Mine tanker etter City

Ansvarlig redaktørs oppsummering av lørdagen.

Publisert Sist oppdatert

Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver ned sine tanker i forbindelse med de fleste United-kamper.

Her er hans vurderinger etter seieren mot City.

Mine tanker etter City:

Fyttirakkern!

For en fantastisk opplevelse.

Det er deilig å vinne 5-0 også, men å avgjøre på overtid eller slå tilbake da man har gitt opp – det er det aller, aller beste.

Det ble ikke akkurat verre av at vi punkterte hele hjemmestemningen på Etihad, at vi stoppet den planlagte fyrverkerifeiringen deres eller at champagnen må ligge på is i minst én uke til.

Kampene mot City (og Liverpool) handler mye om følelser og uforglemmelige øyeblikk, og dette ble en slik kamp.

Men én ting er følelsene, stemningen og den gledesrusen jeg levde med lørdag kveld, og så den roen jeg følte i kroppen gjennom hele søndagen.

Dere som vil se mer følelser kan se hva jeg sa om kampen rett etter kampslutt lørdag, i en litt mer overflatisk og følelsesladet videoseanse.

Men hvorfor skjedde det?

Eller: Hvorfor mistet vi det så fullstendig på tampen av 1. omgang? Og hva var det som var årsaken til at vi snudde det i 2. omgang.

Jeg så kampen én gang til for å få svar. Jeg tenkte mye på bruken av Paul Pogba, posisjoneringen hans før og etter pause, hvordan vi forsvarte oss mot City før og etter pause, ble Sánchez og Lingard noe smalere? Eller hva var det som skjedde?

Jeg hadde en liste med et tosifret antall punkter som jeg ville kikke nærmere på.

Punktene jeg blant annet dobbeltsjekket:

  • Herrera, Valencia-ute blir drat ut av posisjon og klarte ikke å stoppe Silva og Sane
  • Høyt press fra United, men vi klarte ikke å presse samlet mer enn første 20. United stod også høyt da med backlinja
  • United la seg ned etter hvert, da City brukte Ederson til å spille forbi presset.
  • False 9 hos City – dro stopperne ut, ga rom til gjennomløpningene
  • United klarte ikke å håndtere plasskiftene til City-spillerne.
  • Etter pause: Lukaku dyttet mer ut mot høyre. Litt enklere for ham mot Delph enn stopperne. Dro også stopperne til City ut av posisjon, åpnet rom?
  • Pogba tillatelse til å gå på løp etter pause? Var det 0 løp før pause? Sjekke Pogba før og etter pause.
  • Sanchez mer sentralt etter pause? Kan ta flere løp til begge sider…var det det som skjedde?
  • United med plassbytter etter pause som City før pause?
  • Pogba litt dypere da United hadde ball etter pause? For å bli mer sentral? 4-2-3-1 med ball før pause, selv om 4-3-3 på papiret, vel.
  • Lingard også  mer sentral etter pause. Som Sánchez? Slik at backene kunne kom seg opp? 
  • Mer bevegelse, skifting av posisjoner etter pause, som City gjord det før pause.
  • Mer energi etter pause.
  • Mer frihet etter pause?

Likevel, etter å ha sett kampen på ny så tror jeg faktisk ikke dette handlet så mye om taktikk som jeg trodde.

Min mening er at det handlet mer om en dårlig 1. omgang, individuelt, og en mye bedre 2. omgang. Samtidig som City som lag falt sovnet litt på 2-0.

De største endringene i 2. omgang var at vi mye oftere flyttet Romelu Lukaku ut på høyrekanten mot Fabian Delph, og samtidig konsentrerte spillet mot høyrekanten. Vi presset i perioder, spesielt tidlig i omgangen, også mer samlet, men først og fremst så ble vi rett og slett bedre – både med ball og uten ball.

Så vet jeg at noen da vil lete etter grunner til at vi ble bedre, at det skal ha en stor taktisk forklaring, men jeg er ikke så sikker.

Jeg synes vi stort sett fulgte de samme prinsippene defensivt, for eksempel i hvordan vi forsvarte oss mot Leroy Sane, og Paul Pogbas posisjon var ikke så ulik den hadde før pause.

Før pause var vi imidlertid meget svake med ball.

5-6 ganger ga vi egentlig bort ballen på egen halvdel før pause, enten ved en direkte pasning til motspiller eller ved en såpass dårlig pasning at vi satte en lagkamerat under press og dermed mistet den med en gang etterpå.

Til sammenlikning: Fra dommeren blåste i gang 2. omgang til vi ledet 3-2 skjedde ikke det én eneste gang.

Det betyr at i stedet for å få kontring eller overgang imot fem, seks eller sju ganger ganger så var det vi som kunne fortsette å angripe.

Det gjør en enorm forskjell.

Treffprosenten vår på pasninger på motstanders halvdel var 56,8 prosent før pause. Den økte til 71,1 etter.

En enorm forskjell, altså.

Driblesuksessen før pause var 53. Etterpå var den 75. Vi snakker da om ganger vi passerte motspiller, og ofte fikk et lite overtall.

En enorm forskjell, altså.

Kvalitetshevingen ble egentlig synlig overalt.

Vi hadde ett touch i Citys 16-meter før pause. Vi hadde sju etter. Vi vant 50 prosent av taklingene før pause, men 60 etter – og kanskje viktigst av alt:

Vi slo 14 pasninger inn på motstanders tredel før pause, men 43 etter hvilen. Treffsikkerheten på de 14 før pause var 40.

Vi lyktes altså bare med en håndfull pasninger inn i siste tredel mot Citys mål før pause, men etter pause lyktes vi med 74 prosent av 43 pasninger, eller oversatt: Over 30 pasninger.

En enorm forskjell, altså.

Personlig synes jeg også man lett kunne se at City presset annerledes etter pause. De ledet 2-0, og i starten av omgangen la de seg mer tilbake i posisjonene sine enn å kaste seg over oss som de i større grad gjorde før pause.

Det ga enklere arbeidsforhold, to kjappe mål, et overtak mentalt og det holdt helt inn.

Men jeg mener at det viktigste lørdag kveld faktisk var vår egen kvalitsheving.

Og nå skal jeg kanskje banne litt i kjerka – taktisk var det nemlig ikke helt håpløst før pause – men det var altfor mye rart individuelt. Det er min hovedmening etter å ha sett kampen en gang til.

Etter 20 minutter sa jeg til kona at jeg var ganske så fornøyd med starten på kampen.

City hadde kun hatt én sjanse, og den kom noe tilfeldig da ballen spratt frem til Bernardo Silva, men David de Gea kom seg kjapt ut og parerte med en fin benparade.

Så ble Chris Smalling knust i lufta av Vincent Kompany. Så kastet de Gea ballen rett til City som straffet oss på hardest mulig vis.

Vi lå under 2-0, men da klokka passerte 32 minutter var det fortsatt alt City hadde skapt. To stygge feil som ble knallhardt straffet.

Vi United-fans var selvsagt da på felgen, og City kjørte over oss de siste 13 minuttene av omgangen. Hjemmefansen startet feiringen.

Jeg synes likevel det er interessant å se hvordan de kom til sjansene sine. Veldig ofte var det nemlig vår skyld = vi var bare altfor dårlige, noe som nok henger like mye sammen med den mentale smellen vi fikk med to baklengsmål, flere feil og selvsagt et godt City-lag som på motsatt måte luktet blod.

Etter 33 minutter skjøt Raheem Sterling over for første gang etter at Ashley Young hadde et balltap på egen halvdel, og City fikk spilt opp før vi var i posisjon igjen.

Etter 36 minutter skjøt Sterling over på ny etter at Bailly støtet frem med Sterling, og verken Ander Herrera eller Chris Smalling fulgte med på David Silvas gjennombruddsløp. Sløvt.

Etter 41 minutter kastet Antonio Valencia ballen til David Silva på egen halvdel, slik at de fikk enda en sjanse, og etter 43 minutter er vi egentlig organisert, men da Gündogan gikk på løp så bestemte Paul Pogba seg for å gi ansvaret for å passe på løpet til Valencia, noe som selvsagt var altfor sent og ren ansvarsfraskrivelse, men headingen gikk heldigvis rett på keeper.

Bra av City alt dette, for all del, men alt hang egentlig sammen med at vi gjorde ulike feil, hvorav mange på egen halvdel noe som blant annet førte til overtall imot.

Det var som en vond kopi fra et par tidligere bortekamper, fordi vi igjen var altfor dårlig med ball.

Men vi presset mer kompakt og samlet i starten av 2. omgang. Vi ble altså bedre med ball.

2-1-scoringen var helt fantastisk, kampens beste, siden den kun som følge av våre egne glimrende prestasjoner.

Det er blitt sagt at Paul Pogba fikk mer frihet offensivt etter pause, men jeg klarte ikke å se det. Ja, han går på de to løpene som gir scoring, men forskjellen fra 1. omgang var jo at vi aldri hadde ballen i liknende situasjoner, fordi vi ga den bort før det kom så langt.

Å dytte Lukaku ut på høyresiden var imidlertid vellykket.

Til en viss grad kan man si at City lyktes med sin falske nier før pause, men at vi gjorde litt av det samme etter pause, da vi ikke alltid tok den direkte kampen sentralt mot Kompany eller Otamendi, men heller gikk mot Delph.

Lukaku hadde ingen god kamp individuelt, men spilte likevel en viktig rolle da han uten unntak trakk på seg to motspillere ved innlegg inn i Citys felt.

Kampen ga oss en del svar.

Det er ikke tilfeldig at dette laget har snudd til seier både mot Chelsea, Crystal Palace og City i 2018, akkurat som det heller ikke er tilfeldig at vi har havnet under i flere av kampene. Vi er for ustabile. Vi varierer, både fra kamp til kamp og underveis i enkeltkamper.

United anno 2017/18 er gode, men ikke gode nok (til å kjempe om de største trofeene).

Paul Pogba leverte også, på avgjørende vis, og hvis han skulle klare å fortsette med disse løpene inn i boks så kan det bli moro fremover. Det var interessant at han ga litt av æren for dette til Carrick. Forhåpentligvis lærer veteranen bort enda mer til Pogba videre i sin trenerrolle.

Alexis Sánchez har ikke storspilt hittil i United-karrieren, men var involvert i alle tre mål og fikk to målgivende her, og scoret og ble kåret til banens beste mot Swansea sist.

Det er meget gledelig. Måtte det bare fortsette.

Personlig er jeg blitt helt matt av de som gir opp en spiller, eller United-fans som i det hele tatt gidder å skrive om «bomkjøp» etter en januarovergang og to måneder i klubben.

Min personlige mening: Alexis Sánchez er en Mourinho-spiller, en som kommer til å bidra til at vi gjør det enda bedre. Og lik eller mislik det – han er en mye mer Mourinho-spiller enn Anthony Martial er det, selv om vi alle selvsagt håper at Martial tar nye steg og blir selv om han nå får mindre spilletid.

Jeg var ikke så imponert over Ander Herrera da jeg trillet en 5er på spillerbørsen vår på ham, men jeg synes han ble klart bedre da jeg så kampen på ny. Totalt sett derfor et positivt comeback fra start.

David de Gea er David de Gea. Deilig nok.

Ashley Young hadde marginer med seg, og ja, han hadde fått to straffer dømt mot seg hvis man brukte VAR, men jeg synes det er vanskelig å straffe ham for å ha marginer med seg.

Jeg synes også at førsteinntrykk er noe av det viktigste i straffesituasjoner, og jeg trodde faktisk at han headet unna ballen liggende tidlig i kampen, og jeg var langt i fra sikker på at det var straffe da Agüero gikk i bakken sent.

Sånn sett var det greit nok ved første øyekast, som dommeren også må forholde seg til.

Samtidig: Jeg husker hvordan dommeren bare vinket spillet videre da Claudio Bravo satte knottene i Wayne Rooney forrige sesong.

You win some. You lose some.

Jeg elsket at vi tok kampen da City bød opp til det i 2. omgang, akkurat som jeg av samme grunn storkoste meg da Paul Pogba meide ned Otamendi bakfra. Denne kampen skulle koste City noe, uansett, og jeg tror den gjorde det. Det gjorde litt vondt, både fysisk og mentalt.

Og jeg elsket de sjokkerte fjesene til City-fansen.

Pila peker fortsatt rett vei

I tilfelle noen leser tankene mine for første gang så må jeg også legge til det som jeg mener er helt avgjørende perspektiv for United for tiden.

Sir Alex er (dessverre) fortid, og vi har rotet mye i årene etter. Det har vært flere managerskifter, store bytter i spillerstallen og trenerapparat.

Likevel, akkurat nå har vi flere poeng enn noensinne etter Sir Alex. Vi har også scoret flere mål og sluppet inn færre enn før. Etter seieren lørdag er det faktisk ingen Premier League-lag som har tatt flere poeng i 2018.

Vi har nå fire poeng å gå på ned til 3. plassen, og vinner vi hengekampen vår så har vi sju poengs forsprang på Liverpool.

Glem heller ikke at vi snakker om et United og en spillerstall som har vært på 4. plass eller dårligere i hver eneste sesong siden Sir Alex.

Nå kan det bli 2. plass.

Vi har 71 poeng, og avslutter mot WBA (hjemme), Bournemouth (B), Arsenal (H), Brighton (B), West Ham (borte) og Watford (H).

Jeg blir ikke spesielt overrasket om vi skulle ta 12-15 av 21 mulige poeng på de sju kampene, noe som i så fall muligens gir 86 poeng eller et tall som ender godt inn på 80-tallet, noe som vil være en meget, meget respektabel poengsum.

Nå mangler det bare fire poeng for å sikre topp-4, og det er kanskje usikkert om man klarer å holde trøkket opp like stort hele veien hvis både topp-4 og 2. plassen er i boks, men jeg står for det jeg skrev – en meget, meget respektabel poengsum hvis vi kommer godt opp på 80-tallet.

Vi har tidligere også slitt borte mot de beste under Mourinho, men denne sesongen er det bare City som har tatt flere poeng enn oss på topp 6-tabellen. Borteresultatene våre er også 0-0 mot Liverpool, 1-0-tap mot Chelsea, 3-1-seier mot Arsenal, 2-0-tap mot Tottenham og 3-2-seier mot City. Ikke perfekt, men heller ikke håpløst.

Så blir det ikke ligagull.

Kanskje ender vi også uten trofeer denne sesongen, men hovedpoenget mitt er at pila peker rett vei på absolutt alt av det viktigste som er målbart.

Til de som snakker om stil, for meg handler fotball om titler OG uforglemmelige øyeblikk, og de siste par månedene har vi både seirer mot Liverpool og City, og deilige comeback og fortjente seirer mot Palace og Chelsea, alle disse fire kampene er i alle fall meget deilige øyeblikk.

Samtidig har vi altså en del å gå på, både på spillestil og kvaliteten på enkeltspillere.

Min mening: Vi må glede oss over at vi faktisk er bedre enn på evigheter (Sir Alex), og se mulighetene vi har for å utvikle oss videre, i stedet for å sette hovedfokus på at spillet (helt klart) kunne vært enda bedre.

Jeg gleder meg også over at vi foreløpig klarer å gjøre det vi gjør med en slags grunnleggende sjel. Ja, selvsagt kjøper vi spillere, men vi bruker våre egne penger. Vi gjør det også samtidig som at vi lørdag kveld slapp til fire egenutviklede spillere.

Så er det ikke sikkert det er mulig – på sikt – å konkurrere på den måten.

Kanskje vi også ender med et «City-lag». Lørdag kveld hadde de 0 egenproduserte spillere fra start eller på benken. Litt forenklet (og stygt sagt) så er jo det første kravet for å komme med på Citys lag at du har kostet 40-50 millioner pund eller mer.

Sånn sett var resultatet strålende. Det gir faktisk håp om at man kan konkurrere på den måten vi fortsatt forsøker å konkurrere på.

Det var forresten fem av Mourinhos egne spillere som startet lørdagens kamp, totalt var sju av de 14 som ble brukt kjøp eller unggutter som har kommet frem i hans regjeringstid. Resten var fra Sir Alex, Louis van Gaal eller David Moyes´tid.

Nå må han få bygge videre.

Så får vi oppsummere senere.

Det som er godt nok nå er nemlig ikke godt nok neste sesong, men akkurat nå er Manchester United på rett vei.

PS. Litt om Mourinho til slutt: 0-0 borte mot Liverpool, og man hørte ikke annet enn hvor elendig han var i mange måter.  Forrige uke tapte Guardiola 3-0 borte på Anfield. Hvor mye negativt har det vært om ham etter den kampen? Lørdag kveld: Pep og City leder 2-0. Hvis de hadde cruiset inn til seier – bruk tre sekunder på å se for deg medienes dekning av kampen – og hvordan Mourinho ville fått gjennomgå. Så vant United: Hvor mye kritikk eller spørsmålstegn har det da vært mot Pep? Greit å ha dette i tankene når man leser aviser og nettsaker. Dekningen og fokus samsvarer ikke alltid med fakta.

Powered by Labrador CMS