at kampen var ferdig. Plutselig danset han rundt som en unge og jublet vilt sammen med medspilleren sin, beretter Lavender.

Selv trakk han seg stille og rolig tilbake i bilen og kjørte tilbake til golfhuset.

– Dette var Fergusons øyeblikk, og jeg tenkte han skulle få nyte det i fred og ro. Men nyheten hadde spredt seg fort. Da Ferguson var ferdig med hull nummer 18 stod rundt 100 mennesker og applauderte for ham i det han ankom klubbhuset, erindrer Lavender.

– Vet du hva som er det beste med den historien? At Ferguson refererte til meg som en «Handsome young man» i boken sin, ler «bubringeren».

I mange år var Lavenders identitet en godt bevart hemmelighet, men han skrev et brev til Ferguson for å bekrefte hvem han var etter å ha lest om seg selv i Fergusons biografi.

– Jeg fikk et veldig hyggelig brev tilbake der han takket meg og skrev: «Du er åpenbart den fremmede som gjorde dagen min perfekt», forteller Lavender.

– Smilet til Sir Matt sa alt

Ferguson er den eneste som følger sitt eget råd om å la være å se Aston Villa mot Oldham. Hjemme hos Steve Bruce sover kona Janet seg gjennom den første timen av oppgjøret på Villa Park. Hun får imidlertid med seg den spennende innspurten.

– Jeg er virkelig stolt av dere. Om ti år ser dere tilbake på denne dagen. Dere kan slappe av og nyte det. Bare sørg for at vi vinner.
– Sir Alex Ferguson før Blackburn-kampen – 

De andre spillerne ser på også. Alle som én.

Og det var ikke bare festklare lagkamerater som kom til Steve Bruce sitt hus kvelden 2. mai.

– Sky Sports fikk nyss om festen.  Det varte ikke lenge før de hadde rigget opp en svær parabol med kamera og det hele utenfor huset, mitt humrer Bruce.

Festen fortsetter neste dag. Utenfor Old Trafford er tusenvis av United-fans tidlig ute.

Klare til å feste, feire og juble med spillerne og manageren sin for det første ligagullet på 26 år.

– Jeg er virkelig stolt av dere. Om ti år ser dere tilbake på denne dagen. Dere kan slappe av og nyte det. Bare sørg for at vi vinner.

Sir Alex Fergusons peptalk før Blackburn-kampen er enkel, men virkningsfull. United vinner 3-1 og selv Gary Pallister tegner seg på scoringslisten i sluttsekundene.

Stemningen da vi entret banen den kvelden var helt magisk, sier Steve Bruce.

– Jeg hadde en skuffende sesong personlig, men den kvelden glemmer jeg aldri, sier Andrei Kanchelskis.

Etter at ligagullet var sikret foreslo jeg at vi sammen skulle løfte pokalen. Steve synes det var en ypperlig idé.

– Bryan Robson –

For Sir Alex Ferguson hadde syv og et halvt år med knallhard jobbin blitt kronet med seier.

– Sir Alex forandret alt. Akademiet, speidernettet, troppen. Alt, sier Denis Irwin.

– Jeg var enormt lykkelig, men kanskje gladest på Bryans vegne, sier Bruce.

– Smilet til Sir Matt Busby fortalte alt. Jeg er umåtelig glad for at nettopp han fikk oppleve ligagullet, kontrer Robson.

ENDELIG: De to kapteinene Steve Bruce og Bryan Robson hever ligatroféet. 26 års ventetid er over. United er igjen best i England. Foto: REUTERS/Bob Collier/NTB scanpix

United var ligamester. For et feststemt Old Trafford gjenstod det bare ett spørsmål.

Hvem skulle løfte troféet?

– I 1992/93-sesongen var Steve lagkaptein, mens jeg var klubbkaptein. Etter at ligagullet var sikret foreslo jeg at vi sammen skulle løfte pokalen. Steve synes det var en ypperlig idé.

– Det var en ære å gjøre det sammen med Bryan, sier Bruce.

– Jeg vet ikke om det er rett å si at Sir Alex var overtroisk, men han kjøpte ofte spillere som han trodde ville bringe hell med seg, forklarer Brian McClair.

– Det var et tronskifte etter årevis med dominans fra Liverpool, sier Irwin.

Ikke alle skjønte det der og da, men Irwins beskrivelse er presis.

Et tronskifte.

Ferguson hadde lært spillerne å vinne. Neste utfordring var å beholde vinnerviljen og sulten.

FEST: Old Trafford tok imot de nybakte ligamesterne som helter 3. mai 1993. Det ble en uforglemmelig dag både for spillerne og fansen.

– Da vi kom tilbake etter endt sommerferie tok Sir Alex sitt berømte triks som vi nå vet er bløff. Han la tre konvolutter på bordet og sa at han hadde skrevet ett spillernavn på en lapp i hver konvolutt. Det var de tre spillerne som ville forsvinne fordi de ikke ville nå det nivået igjen. Men det var ingen navn i konvoluttene. Han skulle bare teste oss. Jeg spurte ham om det mange år senere. Han hadde gjort det for at alle skulle holde seg på tå hev, forklarer Bruce.

For Sir Alex Ferguson var de vakre maidagene i 1993 bare begynnelsen. Han hadde knekt koden og kunne ta fatt på sin neste utfordring:

Gjøre United best i Europa og vippe Liverpool ned fra den forbaskede tronen som Englands mestvinnende klubb.

Den eneste spilleren som var med Sir Alex Ferguson hele veien, fra det første gullet i 1993 og frem til det siste i 2013, var Ryan Giggs.

Og om du skulle lure på betydningen av den første ligatittelen?

– Det første ligagullet i 1993 var helt spesielt. Både for meg personlig, men også for klubben og ikke minst fansen som hadde ventet så lenge, sier Giggs til united.no.

Denne saken stod første gang på trykk i United-Supporteren våren 2018.