Mitt møte med Fergie

– Hei, jeg heter Fredrik, sa jeg med en skjelvende stemme før jeg strakk ut hånden. – Jeg jobber for den skandinaviske supporterklubben. Har du tid til en prat?

Publisert Sist oppdatert

Jeg kostet på meg mitt aller peneste smil, men det var rett og slett håpløst å ta på seg sjarmørbuksene i en sådan stund; den lojale pressesjefen nektet meg adgang inn til det gigantiske stadionanlegget på Harvard i Boston. Og det var jo ikke så rart, for oppi alt stresset hadde jeg prestert å glemme pressekortet mitt. Jeg var imidlertid fast bestemt på å ikke la egen glemskhet felle meg.

Derfor – i desperasjonens navn – tok jeg meg en rask spasertur rundt stadionanlegget. Jeg klamret meg til halmstrået om at det plutselig skulle dukke opp en mulighet til å ta en spansk en.

Denne sanne historien vil for noen kanskje oppleves som et svakt regissert manus. Men, til slutt fant jeg altså en ulåst dør og en tribune jeg kunne krabbe under. Opptrinnet mitt var av den utspekulerte sorten, men vips – så stod jeg plutselig der rett ved siden av selveste Denis Irwin.

Møtet med Denis Irwin

Det forelå ingen som helst garantier for at jeg i det hele tatt ville få muligheten til å prate med Irwin, for jeg hadde jo ingen intervjuavtale med ham. Likevel hadde jeg brukt kvelden i forveien til forberedelser – bare sånn i tilfelle. Og da jeg faktisk møtte ham i den stekende Boston-solen, var han særdeles snakkesalig og trivelig.

Irwin var hentet inn som Manchester United Soccer Schools-instruktør for åtte-, ni- og ti-åringer, og etter intervjuet, som tok et sted mellom ti og femten minutter, introduserte Irwin meg for de øvrige trenerne. Jeg stod der med stjerner i øynene. Og som ikke det var nok; plutselig begynte Irwin og jeg sågar å slå langpasninger til hverandre! Mine første pasninger var upresise, og jeg kjente raskt at svetten silte nedover panna.

«Skjerpings, Filtvedt!», tenkte jeg. Jeg hadde selvsagt lyst til å imponere Irwin da jeg først hadde muligheten. Og etter litt, satt pasningene som klistret på foten hans.

– Spiller du aktivt, spurte han. – Ja, det gjør jeg, svarte jeg. Og smilte fra øre til øre. «For en kompliment!» tenkte jeg.

Og alt dette var altså bare en ørliten forsmak på hva resten av dagen skulle by på.

Takk til Rio og Twitter

For etter å ha trillet litt ball med Irwin, sjekket jeg mobilen og Twitter. Etter planen skulle jeg hoppe inn i en taxi og dra tilbake til hotellet etter praten med ham, men på Twitter så jeg at Rio Ferdinand nettopp hadde lagt ut et bilde. Med all respekt; det er sjelden Rio har noe særlig spennende å komme med, men dette bildet var forsyne meg fra nettopp Harvard i Boston – altså på det territoriet jeg befant meg på.

Jeg vinket således et raskt farvel til Irwin og takket ham for praten, og startet i full spurt.

Og synet som ut av intet møtte meg, var mildt sagt et hyggelig skue. For rett foran meg stod pluselig Sjefen sjøl – Sir Alex Ferguson. Riktignok pratet han i telefonen, og han var også omgitt av tre staute vakter. Men frekk som jeg er; det var ingen hindring.

For så fort Fergie la på røret, utnyttet jeg vekternes uoppmerksomhet til det fulle.

Jeg smatt gjennom, strakte frem hånden og introduserte meg.

– Hei, jeg heter Fredrik, sa jeg med en skjelvende stemme før jeg strakk ut hånden. – Jeg jobber for den skandinaviske supporterklubben. Har du tid til en prat?

– Of course, son, svarte han.

Jeg var totalt uforberedt til møtet med Sir Alex, og rakk derfor heller ikke å bli særlig nervøs. Men, det var en heller utakknemlig oppgave å skulle hoste opp noen fornuftige spørsmål der og da. Jeg hadde selvsagt et intenst ønske om å i det minste virke profesjonell da jeg stod der – foran min aller største helt. Samtidig var jeg i ferd med å få min aller største drøm oppfylt.

– Ja, hvordan er det å være tilbake i USA, spurte jeg forsiktig.

Den for anledningen svært blide skotten snakket, snakket og snakket. I mellomtiden tenkte jeg ut jeg flere spørsmål jeg kunne stille. Deretter fortalte han meg at Ashley Young kom til å få debuten i kampen mot New England Revolution.

Fergie hevet øyenbrynene

Og helt til sist dristet jeg meg også til å spørre om Wesley Sneijder.

– Jeg har stor forståelse for det dersom du er lei av å bli spurt om dette, men jeg klarer rett og slett ikke å dy meg. Han hevet øyenbrynene, og et ørlite sekund fryktet jeg at jeg var i ferd med å gjøre situasjonen direkte ubehagelig for min egen del.

Men jeg fullførte med følgende: – Hva kan du si om spekulasjonene rundt Wesley Sneijder?

Bare dager i forveien hadde det – fra flere hold – blitt hevdet at nederlenderen var så godt som klar for klubben. Og Fergie svarte ordknapt, men samtidig velvillig på spørsmålet.

– Det er en vanskelig situasjon, for Inter nekter å selge ham. Vi får se hva som skjer, fortalte ham, mens han stod og fulgte nøye med på hva jeg noterte ned på blokka. Hendene mine skalv. Jeg hadde nettopp fått tak i eksklusive Ferguson-sitater!

Jeg var i ferd med å takke Sir Alex for at han tok seg tid til praten, men plutselig tok han et solid grep om notatblokka mi. Hjertet banket plutselig relativt mye fortere, for det første som slo meg var at jeg hadde notert ned noe som ikke falt i god jord. Men neida, denne fantastiske skotten la i stedet igjen følgende, hyggelige beskjed:

Best wishes. Alex Ferguson.

Deretter ble hele seansen avsluttet med hyggelig håndtrykk og et heller uheldig bilde.

Takk for hjelpen, kjære fotograf!

Skjelven og stolt

Jeg skalv som et aspeløv i timene etter intervjuet, og hver morgen de påfølgende dagene, var jeg like usikker på om det virkelig hadde skjedd eller om det bare hadde vært en drøm. Det var slettes ingen utfordring å skulle plukke ut mitt beste minne fra 2011. På den annen side er det rett og slett helt umulig for meg å skulle sette ord på nøyaktig hva jeg følte etter alt det jeg fikk oppleve i Boston.

Men, først og fremst var jeg rett og slett både imponert og veldig stolt over meg selv.

Imponert fordi jeg, som er en forholdsvis rolig og beskjeden gutt, grep muligheten uten å nøle. Ferguson kan fort bli litt ubehagelig dersom en tråkker han på tærne. Han var imidlertid svært hyggelig mot meg, og derfor ble det en utelukkende god opplevelse.

Stolt var jeg fordi intervjuet jeg gjorde med Ferguson ble snappet opp i flere av de største avisene i Storbritannia. Jeg har hatt lyst til å bli journalist helt siden jeg begynte å skrive for united.no på nyåret i 2009, og dermed var dette også en stor, stor drøm som gikk i oppfyllelse. Jeg har alltid hatt ambisjoner og drømmer, men noen ganger kan til og med flaks være det som til slutt blir utslagsgivende.

Trolig ville jeg blitt omtalt som gal og det som verre er dersom jeg ikke haddet grepet den sjeldne muligheten til å ta en prat med Ferguson. Men ærlig talt; i ettertid lurer jeg veldig på hvordan jeg turte.

Jeg tror imidlertid at jeg var så oppspilt at jeg ikke tenkte konsekvenser. Og i ettertid er jeg selvsagt svært glad at jeg grep sjansen. Det hadde nemlig vært i overkant optimistisk å tro at den noensinne skulle dukke opp igjen ved en senere anledning.

Powered by Labrador CMS