Hvem satt hvor i flyet på flight 609 den skjebnetunge dagen i München for 63 år siden? Hvem beseglet sin skjebne ved å bytte plass i siste øyeblikk? Hvem trakk det lengste – og hvem trakk det korteste strået?
Bill Foulkes uttalte en gang til United-Supporteren at det var som å slå krone eller mynt om hvem som skulle dø og hvem som skulle få leve videre blant de 44 menneskene om bord på flyet.
Rent matematisk er det lett å se at Foulkes hadde rett.
Eller til og med enda litt mindre sjanse enn 50/50 idet 21 overlevende gir 47,72 prosent.
Feil mann i førersetet
Annonse
United-Supporteren har studert hvem som satt hvor og hvor det var best å sitte, hvis et ord som «best» i det hele tatt kan benyttes i denne sammenhengen?
Det vi kan slå fast, er at i hvert fall på denne flighten, var det minst sjanse for å overleve bakerst i flyet. Mennesker døde imidlertid både foran og i midten, så trygt var det ikke noe sted.
Det var et rent lotteri.
Manager Matt Busby fikk omfattende skader, men overlevde. Det gjorde ikke Bert Whalley i nabosetet og heller ikke de to bak dem. Hvilken side i flyet, høyre eller venstre, spilte heller ingen større rolle.
HER SATT DE: Vi tar forbehold om feil i den visuelle flyseteplasseringen. Vi har imidlertid gått gjennom en mengde bøker og kildemateriell for å finne mest riktig resultat, men flere har motstridende opplysninger om hvem som satt hvor. Vi har imidlertid også bygget vår skisse basert på opplysninger etter flere samtaler med fire eksspillere mens de fortsatt levde; Harry Gregg, Bill Foulkes, Ken Morgan og Albert Scanlon. Vi har også rådført oss med Manchester Uniteds museumskurator Mark Wylie og Dennis Viollets datter Rachel. Faksimile fra United-Supporteren
I cockpit satt andrepilot Ken Rayment til venstre, i «førersetet», og døde. Ifølge reglementet til flyselskapet BEA skulle kaptein James Thain egentlig ha sittet der. Det var imidlertid vanlig praksis blant flygere å bytte på den jobben, så også her.
Thain og Rayment var både venner og kolleger, og var enige allerede ved avreisen fra Manchester om at Thain skulle styre henne til Beograd, og Rayment ta henne hjem. (De refererte til flyet som hunnkjønn, som en skipskaptein gjør med sitt skip).
Radiooperatør og flytekniker Bill Rodgers satt også i cockpit, og det samme gjorde flyvertinnen Rose Cheverton, sistnevnte på et klappsete.
Håpet på St. Christopher
Annonse
Flytypen Airspeed Ambassador var ikke innredet slik vi ser for oss et fly i dag.
Blant annet var det både en seksseter og en fireseter i midten, slik vi mest forbinder med tog.
Noen seter var også bak fram.
Med en besetning på seks og 38 passasjerer var det med andre ord flere ledig seter og siden dette var et chartret fly var det ingen som fikk tildelt et spesielt sete. Alle kunne sette seg der det var ledig, og gjerne bytte plass underveis.
HEDRET: Minnesmerket ved den gamle flyplassen i München, der den tragiske flyulykken fant sted 6. februar 1958.
Før det tredje og fatale forsøket på å ta av, var det flere som tragisk nok valgte å flytte lenger bak i håp om at det ville være tryggere.
Tommy Taylor, Mark Jones og Eddie Colman gjorde nettopp det. David Pegg var den siste spilleren som flyttet lenger bak. Han satt opprinnelig i setet «LEDIG/PEGG» (se setekart).
Alle de tre andre i denne fireseteren overlevde, men Pegg døde, og det gjorde også Taylor, Jones og Colman.
Andre opphold i terminalen var bare på noen få minutter, men Mark Jones rakk likevel et besøk i kiosken der han kjøpte en St. Christopher-medaljong. St. Christopher er som kjent de reisendes skytshelgen …
Annonse
Harry Gregg skulle normalt ha vært på plassen vi har kalt «LEDIG/GREGG». Denne seksseter besto av et veletablert kortlag som Gregg var fast medlem av. Kvelden før hadde han regelrett loppet de andre.
«I skinned the school», var Greggs eget uttrykk.
MINNEORD: Sir Alex Ferguson i forbindelse med 60-årsmarkeringen på Old Trafford i 2018.
Riktignok i jugoslaviske dinarer, som ikke var mye verd i England, men uansett moro å vinne. Gregg hadde bestemt seg for å sove fra Beograd til München, men hadde planer om å spille kort med de andre fra München til Manchester.
Da han likevel ikke satte seg ned med Liam Whelan, bestekompis Jackie Blanchflower og de andre, var det mest for å irritere dem litt. Men Gregg har fortalt US at han hadde tenkt å gjøre kortgjengen selskap så snart flyet var på vingene.
Dennis Viollet og Bobby Charlton byttet også seter etter mellomlandingen. Journalist Frank Taylor ble av kollega Frank Swift tilbudt nabosetet. «Jeg har reservert dette setet spesielt for deg», sa Swift, men Taylor takket nei og gikk lenger fram. Bill Foulkes byttet også plass. Han satte seg ved fireseteren i midten, og slapp unna ulykken med minimale fysiske skader.
Byttet i siste øyeblikk
Så heldig var ikke stuert Tom Cable. Harry Gregg har fortalt United-Supporteren at han la merke til at Cable satt fastspent og så direkte livredd ut da Gregg kom inn i flyet igjen etter oppholdet i terminalbygningen. Alt tyder på at observasjonen til Gregg stemte.
Bato Tomasevic, som fungerte som diplomat på reisen, skriver i sin bok at han satt midt imot Cable foran i flyet. Slik satt de to både ved første og andre forsøk på å ta av. I absolutt siste øyeblikk før tredje takeoff spurte Cable Tomasevic om de to skulle bytte plass, noe Tomasevic sa ja til. Cable døde, mens Tomasevic klarte seg.
Denne saken er hentet fra United-Supporteren nummer 4, 2021
Kilder (alle boktitler): Building the Dynasty, The day a team died, Sir Matt Busby – the definitive biography, The Lost babes, Manchester’s Finest, Roger Byrne – captain of the Babes, The United tour of Manchester, There’s only one United, Harry’s Game, Bill Foulkes – Manchester United and beyond, Matt Busby – my life in football, Matt Busby’s Chronicles, Life and death in the Balkans.
