Så dumt som det går an

Jeg ble fornærmet på det groveste.

Jeg vil ikke si hva som ble sagt, men det var totalt uakseptabelt. I alle fall slik samfunnet er nå.

Jeg valgte å si fra om det. Jeg synes nemlig ikke grove fornærmelser hører noe sted hjemme i et samfunn.

Jeg måtte forklare meg.

Og mannen som hadde fornærmet meg, innrømmet også at han hadde gjort det.

Jeg tror han fikk en straff, men vet dere hva, den var det ikke jeg som ga. Jeg sa bare fra om noe som ikke hører hjemme noen steder.

Så dro jeg på en liten reise. Jeg måtte nemlig på jobb i nabobyen – der han som fornærmet meg holdt til.

Men uansett hvor jeg snudde meg, så buet alle på meg.

Et par uker senere kom imidlertid han som fornærmet meg på besøk der jeg jobbet. Jeg tenkte at vi måtte legge dette bak oss. Jeg strakk ut en forsonende hånd. Men han ville ikke ta den.

Det gikk imidlertid bra på jobben den dagen, og jeg var nok kanskje litt i overkant glad da jeg gikk fra jobben den dagen. Men vet du hva; jeg synes jeg fortjente det. Det må være lov å si fra om grove fornærmelser uten å oppleve det jeg har gjort, og det er så deilig når det går bra på jobben.

Det skjedde noe etterpå også. Sjefen til han som fornærmet meg sa noe.

Men vet dere hva, det var så dumt at det ikke er verdt å si noe om her.