Mine tanker etter Arsenal

Les hva ansvarlig redaktør Dag Langerød mener etter Arsenal-kampen.

Publisert Sist oppdatert

Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver ned sine tanker i forbindelse med de fleste United-kamper.

Her er hans vurderinger etter søndagens seier.

Mine tanker etter Arsenal:

Det var mye som ikke var veldig bra søndag.

Vi gikk oss fast offensivt, gjorde mye rart generelt i spillet, individuelt, spilte altfor smalt og det B-pregede Arsenal-laget holdt følge i halvannen omgang. Mentalt virket vi ikke å være helt skrudd på.

Men søren heller, søndag satt jeg med en gang igjen med litt delte følelser etter oppgjøret, mye fordi jeg hadde lest sosiale medier underveis og etter kamp.

Men vi slo Arsenal.

Vi vant en Premier League-kamp med scoring på overtid mot våre gamle rivaler.

Skal vi som United-fans ikke glede oss over det?

Jeg merket at jeg selv ble preget av en del negativitet i sosiale medier, men har virkelig vi United-fans blitt sånn at forventninger og negativitet skal ta bort gleden fra å slå et av Englands seks beste lag på overtid?

1-0: Paul Pogba feiret foran fansen etter kampens første scoring.

Etter å ha snudd oppgjør mot City, Chelsea og Crystal Palace, så slo vi også denne gangen voldsomt tilbake etter at Arsenal hadde utliknet.

Det var kun United på banen de siste 20-25 minuttene.

Så selv om de første 65 ikke var fantastiske, så viste vi faktisk styrke igjen.

Så nei, jeg gidder ikke å være med på det negative eller skuffede kjøret.

Jeg snakket med noen av dem som faktisk var til stede på Old Trafford i stedet for å bruke sosiale medier under kampen. De fortalte meg søndag kveld om det herlige rushet det var å vinne på overtid.

Og jeg er på deres lag her. Seier på overtid mot Arsenal når det også bidrar til å legge Liverpool litt lenger bak oss? Deilig.

Uansett hvor B-preget Arsenal var, og nei, vi møtte ikke et møkkalag. Jeg vil tippe at kvaliteten på dette Arsenal-laget var bedre enn mye annet vi har møtt denne sesongen.

Vi har nå slått Manchester City borte, Tottenham borte, Liverpool hjemme, Chelsea hjemme og altså Arsenal hjemme i løpet av bare to måneder.

DE TRE VISE MENN: Sir Alex, Wenger og Mourinho før avspark søndag.

Vi presset til slutt inn en fortjent seier mot Arsenal, mens det altså har vært store øyeblikk i alle de andre nevnte kampene.

Derfor ligger vi også på en fortjent 2. plass, fordi vi i mindre grad enn andre gjør som blant annet Liverpool har gjort det i de siste kampene mot Stoke og WBA – avgitt poeng.

Tapet vårt mot WBA er faktisk det eneste i Premier League eller FA-cupen siden vi røk mot Newcastle tidlig i februar. Etterpå har vi spilt 11 kamper i engelske turneringer, og vunnet ti av dem.

Vi har scoret to eller tre mål i alle de ti kampene vi har vunnet, og 19. mai kan vi vinne vårt tredje trofé på to sesonger med José Mourinho ved roret.

Ræva United, hent Klopp, få ut Mourinho, møkka-fotball (eller -lag)? Nei, den får dere spare til noen andre enn meg.

Så vet vi alle at det er andre lag som sprudler mer, men jeg forstår ikke at man ikke kan glede seg over at et United som ikke har vært i topp-3 siden Sir Alex, som (altfor) lenge har scoret få mål og som faktisk ble latterliggjort under David Moyes og Louis van Gaal, faktisk er blitt bedre.

Min grunntanke nå er: Se hvor mange poeng vi har tatt denne sesongen, se på alle seirene og tenk så mye som kan bli bedre! 

Jeg tror en del United-fans kunne vært tjent med faktisk å glede seg over seirer på dårlige dager, eller se muligheter – ikke begrensninger.

FORNØYD: David de Gea etter seieren.

Glem nemlig ikke at vi også har økonomiske forutsetninger til å gjøre justeringer som gjør oss bedre.

Så blir det selvsagt vanskelig å ta City i deres nåværende form, men spør deg selv: Er det sannsynlig at de bare blir enda bedre, går ubeseiret eller vinner alle 38 kamper neste sesong, eller er det like sannsynlig at det blir vanskelig for dem å kopiere denne sesongen? Jeg tror det siste.

Hvis vi da tar noen små steg, i noen av de tingene vi åpenbart kan forbedre, så kan det kanskje være muligheter.

Selve kampen

Søndag synes jeg mest synd på David de Gea.

Han skulle fått en ny null i kampen om å vinne Golden Glove. Ederson slapp inn mot West Ham, men rotet til Matic og Herrera – og den gode avslutningen fra Henrikh Mkhitaryan – ødela.

Det var også det eneste Arsenal skapte etter pause, og selv om de hadde noen ok angrep før pause så var det egentlig lite å gjøre for United-keeperen underveis.

Paul Pogba var ganske god.

Det vil si, han gjorde selvsagt forarbeidet til 1-0 før han selv også endte med å sette den, men jeg likte hvordan han klarte å skape ubalanse hos Arsenal ved å strø noen langpasninger med (u)jevne mellomrom.

Ellers var det en del variabelt, men om jeg skulle trekke frem én så var det Victor Lindelöf.

Ja, han ble skutt tunnel på før 1-1, og ja, han slo en horribel tversoverpasning tidlig i 2. omgang da han gikk opp i midtbaneleddet, men ellers var det mye positivt fra ham – og husk at han ikke spiller altfor ofte.

Tenk så tilbake på høsten.

Vår kjære svenske har tatt noen steg.

GOOD FEELINGS: Lindelöf, Pogba og Mkhitaryan var åpenbart glade for å treffe hverandre igjen.

Nemanja Matic er ikke feilfri, men jeg liker ham – og mener at han er svært viktig for at vi vinner.

Vi ble altfor smale i kampen.

Det kan hende det var meningen at Alexis Sánchez og Jesse Lingard skulle trekke inn. Det ble også enormt med rom til både Antonio Valencia og Ashley Young, og mine «spioner» på arenaen har fortalt meg hvordan det var rene autostradaer foran begge i det meste av kampen, men United klarte ikke å utnytte dette.

Young, spesielt, skal ha vært svært oppgitt over at han ikke ble brukt oftere. Uniteds venstreback ble imidlertid viktig da vi kjørte kampen på tampen, og skal ha skryt for samarbeidet da med Martial.

Mourinho skal selvsagt også ha ros for dobbeltbyttet med Anthony Martial og Marouane  Fellaini.

Martial lyktes ikke med alt, men jeg synes likevel han skal ha stor skryt for innhoppet i denne.

Dette var noe helt annet enn det han leverte mot WBA.

GODT INNHOPP: Anthony Martial bidro til at United kjørte over Arsenal den siste halvtimen.

Vi hadde gått oss fast, men Martials eminente nærteknikk og Fellainis tilstedeværelse i feltet endret kampbildet totalt.

De siste 25 minuttene var det bare ett lag på banen.

Se også: VIDEO: Se høydepunktene fra kampen

Jeg la ekstra merke til Fellainis feiring, hvordan han jublet med å vise til klubbmerket.

Nei, han er ikke alles favoritt, men i fotball trenger man av og til ulike løsninger og spillere som løser de oppgavene man er blitt satt til. Så lenge vi ikke tar helt av i lønnsforhandlingene, så lenge Fellaini skjønner sin rolle i troppen, så lever jeg fint med om han får en ny kontrakt.

Seieren betyr at det ble «Job Done», om ikke «Job Well done».

Før kampen handlet det jo nemlig om å sikre topp-4 og en plass i gruppespillet i Champions League neste sesong. Det er nå også i boks, da alle i topp-4 går direkte til gruppespillet i neste sesong og Chelsea på 5. plass ikke kan ta oss igjen.

Vi har også fem poeng å gå på ned til Liverpool på 3. plass, som kan bli til åtte poeng om Brighton slås borte fredag kveld (merk at neste kamp er fredagskamp). Det sier sitt om vi faktisk ganske klart er ligaens nest beste denne sesongen.

Vi er milevis bak City, alle er det, men for en klubb som vår, som ikke har vært i topp-3 siden Sir Alex så tar i alle fall jeg det med begge hender.

Det var hyggelig å se Sir Alex nede på gressmatta.

STOR RESPEKT: Arsenals Danny Welbeck var selvsagt også blant dem som hilste på gamlesjefen sin.

Det var også hyggelig at Arsene Wenger fikk en positiv innmarsj, men selve kampen ble egentlig ikke et minneverdig punktum for rivaliseringen mellom United og Arsenal.

Tenk på intensiteten de første 70 minuttene og mangelen på råskap og aggressivitet sammenliknet med de «gamle» oppgjørene mellom United og Arsenal.

Denne kampen hadde svært lite av det, og det sier litt om hvordan utviklingen har blitt – spesielt for Wenger og Arsenal som har sakket akterut i mange år.

Personlig vil jeg savne Wenger, men mest fordi jeg de siste 10 årene har følt at Arsenal er blitt et «soft» lag å møte.

Selvsagt har de kunnet slå oss, men i den grad Sir Alex over flere perioder klarte å utvikle seg selv og bygge nye lag som også vant, så har ikke Wenger helt klart det.

Uansett hvor fin fotball Arsenal har spilt på sitt beste, uansett hvor mye hedersmann han sikkert er, så vil jeg mest savne Wenger fordi jeg har følt at med ham så har Arsenal sakket akterut over lang, lang tid. Det har vært trygt å møte dem.

Les også: Se hva som stod på Uniteds Wenger-pokal

Det skal imidlertid vanskelig gjøres for Arsenal, over tid, å falle lenger ned enn til 6. plass, og jeg frykter litt at en ny manager får litt guts i den gjengen igjen.

Henrikh Mkhitaryan scoret et fint mål.

Jeg har ingen problemer med å unne ham all mulig suksess i Arsenal eller eventuelt andre klubber han senere kommer til (så lenge de havner bak United).

VAR TILBAKE: Henrikh Mkhitaryan var tilbake fra skade mot United. Han scoret også, men endte heldigvis opp på tapende part.

Han var ikke skapt for United akkurat nå, han var ikke skapt for verdens største klubb, men det er fair nok. Han er fortsatt en glimrende fotballspiller, og jeg likte å se den varmen det tydeligvis fortsatt var mellom ham og United-spillerne.

Jeg likte det i alle fall etter kamp. Det var litt for mye klemming før kamp for min smak.

Eric Bailly og Phil Jones var borte igjen, trolig med smeller, men mon tro hva José Mourinho tenker om skadefrekvensen på disse to?

Det var ikke like overraskende at Luke Shaw manglet, og jeg håper bare at United får en bra deal for han i sommer, og så blir det spennende å se hvor Daley Blind og Matteo Darmian havner, i tillegg til at det altså gjenstår å se hva som skjer med Marouane Fellaini. Alle vet at Michael Carrick legger opp.

Les også: – Ny Fellaini-kontrakt nesten i boks

Juan Mata har vært ubrukt siden WBA-kampen.

Anthony Martial må også skrive under på ny kontrakt for å kunne bli, og personlig må jeg vel si at jeg er litt skeptisk til om franskmannen er United-spiller neste sesong.

Jeg skulle ønske det, men ham må også ville det selv.

Foreløpig må dette sies å være usikkert, men med tanke på hvor middelmådige eller også svake spillere som Alexis Sánchez, Jesse Lingard og Marcus Rashford var søndag – og hvor varierende flere av dem ofte er – så håper jeg virkelig Martial får klare nok svar til at han blir med videre. Han må heller ikke glemme at chileneren fyller 30 i desember.

Jeg er helt sikker på at Martial vil bli strålende mye oftere i en liga som La Liga eller spesielt Serie A, men jeg tror også han kan bli det for United – og Mourinho – hvis han viser litt tålmodighet.

Helt til slutt:

Jeg avslutter med noe som ikke bare handler om United, men som mest er en drøm, nemlig min drøm for sesongavslutningen:

United tar 2. plassen, som vi ser ut til å gjøre.

United vinner også FA-cupfinalen, som vi har en ok sjanse til å klare.

Så vinner Chelsea mot Liverpool neste helg før de også vinner hengekampen sin mot Huddersfield.

Da vil Chelsea og Liverpool ligge likt på poeng før siste ligarunde, og da er det opp til Brighton å ta poeng fra Merseyside-laget – og sende dem ned på 5. plass – og utenfor Champions League neste sesong.

Legg så til et Cristiano Ronaldo-show i Champions League-finalen, så vil jeg faktisk orke å leve et normalt liv med (Liverpool-) kompisene mine og på sosiale medier i sommer.

Det er vel lov å håpe…

Jeg skal nemlig innrømme at like mye som jeg ønsker United-suksess for øyeblikket, så frykter jeg eller misliker det som skjer i Champions League. Det er nesten uutholdelig.

MER UNITED-JUBEL: United jublet mot Liverpool i mars, og hvis Dag Langerøds ligaavslutnings-drøm går i oppfyllelse så blir det mer moro for United-fansen de neste ukene.

Powered by Labrador CMS