Mine tanker etter et nytt tap

Her er hans kommentar etter lørdagens tap.

United – Newcastle 0-1

Your job now is to stand by your new manager.

Det sa Sir Alex Ferguson.

Jeg kan forstå at en del av dere sliter med det nå.

Når jeg skriver dette, en halvtime etter tapet mot Newcastle, sliter jeg selv med å være positiv. Fordi kampen mot Newcastle var elendig.

Jeg har ikke sjekket statistikkene, men mitt inntrykk er at det var dårlig presisjon i pasningsspillet. Det var elendig tempo i pasningsspillet og  mangelen på offensive bevegelser var veldig tydelig. Vi fremstod ikke som et fotballag. Det var ingen samhandling. Ikke noe kollektivt spill. For å være litt stygg: Det var som å se 11 fotballspillere, som vi vet hver for seg er ganske gode, løpe rundt uten mål og mening.

For meg var det årsverste.

[poll id=»42″]Det var atskillig verre enn Everton-kampen onsdag. Det var dårligere enn mot Stoke og WBA og også svakere enn i stortapet mot City.

For all del, Newcastle gjør en bra kamp. De er godt organiserte, vinner midtbanekrigen og de scorer på én av de to sjansene de får. United skaper så vidt litt mer enn dem, to-tre sjanser, men det var ikke bra nok. Enkelt og greit.

For meg var 2. omgang verst.

Vi skapte ingenting før pause, men etter Newcastles scoring skapte vi overhodet ingenting. Da vi måtte slå tilbake. I en kamp vi måtte vinne. Det er forferdelig. Akkurat som det er trist å se hvordan tribunene tømmes fem minutter før full tid  – selv om det skal sies at det alltid er en del som løper fem minutter før for å komme seg unna den ekstreme trafikk-korken som oppstår rett etter kampslutt i området rundt Old Trafford.

Denne gangen må jeg også få si at jeg synes byttene var ironiske. Ironiske fordi Wilfried Zaha og Anderson egentlig ikke har vært i nærheten av spilletid i høst. Moyes har rullert en del, men de to har ikke vært blant de det er rullert med. Nå ble det plutselig de to som skulle utgjøre en forskjell da vi trengte det som mest.

Vi hadde 12 kamper på rad uten tap.

Nå står vi derimot med tre kamper uten seier. Nå står vi med to poeng av 12 mulige i serien etter kamper mot Cardiff, Tottenham, Everton og Newcastle.

Alle skjønner at det er for dårlig. Det er så langt unna det vi må kunne forvente at det står til stryk.

– Fuck naiviteten din, skrev en på twitter til meg rett etter kampslutt.

Jeg aner ikke hvem han er, annet at det står på profilen hans at han studerer psykologi og at han fulgte opp med å si at han gjerne hadde sagt det ansikt til ansikt.

Men jeg føler meg ikke spesielt naiv.

Jeg stilte meg bak valget av David Moyes fordi jeg så hva han gjorde i Everton. Der reddet han først laget fra nedrykk. Så førte han dem opp i toppen av Premier League selv om ressursene ikke skulle tilsi det. Han utviklet unge spillere,var opptatt av utvikling i hele klubben og han gjorde det med en managerstil som var levedyktig – på den måten at han ikke slet ut sine omgivelser eller at han søkte lykken andre steder så fort sjansen kom. Han var en lagbygger, han også.

Ankepunktet var stilen hans. Den var lite kontinental, langt fra Klopp og Guardiola og når han møtte sine største utfordringer var utgangspunktet ofte i overkant defensivt.

I fjor skapte Everton imidlertid en masse sjanser. Nesten i hver eneste kamp. For å si det på en annen måte – akkurat som årets Everton har fått mye skryt så fjorårets Everton under Moyes utrolig mye bedre ut enn hvordan United fremstod lørdag.

Moyes er nok også den første til å erkjenne at lørdagens kamp var grusom.

Én av de største grunnene til min optimisme underveis er at jeg forventet trøbbel etter at Sir Alex ga seg. Det ville egentlig vært vanvittig om United mistet både ham og David Gill uten at man merket det. Når man mister verdens beste manager så går man inn i en ny tid.

Og det siste der – det er nok bakgrunnen til at mange av oss United-fans i Skandinavia nå fremstår litt delt. Jeg skal innrømme at mitt utgangspunkt var en ny tid, og at nå handlet det mye om en ny start. Mange andre har tenkt at vi er seriemestere, og at det ufravikelige kravet egentlig er at vi i det minste skal gjenta det, og aller helst ta nye steg. Begge utgangspunktene er forståelige.

Med mitt utgangspunkt så jeg et lag som startet sesongen med fire poeng på tre kamper. Jeg vet at de bortimot utelukkende trente på defensiv organisering i den perioden, og vi skapte heller ikke sjanser mot Chelsea og Liverpool. Vi ble, som de fleste andre, også lekt med av Manchester City. Den sved. Men å tape mot WBA like etter var minst like ille.

Så snudde det.

Vi leverte 12 kamper uten tap. Etter litt marginer med mot blant annet Sunderland og Stoke, så vant vi også en del klare seirer. Vi var litt bedre eller klart bedre enn alle vi møtte, selv om sene baklengsmål mot Southampton og Cardiff ødela noe.

Så knuste vi Bundesligaens nest beste lag med 5-0 på bortebane (et Leverkusen som  slo Dortmund på bortebane lørdag).

Deretter ble det et akseptabelt 2-2 mot Tottenham (ja, jeg mener prestasjonen der er ganske bra mot et Spurs-lag som kom fra 0-6 mot City).

Og så skulle vi begynne å vinne igjen. På hjemmebane.

Det har ikke skjedd.

Med mitt utgangspunktet for sesongen så jeg altså klar fremgang i 12-kampersperioden uten tap. Jeg vil mene at Everton-kampen også var positv, før Newcastle-kampen var bekmørk.

Noen vil mene at dette var det endelige beviset på hvor United er på vei igjen. Jeg synes den er urettferdig. Som sagt. Jeg står på at vi var uheldige mot Everton. Før det hadde vi en rekke ok eller gode kamper på rad, før det var elendig mot Newcastle.

Mitt håp – og jeg er klart på at det er et håp – er at dette var et engangs-tilfelle. Et feilskjær. Det var ikke representativt for United slik vi har sett ut under Moyes. Det er noe som rettes opp i de neste kampene mot Shakhtar og Aston Villa og så videre.

Gjør det ikke det, så vet jeg nesten ikke hva jeg skal si.

Fortsatt har jeg nemlig troen. Hvis vi glemmer Newcastle har ting blitt bedre de siste par månedene. Forhåpentligvis kan vi også glemme Newcastle-kampen allerede om noen dager. Vi må imidlertid slå tilbake nå.

Etter tapet mot Everton-kampen sa Moyes at han ikke trengte å se en reaksjon mot Newcastle. Så dårlig var nemlig ikke Everton-kampen. Jeg er enig med ham i det.

Men NÅ trengs det en reaksjon. Fort. Først mot Shakhtar. Så Aston Villa. Deretter Stoke, West Ham, Hull, Norwich og Tottenham igjen. For å ta de neste kampene.

De siste par kampene har uansett understreket hvor sårt vi savner en toveis midtbanespiller med kjappe bein. Toveis – fordi vi helt klart mangler kreativitet fra den sentrale midtbanen. Jeg er uhyre spent på hva som skjer i januar, og hvor langt United nå er villig til å strekke seg for at Moyes skal få hente inn en eller flere spillere til å forsterke.

David Moyes overtok Sir Alex Fergusons lag – et lag som akkurat hadde blitt seriemestere med klare 11 poengs margin. Derfor er det vanskelig å skjønne at de samme spillerne nå ikke klarer å prestere enda bedre. Jeg har undersøkt med United-kjennere om det foregår noe bak kulissene som ikke er kjent – misnøye eller annet som betyr at Moyes står overfor en oppgave som vil være atskillig mer formidabel enn den virker å være.

Jeg har imidlertid ikke hørt noe spesielt negativt.

Min klare vurdering er at Sir Alex-effekten kanskje var større enn vi kunne tro. Det moderne United var hans byggverk. ALT i klubben var hans verk. Gjennom 27 år bygget han en stadig sterkere klubb. Hans egen posisjon – både i United og innen fotballen ble sterkere og sterkere for hver dag i nesten 10.000 dager. Så forsvant han.

Moyes har ikke den styrken Sir Alex hadde da han sluttet. Ingen har det. Men Moyes har et brennende ønske om å bli verdens mest suksessrike manager. Det vet jeg. Det er kjent at han går på jobb med mange av de samme karakteristikkene som Ferguson. Han er tidlig på og sent hjemme. Han jobber r**a seg, men x-faktoren er ikke der. Ikke for øyeblikket.

Noen av dere tror at den aldri kommer.

Jeg står fortsatt på at det er altfor tidlig å dømme. Jeg håper at Newcastle-kampen bare var et feilskjær og at vi får se et helt annet United-lag i de neste kampene.

Jeg tør nesten ikke tenkte på hva alternativet er.

Presset er voldsomt allerede nå. Jeg er ganske sikker på at Moyes overlever nesten alt denne sesongen, men selvsagt finnes det noen grenser. Vi er tross alt Manchester United.

Nå må spillerne og Moyes vise det også på banen.

PS: Jeg klarer ikke å glede meg over poengtapene til Chelsea og City. Om noe, gjør dem dagen bare verre – siden det understreker hvordan vi misbrukte muligheten til å tette litt av luka oppover.