Fem Anderson-øyeblikk vi aldri glemmer

26. november 2005: Grêmio er i trøbbel i opprykkskampen mot Náutico. De har fått fire spillere utvist og to straffer mot seg, men utrolig nok står det fortsatt 0-0. Etter 60 minutter angriper en uredd Grêmio-gutt i blått og svart Náutico-forsvaret  i ensom majestet. Rastaflettene holder takten med fintene, mens unggutten danser seg forbi spiller etter spiller fra venstrekanten, helt til han befinner seg ved femmeteren. Med venstrefoten bredsider 17-åringen inn 1-0. Grêmio vinner kampen som senere får navnet ”Slaget på Aflitos” og rykker opp til brasiliansk Serie A med syv mann på banen. Men det eneste Grêmio-fansen snakker om er hvor lenge de får beholde Anderson, denne Guds gave til fotballen.

30. august 2014: Manchester United møter Burnley på Turf Moor, og en teknisk driblefant tar pusten fra bortefansen med nydelige touch og et hinsides rykk. Etter 70 minutter er debuten over for Ángel Di María. Argentineren får stående ovasjoner. 26-åringen som erstatter debutanten er det imidlertid ingen som ofrer oppmerksomhet, selv om de neste 20 minuttene blir antageligvis hans siste i United-drakten.

Anderson er spilleren som var klar til å erobre fotballverden som tenåring, men som ble mett bare ved smaken på suksess. For 27 millioner pund kom han til Manchester United som et av verdens største midtbanetalenter. I Brasil ble han omtalt som ”den nye Ronaldinho”, og i Manchester fortalte Martin Ferguson sin bror at dette var spilleren som kunne bli bedre enn Wayne Rooney. I garderoben var han en klovn, på banen en tryllekunstner. Anderson var gutten som var den åpenbare arvtakeren til midtbanegeneral Paul Scholes.

Syv år senere vurderer Manchester United potensialet hans til å være så skuslet bort at de er villige til å kansellere kontrakten hans og sende ham tilbake til Brasil.

Alle spør seg hvor det gikk galt for stakkars Anderson, men hvor mange vet egentlig hvor god brasilianeren en gang var?

Vant ligaen for Porto

To måneder etter ”Slaget om Aflitos”, som for øvrig ble både film og bok, ble Anderson plukket opp av Porto. Allerede som 16-åring hadde han scoret i debuten for Grêmio, og den portugisiske toppklubben hadde blitt oppmerksomme på den sprudlende teknikeren etter flere imponerende opptredener i Brasil.

– Porto betalte en ganske stor sum for ham som 17-åring, syv millioner Euro, men de holdt ham i bakgrunnen de første månedene. Han spilte mest for B-laget, og fikk kun en håndfull førstelagskamper i 2005/06.

Tom Kundert er sjef for nettsiden portugoal.net og har skrevet boken ”A Journey Through Portuguese Football”. Han har fulgt portugisisk fotball tett og ser med glede tilbake på tiden da Anderson hadde sine beste år i Porto.

– Sesongen etter ble han etter hvert fast og var fantastisk helt til han brakk beinet i en kamp mot Benfica, forteller Kundert.

– Skaden gjorde at han var ute i fem måneder, men da han returnerte var han kanskje bedre enn noen gang. Han scoret mål, skapte sjanser og spilte en viktig rolle i sesonginnspurten hvor Porto til slutt vant ligaen.

Portugal-eksperten forteller at Anderson sørget for mange uforglemmelige øyeblikk for Porto-fansen, men for ham personlig er det spesielt et minne som stikker seg ut.

– Porto var i en intens tittelkamp med Sporting, og i en av de siste kampene slet de med å bryte ned Nacional. Da det så ut som kampen skulle gå til uavgjort, tok Anderson tak i kampen ved nakkeskinnet, scoret ett mål og hadde én målgivende i det som ble en viktig 2-0 seier. Porto vant til slutt serien med ett poeng, mimrer Kundert.

– Anderson hadde alt

For United-fans er det kanskje ikke så enkelt å kjenne seg igjen i historien til Kundert. En målfarlig og sjanseskapende Anderson? For selv om alle har sett hva som har bodd i brasilianeren fikk han aldri helt vist hvilken spiller han kunne blitt i United, kanskje bortsett fra i noen enkeltkamper, som da han hadde tre målgivende i ligacupkampen mot Chelsea i 2012.

Derfor vil nok ikke Anderson huskes i Manchester på samme måte som han blir i Porto hvor han bare ble kalt ”Andershow”.

– Han var en strålende nummer ti. Vakkert pasningsspill, kreativ, rask, en god avslutter og en spiller som alltid kriget.

– Det virket som han hadde alt, konkluderer Kundert som ble overrasket over at at Anderson ble trukket tilbake i en mer balansert midtbanerolle da han kom til United ettersom han hadde lyktes såpass godt i en mye mer offensive rolle i Porto.

Som det enestående talentet Anderson utvilsomt var måtte United naturligvis bla opp for å sikre seg den daværende 18-åringen. 27 millioner pund la United på bordet for at eventyret med brasilianeren kunne begynne. Ser vi på tallene i dag ble det et dyrt eventyr og langt i fra noen lykkelig slutt. Inkluderer vi lønninger viser et par raske trykk på kalkulatoren at Anderson har kostet United 5,5 millioner pund for hvert mål han har scoret for klubben.

Kundert mener imidlertid at Anderson var verdt hvert eneste pund som 18-åring.

– På det tidspunktet var han definitivt verdt 26 millioner pund. Han var sensasjonell for Porto, han var ung, og alt lå til rette for at han skulle nå toppen, forklarer forfatteren som legger til at han var overrasket over at Anderson ikke lyktes i United.

– Jeg husker jeg fortalte venner i England at han var en sterk kandidat til å vinne prisen som verdens beste spiller i fremtiden. Hvor feil tok jeg ikke? Vennene mine minner meg ofte på den kommentaren der.

Hvor gikk det galt?

Tar vi en kikk på jubelscenene fra Moskva i 2008 føles det imidlertid litt rart å karakterisere en dansende Anderson med Champions League-medaljen hengende rundt halsen som en flopp. Han har tross alt spilt  181 kamper for United og vunnet Premier League fire ganger, Champions League, VM for klubblag og ligacupen.

Årsaken til at Andersons dager i United virker å være talte handler selvfølgelig ikke om lengden på merittlista, men om et talent som ikke utviklet seg til den spilleren klubben håpet på. Han startet så friskt i debutsesongen, men siden har nærmest hver sesong vært et nytt steg tilbake. I 2012 innrømmet Anderson selv at det var nå eller aldri.

– Jeg må bevise hva jeg kan. Jeg vet at manageren og lagkameratene mine tror på meg, jeg har bare hatt uflaks, prøvde Anderson seg med da.

Sir Alex Ferguson hadde tro på ham, men innrømmet flere ganger at brasilianeren hadde mer å gå på, mens både David Moyes og Louis van Gaal begge ga ham muligheten uten at han grep den. Heller ikke Fiorentina ønsket å signere midtbanespilleren på permanent basis etter å ha testet ham en halv sesong, og i høst har han spilt flere U21-kamper uten å utmerke seg spesielt på et høyst overkommelig nivå.

For Kundert virker det som Anderson først og fremst ble holdt tilbake av sine egne holdninger. Ved flere anledninger har brasilianeren blandet seg inn i unødvendig rot utenfor fotballbanen, og i fjor innrømmet han selv at han ikke akkurat hadde matchvekten inne.

– Vi snakker om en spiller som har alt, bortsett fra evnen til å utfordre det fulle spekteret av talentet sitt, skriver Guardians Barney Ronan som spør seg om Anderson egentlig noen gang ønsket å bli verdens beste fotballspiller.

Allerede da han kom til United i 2007 ble det stilt spørsmålstegn ved hvor ambisiøs han egentlig var.

– Han er kanskje litt for selvsikker. Da jeg så ham spille i U17-VM hendte det han bare stod og ventet. Han ga et inntrykk av at holdningen hans til lagkameratene var at de bare skulle sende ham ballen så ordnet han resten, sa den tidligere Brasil-spilleren Tostao som TV-ekspert i 2007.

I tillegg er selvfølgelig alle skadene et trist kapittel i Andersons United-historie, mens Kundert også minner om at han kanskje ble drillet i feil posisjon i England fra begynnelsen.

Denne uka annonserte Anderson at han legger opp som 31-åring. Men verken i Porto eller Manchester United vil han bli glemt med det første.

Fem Anderson-øyeblikk vi aldri glemmer

Straffen i Moskva

I siste spilleminutt mot Chelsea kom han inn kun for å straffe. Uten å ha vært nære ballen i kampen engang banket han Uniteds sjette straffe midt i mål. Hvor mange 20-åringer hadde vært så kalde i en Champions League-finale?

Frisparktrikset

Hva er det Anderson driver med? Det var nok et spørsmål som dukket opp foran TV-skjermene hvor reprisene viste en brasilianer som stirret Wolfsburg-keeperen i senk, mens han veivet med armene. Anderson var riktignok kjent for å være en klovn, men dette var et nytt triks. Senere gjentok han det ved flere anledninger. Når United hadde frispark, stilte han seg ofte opp ved muren med ansiktet mot mål og forsøkte å distrahere målvakten med ablegøyer. Hvor effektivt det var er vel usikkert, men mot Wolfsburg ble det i alle fall mål av Giggs-frisparket.

Det første målet

I løpet av de siste 15 årene har ingen spillere United har kjøpt brukt lenger tid på å score sitt første mål enn Anderson. 78 kamper, eller 742 dager, trengte brasilianeren som hadde vært så målfarlig i Porto på å finne nettet. Kanskje ikke så rart han turte å inngå følgende veddemål før Champions League-finalen mot Barcelona i 2009?

– Hvis jeg scorer skal jeg ta av meg alle klærne og løpe naken rundt på stadion, lovet han da.

Målet kom imidlertid endelig noen måneder senere da han klinket ballen i hjørnet med venstrefoten fra 16 meter mot Tottenham. Feiringen var det ingenting å utsette på, og lagkameratene virket minst like glade på hans vegne.

Temmingen av Gerrard og Fabregas

I sangen heter det poetisk nok at Anderson gjør sitt fornødende på Cesc Fabregas. I dag er det et stykke unna sannheten, men sangen har faktisk rot i virkeligheten. I debutsesongen ble han satt på tøffe prøver mot både Fabregas og Steven Gerrard, men både på Emirates og Anfield klarte 19-åringen seg utmerket.

– Anderson var strålende. Han ble ikke skremt av Steven Gerrard. Jeg synes han taklet den duellen spesielt bra. Steven var faktisk ganske stille i dag, skrøt Ferguson etter borteseieren mot Liverpool i desember 2007.

Ronaldo-intervjuet

Når United vinner et trofé er Anderson sjelden langt fra kameraene. Han elsker å vinne, han elsker oppmerksomheten, og han danser som alle brasilianere med respekt for seg gjør. Etter at ligagullet i 2009 var sikret fortsatte moroa i garderoben da Cristiano Ronaldo overtok mikrofonen til Sky Sports og lurte på om ikke Anderson var skuffet ettersom han kun fikk ballen én gang i løpet av innhoppet hans. Har du ikke sett intervjuet? I så fall er det bare å klikke seg inn på YouTube og finne videoklippet der!

Denne saken er fra 2014, da United-karrieren til Anderson så ut til å gå mot slutten.