Mine tanker etter Juventus

Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver om de fleste av Uniteds kamper.

Her er hans vurderinger etter 2-1-seieren borte mot Juventus.

Mine tanker etter seieren i Italia

Jeg skal innrømme at jeg er litt skuffet.

Vi burde jo vunnet 3-1.

Marcus Rashford, altså…

Nei da, selv om jeg vet veldig godt hvor mange gode resultater vi har borte mot de beste det siste året, selv om jeg vet at vi har sett bedre ut den siste måneden, så trodde jeg ikke på dette her.

Det var helt klart et ran.

Men det er veldig lov å rane på en fotballbane. Selv for Manchester United. Som oftest er det vi som blir ranet. Det er faktisk svært sjelden vi raner noen, så dette tar jeg med begge hender uten å klage eller beklage overfor noen.

Men jo, før vi scoret hadde jeg 8-0 i store målsjanser til Juventus.

De første 30 var ganske bra med tanke på hvor godt lag vi faktisk møtte, og selv om Juventus tok kontroll over kampen det siste kvartet av 1. omgangen så var det ikke så galt før pause. Hadde enda én av nøkkelspillerne våre vært på, hadde vi bare turt å angripe med enda mer trøkk, så kunne det fort blitt en veldig bra omgang.

Men som Mourinho har snakket om den siste uka – United jobber/sliter nå med å finne rett balanse.

Så mistet vi kontrollen på kampen fra 50. til 80. minutt. Vi skulle vært døde og begravet, men hjemmelaget klarte ikke å punktere. Det fikk de svi for.

Ekstremt sterkt resultat

Så vant vi da – borte mot Juventus, Italias beste lag.

Så vant vi da – borte mot et Juventus-lag som en del faktisk mener er en av de største favorittene til å vinne hele Champions League.

Vi vant borte mot et Juventus-lag som ikke hadde tapt denne sesongen, faktisk det eneste av Europas topplag som ikke hadde tapt en eneste kamp.

Vi vant mot et lag som var i storform, og som kun hadde tapt én av de siste 35 hjemmekampene sine i Champions League – og det var mot Real Madrid – som til slutt vant Champions League samme sesong.

Vi vant borte mot et lag med verdens beste midtforsvar.

Vi vant mot Cristiano Ronaldo og fantastiske Paulo Dybala.

Og vi vant til tross for at vi vet at vi har langt igjen til det absolutte toppnivået vårt.

Ungene mine sov, men jeg jublet som besatt – uten én eneste tanke på at jeg vekket dem eller resten av rekkehuset.

Det var en seier som antakeligvis sender oss videre i Champions League, for nå holder det med seier hjemme mot Young Boys, så lenge Juventus ikke taper hjemme mot Valencia i sin neste kamp.

Hvis vi hadde vunnet en liknende kamp, med Beckham, Stam, Scholes, Keane, Giggsy, Yorke og Cole – ville vi feiret langt inn i natta – selv om seieren ikke nødvendigvis var fortjent.

Vi ville vært stolte, vi ville tatt på oss United-drakta og tuslet inn på kontoret torsdag morgen mens vi pekte på klubblogoen og nikket glisende til alle Liverpool-fans som satt med bøyde hoder og tenkte på Røde Stjerne Beograd.

Så var det flaks eller marginer, ja, men vi står nå med tre strake seirer. De siste drøye par ukene har vi faktisk vært sekunder fra å slå Chelsea borte og så denne her.

Vi har nå slått tilbake både mot Newcastle, Everton,  Bournemouth, Chelsea og Juventus. Tre av comebackene er på bortebane. To av dem mot lag som er i Europatoppen.

De Gea, Martial og Herrera

Jeg ga David de Gea 9 på min egen spillerbørs, fordi uten ham så hadde det vært game over før vi reduserte.

Anthony Martial var vår mest positive utespiller igjen.

Ja, han kunne kanskje hjulpet Luke Shaw enda mer defensivt, Shaw havnet ofte i trøbbel, men for meg var Martial vår klart mest positive spiller selv da vi egentlig ikke skapte noe.

Så tok han en nøkkelrolle i perioden da vi snudde kampen, selv om det var andre som scoret målene denne gangen.

Martial ble, på min blokk, tett fulgt av en Ander Herrera som var positiv igjen.

Jesse Lingard og Paul Pogba var fryktelig svake, selv om sistnevnte bidro til snuoperasjonen på tampen. Samtidig var det ikke veldig overraskende at det ble en vanskelig kamp for Lingard som ikke hadde startet en kamp siden september.

Mourinhos bytter var gode, og uansett om man liker Marouane Fellaini eller ikke så er det rent gull å ha en spiller som man kan endre kampbildet med.

Det ble fantastiske Juan Mata som utliknet, en spiller jeg ikke kan få sagt nok godord om. Han kan variere som fotballspiller, men ikke som menneske. Han er en av dem jeg ikke helt klarer å se for meg en mørk side hos.

– Heller menneske enn kald

Så har jeg sett at en del United-fans har reagert på José Mourinhos «feiring».

Ja, selvsagt burde han ikke gjort det, det innrømmet han jo selv også rett etterpå, men jeg vil mye heller ha en Mourinho som viser følelser enn det motsatte.

Jeg misliker pressekonferanser når han – eller andre – nekter å svare på helt ok spørsmål.

Innenfor rimelighetens grenser så liker jeg følelser og «passion».

Og jeg synes dette var innafor.

Bruk to sekunder på å tenke gjennom høsten hans og kampen i Torino.

Hets, hets, hets. En del av det fra hans egne. Altså oss.

#mourinhoout, #mourinhoout, #mourinhoout.

Ja, han skulle vært ferdig etter Newcastle-kampen, ifølge Daily Mirror.

Så får han, på grunn av sin fortid i Italia, også gjennomgå på banen i Torino. Det skal og må han egentlig tåle, men at det kommer en reaksjon etter en slik snuoperasjon, etter en slik følelsesmessig berg-og-dalbane der alt virket tapt, men så endte med seier – en seier som antakeligvis sender United videre i hele turneringen, det er vel til å forstå.

Det at han da reagerer – det er menneskelig.

Det tåler i alle fall jeg veldig lett.

Og hva var det egentlig han gjorde? Jo, han tuslet ut på banen med hånda opp til øret og en innbitt grimase.

Vi lever i en verden nå hvor folk lever av å bli krenket.

Mourinhos «hilsen» var til en fangruppe som hadde hetset ham gjennom 90 minutter. Hadde jeg vært Juventus-fan selv så ville jeg tatt det som en del av sirkuset jeg selv hadde vært med på å skape.

Det er mye annet jeg er mer bekymret over på vegne av Mourinho – og denne verdenen – enn den seiersgesten.

Fortsatt tidlig

Så er det fortsatt altfor tidlig å konkludere med så altfor mye, selv etter denne seieren.

Manchester City vil for eksempel fortsatt være klare favoritter søndag. At vi også skal vinne der, at vi faktisk denne høsten skal slå både Juventus og City borte, virker egentlig utenkelig.

Men jeg gjentar det jeg har skrevet noen gang den siste måneden: Noe har skjedd med denne gruppa med spillere og trenere og manager.

Det å snu flere kamper til seier er også positivt, og personlig tror jeg det er en stor verdi i å vinne mot én av de virkelig store, som Juventus nå er.

Så gjenstår det imidlertid å se om gutta klarer å gjenskape positiviteten jevnlig utover, og gjerne i mer enn én omgang her eller der.

Jeg er selv blant dem som har stilt spørsmålstegn ved spillergruppa, ved personlighetene, om om de er en gjeng som klarer å levere om og om og om igjen  og ikke minst borte mot et dårlig lag på en litt kald og vindfull engelsk kveld.

Men seier borte mot Juventus er bedre enn alternativet, uansett om det var et ran. 2-2 borte mot Chelsea faktisk er et av de bedre resultatene der på lenge.

Og selv om det egentlig bare var veldig gøy i noen få minutter helt på tampen onsdag kveld, så har det blitt atskillig mer gøy å se på United den siste måneden. Moroa har også blitt koblet til seirer noen ganger nå.

Mye føles fortsatt usikkert, men det jeg skrev i september etter 2-1-seieren mot Watford gjelder fortsatt:

Mye kan bli bedre.

Men det ser bedre ut.

Jeg synes det er et interessant utgangspunkt for den videre høsten (og vinteren).

MERK: Alle Dag Langerøds kommentarer ligger alltid i menyen under nyheter, og du finner de også via denne lenken.