– Manchester, a city united

På ettårsdagen for bombeangrepet som tok livet av 22 mennesker og lemlestet enda flere i Manchester Arena den 22. mai 2017, beskriver Marcus Rashford hvordan han reagerte på den grufulle nyheten.

Rashford innleder et innlegg på ManUtd.com ved å fortelle hvordan han som ung gutt pleide å dra inn til Manchester, og i likhet med de fleste andre likte å myse rundt i butikker og vandre langs endeløse rekker med sidegater.

– Man går på oppdagerferd, slik ungdommer gjør. Det er sånt som må gjøres på veien mot å bli voksen, og det var det vi gjorde, skriver han.

Han fortsetter så med å fortelle hvordan han etter hvert begynte å fatte interesse for musikk, med derpåfølgende besøk til Manchester Arena, åsted for fjorårets bombeterror.

– Det er ubegripelig å tenke på at så mange mennesker mistet sine liv eller ble påført grusomme skader ved å gjøre nøyaktig det samme som meg. Det som skjedde var noe vi ikke kunne ha forestilt oss, skriver den unge United-angriperen.

– Jeg kommer aldri til å glemme øyeblikket da jeg fikk høre om bomben. Det var tøft å oppleve, det legger jeg ikke skjul på. Sannsynligheten var stor for at jeg kjente noen av dem som var direkte involvert, så det var vanskelig.

– Det påvirket meg enormt, og jeg merket at det også påvirket resten av laget. Vi forberedte oss til Europa League-finalen to dager senere, men selv om vi dro til Stockholm var det Manchester som dominerte tankene våre.

United gikk som kjent hen og vant Europa League-finalen mot Ajax. Deretter dediserte spillerne triumfen til bombeofrene.

– Vi pratet om det i garderoben før vi gikk utpå for å spille finalen, og da kampen var over og vi hadde vunnet, var det første vi gjorde å vise vår respekt for det som hadde skjedd  hjemme.

Kort tid etter bombeterroren besøkte Rashford og lagkamerat Jesse Lingard overlevende på sykehuset:

– Det var da, ved å se dem i øynene, at omfanget av det som hadde skjedd virkelig gikk opp for oss. Selv var jeg både spent og nervøs for å møte dem, men for å være ærlig ble dette besøket noe av det mest minneverdige jeg har opplevd.

– Vi dro dit for å glede dem, om mulig, men isteden var det de som brakte smilet frem hos oss. Jeg klarer virkelig ikke å uttrykke hvor modige disse fantastiske ungdommene er; hvor modige alle ofrene er. Jeg klarer ikke å å finne ord som yter dem rettferdighet.

– Mine tanker går fortsatt til ofrene og deres familier. Ingen vil noensinne glemme det som skjedde, men måten Manchester samlet seg rundt hverandre viste alt man trenger å vite om folket her. Det gjorde meg stolt over å være Mancunian.

– Vi kan ikke la det som skjedde fysisk kontrollere hva vi måtte finne på fremover. Når folk sier at vi må være sterke og stå sammen slik vi gjorde i mai i fjor, da betyr det at vi må stå side om side og leve våre liv uten frykt. Det har vi gjort, og det skal vi fortsette med.

We are Manchester, a city united.