Om det noen gang var en spiller som verdsatte stallrotasjon, så er det Ole Gunnar Solskjær, og det gjør ham unikt plassert til å formidle de erfaringene til de nåværende Manchester United-spillerne. Akkurat som Solskjær så ofte gjorde det, så beviste Romelu Lukaku og Alexis Sánchez sin verdi til manageren sin.
I 30 minutter var stjerneangriperene i dvale frem til Lukakus lure pasning spilte gjennom Sánchez, som rundet Petr Cech før han fikk skutt ballen mellom stolpene i en stille hån av supporterne som en gang elsket ham. To minutter senere lurte Lukaku en offsidefelle som var mer Stepanovs-aktig enn Adams-aktig, og la til rette for plettfrie Jesse Lingard.
Annonse
Det som gjorde Lukakus bidrag så prisverdig var at det kom fra høyreflanken. Uten å identifisere en problemposisjon, har Solskjær på innovativt vis identifiserte en løsning ved å ha Lingard i en slags spissrolle med den tradisjonelle nummer ni-spilleren på hans høyre side. Det skaffet United seiersmålet borte mot Tottenham, og fikk enkelte Arsenal-fans til å storme ut allerede før førsteomgangen var over.
En glødende Solskjær – som selv var en god høyreflankespiller da David Beckham manglet – fikk Lukakus oppmerksomhet, og knyttet begge nevene som en stolt far. Lukakus løftet triumferende en hånd i respons. Uansett om det handler om mål, sjanseskaping eller rotasjon, så er Solskjærs unike trenerstil skreddersydd for denne United-stallen.
Fem endringer virket i overkant for en cupkamp borte mot Arsenal. Sergio Romero hadde tre kamper denne sesongen. Eric Bailly hadde ikke spilt på en måned. Sánchez hadde ikke – og har det fortsatt ikke – fullført 90 minutter siden august, mens Lukaku – den fysiske galleonsfiguren – var plassert på kanten. Bare Luke Shaw-endringen [av endringene siden Brighton-kampen] var udiskutabelt logisk.
Solskjær har ikke bare brakt med seg en lasaruseffekt, han har fått en til å lure på om han er Lasarus.
Ole Gunnar Solskjærs perfekte audition til å bli Manchester Uniteds neste manager fortsatte med at han tok imot hyllesten fremfor deres jublende supportere etter å ha vunnet sin åttende kamp av åtte mulige.
Annonse
Om den 45 år gamle nordmannen hadde skrevet opp sitt drømmemanus etter å ha blitt ansatt som en midlertidig anti-Mourinho, så ville ikke historien blitt bedre enn dette.
Solskjær – som kom på lån fra Molde til et Old Trafford i dyp krise etter all bitterheten og misnøyen fra Mourinho-æraen – har ledet United gjennom en periode med en utrolig endring i både humør og prestasjoner.
Spørsmålene som blir stilt om Solskjær har forandret seg fra «kan United virkelig gi jobben til Solskjær?» til «kan United egentlig gi jobben til noen andre enn Solskjær?».
Men reserverasjonene som ytres om Solskjær som fulltidssjef forblir. Ville han hatt den samme påvirkningen om spillerne visste at han var fulltidssjefen deres? Ville glansen og effekten av å være noe nytt bleknet? Hvordan ville spillerne reagert om han skuffet dem med dårlige nyheter?
Dette er en enorm avgjørelse for Manchester United.
Så de virkelig for seg at de ville diskutere Solskjær som Mourinhos permanente etterfølger da de tok avgjørelsen om å kvitte seg med The Special One?
Det ville vært et modig trekk, men Solskjær har gitt dem det valget, og forbedrer søknaden sin for hver kamp som går.
Rett etter en halvtime var spilt på en kald kveld, så gjorde Alexis Sánchez noe han klarte altfor sjelden mot slutten av Wenger-æraen: han fikk Emirates-publikummet til å reise seg, med nevene knytt, med sterke følelser i sving. Men i dette tilfellet hadde Sánchez akkurat scoret mot Arsenal, og hadde valgt å feire med sine Manchester United-lagkamerater fremfor hjemmefansen bak målet.
Du kan ikke akkurat klandre ham. For det første var det bare hans andre United-mål siden mars i fjor, og for det andre kunne Sánchez nyte en sjelden godbit på en nokså vill kveld i Nord-London. Denne gangen fikk han endelig spille mot heller enn fremfor et Arsenal-forsvar.
Det var alltid sannsynlig at Sánchez ville stjele overskriftene her når han returnerte til startelleveren, og slik ble det etter en forestilling som for første gang på lenge tilsa at han er en stor angrepskraft hvor det ikke bare er bunnfallet som blir skvist ut av reservetanken.
Dette er en spiller som i løpet av ett-og-et-halvt år har blitt et enmannssymbol på systematisk fiasko i to Premier League-superklubber. Men basert på hvordan han spilte her, så er han ikke ferdig ennå. Han startet til venstre i et tremannsangrep, med Jesse Lingard i midten og Romelu Lukaku på høyre. Det var en formasjon som krevde litt mer av Lukaku, som tidvis under José Mourinho så helt statisk ut, og beveget seg baklengs omtrent som et døende Redwood-tre som velter gjennom skogen.
Sánchez forlot banen med 18 minutter igjen, men dette føltes uansett som et øyeblikk der tidevannet endret seg. Enda en kamp, enda en norsk oppstandelse. Sánchez er den sjette United-angriperen som scorer under den nye manageren. Igjen så laget smidig og enkelt ut, og full av fart og bevegelse.
Og hvem vet. Når Ole Gunnar Solskjær til og med kan finne på-knappen til Sánchez, en spiller hvor det til nå har sett ut som om sjelen har størknet, så er kanskje tiden inne for å finne ut hvor langt han kan ta denne omreisende, røde campingvognen?
