Mine ti beste United-målfeiringer

Kjære leser:  Vi er inne i en ekstraordinær tid, også for oss fotballsupportere. Vi savner kamper, men akkurat nå det er mye som er viktigere her i verden. Likevel, til alle dere som er inne på united.no den neste perioden: På grunn av situasjonen så legger vi inntil videre ut absolutt alle nye saker på united.no åpent for alle å lese. Dette er en sak som normalt ville vært kun for medlemmer.


Av: Oli Winton, oversatt av Dag Langerød
Følg Oli Winton på Twitter her.

Alle som leser dette vet at United ikke møtte Brighton forrige helg. Det handlet ikke før helga om vi skulle kjøre dit eller ta toget. Det handler ikke om hvem som skulle bruke hvilke billetter.

Kvinnelaget møtte heller ikke Arsenal søndag, noe som får mindre oppmerksomhet, men som bare understreker at enda mer fotball er tatt fra oss.

Selv om det åpenbart er viktigere ting i livet enn fotball akkurat nå så kan man også si at det aldri hadde vært viktigere å ha fotballen nå enn ellers – som en distraksjon. Det som da skjer er at hjernene våre går fra å tenke fotball nå til å tenke tilbake i tid, til de beste minnene og de største kampene. På TV sender de gamle kamper i reprise, og på sosiale medier handler det også mest om gamle opplevelser.

Det fikk meg til å tenke litt.

Hvem som helst kan jo skrive om det beste målet de har sett, den beste kampen og favorittspillere. Men hva med de helt personlige minnene om seg selv og det å følge United?

Jeg tenkte tilbake til de beste målfeiringene jeg har vært med på, selv om det har vært så mange siden vi har vunnet så mye. Som et eksempel, FA-cupfinalen i 1999 føltes jo nesten som en reservelagskamp fordi alle da tenkte på Barcelona-turen.

Mange av mine ti beste målopplevelser er derfor ikke helt som du kanskje tror.

10) Everton i 2007 (Goodison Park)

United var «ferdige» i 2006.

Mourinho ville med Abramovitsj’ penger dominere det neste tiåret, og den andre strake tittelen deres var bare starten på noe helt spesielt der. Fergie var ferdig, utdatert. De moderne managerne hadde passert ham.

Det var i alle fall det de sa.

Jeg trodde aldri at vi kom til å vinne tittelen i 2007, men var overlykkelig over at jeg tok feil. Ronaldos mål på tampen mot Fulham og O’Sheas på Anfield var vanvittige øyeblikk, men det var Rooneys på Goodison Park som var det største for meg. Vi kom under 2-0 like etter pause, men snudde til 4-2-seier og alle comeback-målene kom foran oss i bortesvingen. Atmosfæren var intens, og jeg glemmer aldri jubelen derfra.

SÅ GLADE: Rooney foran United-supporterne på Goodison.

9) Arsenal i 2009 (Emirates)

En knockout-kamp i Champions League på kvelden etter jobb.

En venn av meg utnyttet en tjeneste han hadde til gode for å skaffe billetter, og ble fortalt at det lå og ventet en konvolutt med to billetter i til ham. Da han hentet konvolutten lå det 12 billetter der.

Vi tuslet derfor over til borteinngangen til noen av de gladeste fjesene jeg noensinne har sett. Fortsatt kommer det folk fra den kvelden over for å takke meg.

Så fikk vi selve kampen, egentlig over før den begynte med de kjappe målene og noen av de deiligste feiringene som noensinne også finnes på opptak. Nøklene mine forsvant i det hele, men heldigvis fant jeg dem igjen.

8) Tottenham i 2001 (White Hart Lane)

Pause. Vi lå under 3-0. Vi var rasende på bortetribunen. Vi kunne ikke forstå helt at det hadde blitt så ille. Så reduserte vi en gang, uten at vi tok særlig av av den grunn. Så kom den andre, vi kjente at vi hadde en sjanse. Så Veron, så Ruud og vanvittige jubelscener. Så Beckham med det femte. Det ble møtt med det største jubelbruset. For et øyeblikk.

SATTE SPIKEREN I KISTA: United lå under med tre, men snudde til 5-3 borte mot Tottenham.

7) Juventus i 1999 (Stadio delle Alpi)

Den beste United-prestasjonen jeg noensinne har sett live. Vi lå under 2-0 mot laget som var anerkjent som det beste laget i Europa på den tiden. Selv så feiret jeg nesten ikke da vi utliknet siden jeg ikke i ett sekund trodde at vi kom til å klare det, men da Cole satte den tredje så visste vi at vi skulle til Barcelona.

Akkurat da det tredje målet ble scoret så ble jeg sett av en lærer fra skolen jeg gikk på. Vi hadde begge skulket for å dra til Torino.

6) Aston Villa i 2002 (Villa Park)

Det var 21-årsdagen min. Ti av oss dro sammen i to biler etter en tøff helg. Vi lå under med to, men scoret så tre. Det var vanvittige scener med banestorming, selv om jeg ikke turte. Det var likevel vilt. Jeg elsket Ruud.

STORMET BANEN: United-supporterne etter snuoperasjonen mot Aston Villa.

5) EL-finalen v Ajax i 2017 (Friends Arena)

Like etter terrorangrepet i Manchester dro titusener av røde til Sverige, men der handlet det heldigvis om fotball og United vant.

Jeg fikk sitte sammen med 50 kompiser, vi kjente alle hverandre og det føltes der og da som om United var tilbake – at José endelig hadde klart å gjøre det bedre etter Moyes og LVG.

Så vet vi nå at det ikke stemte, men der og da var det helt fantastisk.

Supporterklubbens live video etter finaleseieren:

Live Friends Arena etter finaleseieren

Supporterklubben med fans utenfor Friends Arena rett etter finaleseieren.

Posted by Manchester United Supporters Club Scandinavia on Wednesday, May 24, 2017

4) Tottenham i 1999 (Old Trafford)

Det var hjerteskjærende da Arsenal vant tittelen i 1998. Det gjorde vondt. Men det gjorde 1999 bare enda bedre.

Da Beckham utliknet så klikket vi helt, men da Cole avgjorde etter pause så ble jeg stående som hypnotisert mens tribunene ristet. Vi fikk trofeet vårt tilbake, og de ni påfølgende dagene var heller ikke så verst…

3) CL-finalen v Chelsea i 2008 (Luzhniki)

Jeg kom meg aldri til Barcelona i 1999. Det var eksamen dagen etter, og det å gå glipp av en slik opplevelse hang med meg lenge. Faren min hadde selv vært til stede både i 1968 og 1999, men Moska ble den første europacupfinalen vi så sammen.

Så skal jeg være ærlig: Det største enkeltøyeblikket, mer enn Ronaldos mål og den avgjørende straffen var John Terrys straffebom for Chelsea. Selv da jeg skriver dette så gliser jeg. I flere år så så jeg den om og om og om igjen. Jeg har også tatt meg selv i å takke for at jeg fikk oppleve den straffemissen.

TERRYS BOM: Et stort, stort øyeblikk også i Uniteds historie.

2) PSG i 2019 (Parc des Princes)

Denne husker dere alle, men for meg så handlet det om en superb tur helt uten tro på at selve kampen skulle bli det største. Jeg dro frem mobilkameraet da Rashford tok straffen sin, og fikk dermed sett reaksjonene til noen av mine beste venner da den gikk inn. For. En. Kveld.

Se Eivind Holths video av Rashfords straffe og jubelen.

 

1) Bayern München i 2014 (Allianz Arena)

I januar 2014 fikk faren min påvist aggressiv prostatakreft, med omfattende operasjoner og en forferdelig behandling. Det var også en fæl tid for United.

Faren min skylder faktisk på David Moyes for all elendigheten og medfølgende stress, og operasjonen ble gjennomført tre uker før United dro til München, der de måtte score for å ha en sjanse til å avansere.

Legene lo da vi spurte om det var greit at han dro til München, men han kom seg faktisk dit og selv om han ikke var i sin aller beste form så kom han seg også opp dit vi skulle være på tribunen.

Med alt det som hadde skjedd, da Evra dunket ballen i mål så ble det nesten for mye for meg.

Forresten, hvis du måtte lure så gikk det bra med faren min, og vi har opplevd de andre nevnte kampene over etter München-turen sammen.

Les flere eksklusive saker fra Oli Winton her.

Om Oli Winton:

Oli Winton skriver innlegg for united.no. Han er komitémedlem i MUST, den uavhengige Manchester United Supporters’ Trust. Han reiser til de fleste hjemme- og bortekamper og har en sivil jobb som politisk konsulent. Han har kjennskap til mye av det som foregår i United, og vil i denne spalten spesielt skrive om supporter-/klubb-relasjon og billettspørsmål. Følg Oli Winton på Twitter her.