Mine tanker etter den siste uka

Ansvarlig redaktør Dag Langerød skriver ned med ujevne mellomrom ned sine tanker om United-situasjonen.

Her er hans tanker etter de siste pressekonferansene med José Mourinho.

Mine tanker:

«Heisann, alle sammen.

Takk for at dere kom, og la meg gå rett på sak denne gang. Det ble bare helt galt mot Sevilla. Vi mislyktes, både jeg og spillerne. Vi la en plan, den feilet, og verken jeg eller spillerne klarte å justere.

Alle skjønner at tapet var en enorm skuffelse.

Derfor ble det også galt etter kamp. Jeg tenkte ikke helt klart. Prestasjonen var nemlig dårlig, og det var unødvendig av meg å understreke at United har tapt liknende kamper før. Prestasjonen og tapet var ille nok i seg selv, uten at jeg burde tatt den sammenlikningen. Jeg beklager dette.

Så vet jeg at mange mener mye om oss akkurat nå. Jeg forstår det. Jeg vet hvor gode United har vært på sitt beste, jeg er fullstendig klar over historien, mulighetene her og hvor store kravene er.

Jeg hadde også håpet at vi hadde kommet enda litt lenger enn vi har kommet. Det var derfor jeg før sesongen sa at dette laget kunne vinne titler.

Det eneste jeg kan love, det er at vi jobber knallhardt hver eneste dag for å nå dit vi alle vil. Vi vil nemlig vinne alle kamper, men vi vil også dominere kamper, kontrollere kamper, skape flere sjanser og score flere mål.

Vi er ikke der enda. Foreløpig er resultatene blitt bedre, men dette har tatt litt tid (Så kunne han tatt deler av 12-minutters-talen sin).

Jeg kan imidlertid love at jeg og eierne er på samme lag. Noe er blitt bedre, men vi vet at veldig mye må bli bedre. Én ting er også sikkert: Vi gir oss aldri!»

Så «enkelt» kunne det vært løst.

Det som manglet

Men:

Én ting var hva Mourinho sa under fredagens drøyt 25 minutter lange pressekonferanse. Én annen ting var hva han ikke sa.

Jeg skrev etter Sevilla-kampen at jeg synes han bommet med sin devaluering av Uniteds historie, som han kom med rett etter tapet.

Jeg synes også to essensielle budskap var sårt savnet i fredagens «forsvarstale».

Jeg savnet en innrømmelse av at Sevilla ble en gigantisk bom, den største i en avgjørende knockout-kamp i Mourinhos United-historie. Det var nemlig såpass mye som ikke fungerte mot Sevilla at det burde vært lett.

Mourinho burde også kommet inn på stil, all den tid det er det som akkurat nå skaper størst fronter innad i supportermasen.

Han burde også byttet ut noen «jeg» med «vi», «oss» eller  «United».

Så vet jeg at vi snakker om José Mourinho, at han sjelden (aldri?) innrømmer egne feil, men jeg klarer ikke å se at litt ydmykhet hadde gjort ham svakere.

Alt portugiseren sier i møtet med pressen er bevisst, alt gjøres for å få en effekt, og akkurat som lengden på forsvarstalen og innholdet skapte overskrifter, så tror jeg ikke at en litt ydmyk Mourinho – koblet til den følelsesladde forsvarstalen – hadde slått feil.

Jeg tror faktisk han ville kommet styrket ut av det.

Uansett om noen mente talen handlet om ham og en forherligelse av det han har gjort – og jeg er enig i at det var litt for mye «jeg» – så var det langt i fra poenget. De som prøver å gjøre talen til noe som omhandlet kun ham – de bommer i mine øyne fullstendig.

Selve forsvarstalen var nemlig korrekt – og på sin plass, selv om det ikke bør overraske dere.

Jeg har jo selv forsøkt å få frem dette perspektivet i lang tid, og nei, dette var ikke som Rafael Benitez’ tale mot Sir Alex Ferguson. Den var mest en eneste lang konspirasjonsteori om at det gjaldt egne regler for United både fra dommerne og forbundet.

José Mourinho derimot, han kom med fakta.

Mourinhos fakta

Er du lei av fakta så får du scrolle herfra og rett ned til «Mer som mangler».

Vi har vært langt bak de andre, mye mer enn 21 måneder med ny manager og noen milliarder i spillerkjøp har vært nok til å fikse.

Uniteds problemer går et tiår tilbake, og handler som alle vet om manglende investeringer mot slutten av Fergusons æra, til mislykkede managervalg og stadige voldsomme endringer i manager, spillerstall, trenerstab, treningsopplegg og andre nøkkelpersoner knyttet til klubben.

Vi har begynt på nytt tre ganger der i alle fall (noen) andre har bygget målrettet.

Det sier faktisk en del om Premier League-situasjonen at med unntak av den ville Leicester-sesongen så er det bare to klubber (City og Chelsea) som har vunnet ligagull etter at Sir Alex ga seg.

Men for å gå kjapt tilbake til Ferguson-æraen, der problemene startet: Det er én grunn til at Paul Scholes ble hentet tilbake fra pensjonisttilværelsen da han ble det i 2012, og grunnen var ikke at vi hadde bygget godt for fremtiden.

Så var det David Moyes, som ville gjøre det meste på sin måte, byttet ut hele trenerapparatet og sånn sett vel egentlig var dømt til å mislykkes sammen med Ed Woodward som også var fersk.

Deretter kom Louis van Gaal, og selv om milliarder ble brukt så er det greit å huske at av de 12 signeringene han gjorde for å forsterke førstelaget i løpet av sine to år, så er det bare én som fortsatt spiller en ganske så stor og fast rolle – Anthony Martial.

Valdes, Di Maria, Rojo, Blind, Herrera, Shaw, Schweinsteiger, Schneiderlin, Darmian, Romero og Memphis er enten borte, marginalisert eller spiller i beste fall en rolle som stallfyll.

Det er vanskelig å se for seg at flere av disse enn Rojo og Herrera fortsatt er i klubben som stallfyll neste sesong. Darmian, Blind og Shaw forsvinner nok – hvis United blir kvitt dem.

Men gjerne at José Mourinho burde fått mer ut av noen spillere, som for eksempel Luke Shaw (mer om ham lenger ned), men fasiten er at med disse spillerne, de vi hadde fra før og noen nye, så har United aldri blitt bedre enn nummer fire.

Det er også bare Paul Pogba og Eric Bailly igjen fra dem Mourinho hentet i sin første sesong.

Men la det med tabellplasseringer synke inn litt, for det var nettopp det hovedbudskapet til Mourinho var. Fire sesonger, altså, og United har aldri blitt bedre enn nummer fire.

4. plass, 5. plass, 6. plass og 7. plass, vi har ikke tatt mer enn 70 poeng etter Sir Alex, vi har vært fra 15 til 24 poeng bak ligavinneren, og da snakker vi om uendelig mye svakere ligavinnere enn Manchester City blir det denne sesongen.

Det nærmeste vi har vært er da vi var 15 poeng bak et Leicester-lag som tok 81 poeng – en poengsum vi fort kan slå selv denne sesongen.

Vi snakker heller ikke om en fotballhverdag fra 90-tallet da United kjempet mot ett eller maksimalt to lag, hvor forskjellene var enorme. Vi snakker om den nye fotballverdenen, hvor vi faktisk ikke har vært i nærheten, verken i England eller Europa.

I alle fall ikke før Mourinho, hvor vi vant B-turneringen Europa League og nå for første gang siden Sir Alex ser ut til å ende blant de fire beste, med foreløpig en finger på 2. plassen.

Etter at Sir Alex ga seg har vi faktisk kun vært Englands sjette beste lag.

City har vært bedre. Arsenal har vært bedre. Chelsea har vært bedre, til tross for én sesong helt nede på 10. plass. Tottenham har vært bedre og Liverpool har faktisk også vært bedre enn oss – hvis man ser på sluttplasseringer i ligaen.

Det var utgangspunktet før denne sesongen.

Det var essensen av budskapet Mourinho ville få ut.

Uansett hvor store vi er, uavhengig av alle mulighetene vi har, blant annet økonomisk, så har vi surret det ordentlig til for oss selv over tid nå.

Det er lett å snakke om antall milliarder brukt siden Sir Alex, men vi har begynt på nytt tre ganger. Det har kostet dyrt, og mangelen på en rød tråd i ansettelsene er noe Uniteds eiere og Ed Woodward må ta på sin kappe.

Samtidig sier Mourinhos budskap – og det jeg har skrevet over – alt om hvorfor et enormt flertall elsket at vi hentet portugiseren. Fordi han skaffer resultater, og det var det vi trengte da han kom.

Mye heller en manager som snakker på inn- og utpust om United i 12-25 minutter enn det motsatte.

Han har også skaffet resultater.

To titler på første forsøk, ikke de titlene vi higer etter, men likevel to titler – hvorav den ene ga en viktig retur til Champions League, selv om det endte med den hittil største nedturen under Mourinho mot Sevilla forrige uka.

I ligaen ser vi nå, for første gang siden Sir Alex, ut til å ende blant de tre beste.

Det er fremgang.

Mer som mangler

Så er det ikke spillemessig fremgang.

David de Gea har nok en god sesong, det sprudler for lite, spesielt sammenliknet med City (og Liverpool) – og spesielt City har vært i en egen klasse.

Samtidig er vi her inne på Uniteds største problem. Veldig mange sammenlikner med Sir Alex (fortid) eller rekordgode City.

City slår (sansynligvis) alle rekorder denne sesongen, også de vi satte på vårt aller beste med Sir Alex.

Sir Alex er imidlertid (dessverre) fortid og Citys nivå er vi enda ikke på. De har vært foran oss lenge, de har investert mer og godt og de har en manager som etter ett år fikk alt til å stemme.

Men legg Sir Alex og City til side. Vi må ikke henge igjen i fortiden og sammenlikne alt med gamle dager. Mourinhos tale handlet selvsagt om perioden etter 2011 siden nedturen startet omtrent, da. Geniale Sir Alex fikk med seg et siste ligagull i 2013, men feil på feil på feil er gjort. Det er Uniteds problem. Det er ikke Mourinhos skyld, men det er blitt Mourinhos problem.

Som et lite apropos: Fem år etter at Sir Matt Busby ga seg i 1969 hadde vi rykket ned. Det sier alt om hvor vanskelig det er å begynne på nytt etter å ha levd med en manager som var selve klubben.

For oss handler det dog ikke om Sir Alex eller City. Det handler om å bygge noe nytt, å bli bedre, noe vi i alle fall har blitt resultatmessig.

Så er det åpenbart for alle at mye kan bli bedre, og det er derfor jeg mener Mourinho burde innrømmet det.

Men da nærmer vi oss pressekonferansen etter Brighton-kampen, sagingen av spillerne.

Var det Mourinhos forsøk på å fortelle oss at det United vi faktisk ser, det som ikke sprudler så mye som alle skulle ønske, det er fortsatt ikke det United han vil at vi skal se?

Jeg tolker det nesten slik.

Supporterklubbens journalist, Eivind Holth, fulgte Mourinho med argusøyne fra sin plass rett bak innbytterbenken mot Liverpool. Der skrev han blant annet om en manager som forsøkte å jage spillerne sine fremover på banen da de ble dype utover i 2. omgangen.

Så blir dette selvsagt ren spekulasjon, men kanskje var altså sagingen av spillerne etter Brighton-kampen nettopp hans måte å fortelle at vi ikke ser ut slik han vil vi skal se ut.

Det kom trolig som en konsekvens av skuffelsen etter Sevilla-tapet og den høyst middelmådige kampen mot Brighton. Han hadde nok fått nok.

Samtidig forstod jeg ikke helt tidspunktet.

Det har vært en del middelmådighet tidligere i vinter også, uten at han har tatt det oppgjøret med spillerne.

I tillegg så har han nå vært manager i 21 måneder.

Det betyr at han har hatt cirka 650 dager til å påvirke spillerne og spillet slik at det mest mulig fremstår slik han ønsker at United skal fremstå. At vi ikke får det til bedre, at spillerne ikke gjør det han ønsker, går jo da egentlig kun tilbake på ham.

Det virket rart å snakke om at to dager på treningsfeltet ikke hadde gitt effekt. To dager? Dere har hatt 650 dager på dere.

Nettopp derfor burde han vist litt ydmykhet i forsvarstalen sin. Derfor burde han, mener jeg, innrømmet at ting har tatt lengre tid enn han hadde håpet eller trodd.

Samtidig hva har han å tape?

Vi United-fans er drittlei 5. plasser, men størsteparten av den spillertroppen vi nå besitter har kun fått oss til «5. plasser».

Min mening: Det er for mye middelmådighet. Det er for mange som forsvinner når det blir tøft.

Luke Shaw? Jeg vil nesten ikke begynne, men mobbing fra Mourinho?

Hvis Luke Shaw hadde trent ordentlig og levert så hadde ikke dette vært en sak, men Luke Shaw er selve essensen av det som har blitt litt for vanlig i United de siste årene – en spiller som kan være litt god, men ikke god nok. Han har fått så mange sjanser, men han har fått kritikk både fra Southampton-hold, Louis van Gaal og José Mourinho. Det bør fortelle oss fans alt. Vi snakker om en spiller som var tiltenkt og fikk venstreback-plassen da Mourinho kom, men som har misbrukt tilliten.

Jeg blir egentlig rasende. Tenk å være på så høyt nivå, men ikke klare å ta vare på mulighetene bedre? Han har ikke vært god nok for United, det er blitt stilt spørsmål ved holdningene, og de siste ukene har han igjen sett utrent ut. Tenk å være en toppidrettsutøver som får 1,5 million kroner i ukelønn – og så har han ikke klart å ta vare på kroppen sin.

Det er egentlig bare trist.

Jeg er helt sikker på at José Mourinho ønsker å vinne alt for United, og at han ville gjort alt for å klare det. Jeg kan ikke si det samme om Luke Shaw. Jeg håper bare at vi får en bra pris eller en god bytteavtale da han forsvinner til sommeren.

Forskjellen fra da til nå

Hovedspørsmålet er likevel hvor står United nå, etter disse to pressekonferansene og Sevilla- og Brighton-kampen, sammenliknet med hvor vi var før den.

Jeg har hørt snakk om den økte polariseringen mellom United-Supporterne, men helt ærlig – hvor stort problem er det eventuelt?

Om vi er uenige i kommentarfelt, på pub eller i sosiale medier betyr lite. Tror jeg at trøkket fra kritikerne blir så stort at det kan bidra til å «senke» Mourinho? Svært tvilsomt.

Flertallet av United-Supporterne støtter jo fortsatt manageren.

Mourinho sier ikke at han har full støtte fra eierne og ledelsen uten at han faktisk vet at det er sånn, heller.

Sånn sett var pressekonferansene et tegn på styrke.

Det er nevnt at han kan støte fra seg spillergruppa med sagingen av flere etter Brighton, men hvis det er én som kjenner spillergruppa så er det jo nettopp Mourinho.

Jeg tror det er en bevisst gambling, basert på at vi ikke kan fortsette med å svikte innimellom, som blant annet mot Tottenham borte og Sevilla nå.

Hvis noen spillere synker, greit nok, da forsvinner de i sommer. Noen er det nok uansett også for sent for.

Men:

Hvis noen plukker opp stridshansken, enda bedre, da er de hans menn.

Jeg tar det også helt for gitt at Mourinho gjør dette fordi han har full støtte internt i United. Han – og United – er lei den middelmådigheten som har rådet for lenge.

Hvordan dette slår ut vet vi ikke før om noen måneder eller år, da vi skal oppsummere hele hans United-periode.

Det er påpekt at dette likner litt på periodene som endte med at han fikk 2 x sparken i Chelsea, men den kjøper jeg ikke. Forrige gang var det et Chelsea nærmest med nedrykksform. Første gang var det en ekstremt sterk eier (Abramovich) som forsøkte å tvinge ham til å godta sportslige valg som altså gikk over hodet på portugiseren.

I United er det imidlertid ikke en eier som involverer seg spesielt i det sportslige, og resultatene i United er akkurat nå bedre enn noensinne.

Det er et paradoks at samtidig som fansen diskuterer Mourinho og samtidig som han fant det for godt å levere forsvarstalen sin, så er Uniteds resultater i 2018 nemlig bedre enn noensinne.

Vi står med 11 seirer, 1 uavgjort og 3 tap i 2018, noe som gir en seiersprosent på 73,3. Til sammenlikning var den 62,1 prosent etter at han kom og ut 2016 mens den var 60,9 i 2017.

For å ta enda en sammenlikning: Louis van Gaal og David Moyes endte begge med en seiersprosent så vidt over 52. Sir Alex endte på 60,1, mens Mourinho nå totalt står på 61,8.

Jeg regner med at det skinner gjennom i denne saken at jeg fortsatt har stor tillit til José Mourinho.

Jeg skulle ønsket at Sevilla-kampen var en helt annen. Jeg skulle også ønske mer ydmykhet, at han innrømmet at den kampen ikke var god nok, og jeg skulle gjerne også sett at han kom inn på spillestil, med en innrømmelse om at vi ikke har vært så gode som han ønsket.

Rett og slett fordi jeg tror flertallet av United-fansen vill satt pris på det, uten at det ville gått utover hans troverdighet som en sterk manager.

Én ting er det nemlig at vi aldri blir som City under Mourinho, men vi kan bli veldig mye bedre med ball, vi kan bli veldig mye bedre på overganger. Vi kan bli bedre på det meste.

Det er også mange måter å vinne fotballkamper – og titler på – og siden mange lurer på om Mourinho står for fortidens fotball – så er det greit å understreke at selv om City vinner ligaen i 2017/18, så man mange år tilbake for å finne en Premier League-mester som ikke har blitt mester mest basert på taktisk kløkt. Det gjaldt både Chelsea under Conte, Leicester under Ranieri og Chelsea under Mourinho. Selv ikke Pellegrinis City, i 2013/14, var bare gladfotball.

Jeg har tenkt mye de siste dagene og ukene på Mourinho og Uniteds fremtid. Mange har også ment mye om de siste uttalelsene. Min konklusjon er imidlertid at han har vist styrke, en styrke som er nødvendig for Uniteds fremtid.

Vi trenger at det settes krav, og Mourinho gjør det.

Forskjellen mellom de beste og de nest beste handler selvsagt mye om kvalitet, men det handler vel så mye om hva som sitter i topplokket, vilje og sult. Det er lett å stille spørsmål ved mye av det rundt en del av United-spillerne.

Vi har egentlig ikke vært nest best, en gang. Vi har faktisk ikke vært i nærheten av å være nest best de siste årene.

I skrivende stund er vi i alle fall det.

Om kravene betyr at enkelte spillere faller gjennom, uansett hva de heter, så får så være.

Vår sjanse, vår eneste sjanse til å vinne noe på kort og mellomlang sikt, er ikke et managerskifte.

Vår eneste sjanse er faktisk at Mourinho får til mer av det han ønsker.