Sir Alex Ferguson visste at Jesse Lingard ikke ville bli en av hans United-spillere, men beroliget den småvokste unggutten om at han ville slå gjennom – bare litt senere enn mange andre.
– Han sa alltid at han forstod at jeg var en som ville utvikles sent. Hans støtteapparat hadde gjort alle testene, og han satte seg ned med min far og bestefar og sørget for at de forstod at vi beveget oss i rett retning. Sir Alex sa at det handlet om tålmodighet.
– Det var en stor lettelse å vite at Sir Alex hadde tro på at deres unge ville spille for Manchester United en dag. Jeg stolte på ham, og det betalte seg. Jeg kan ikke gjøre annet enn å takke ham, sier Lingard i et intervju med Daily Mail.
GOD TID: Sir Alex Ferguson er kjent for å ha kontroll på tida – slik var det også når det gjaldt Lingards utvikling.
Nå, en del år senere, har Lingard blitt Uniteds egen Wembley-ekspert – etter flotte mål der i både FA-cupfinalen, Community Shield og i fjorårets ligacupfinale.
Annonse
Spesielt det første målet var viktig. Først og fremst for laget, men også for han personlig.
– Det var en stor lettelse for meg. Det var en bør som ble fjernet fra mindre skuldre med det målet. Det hjalp virkelig selvtilliten min.
Plutselig kunne Lingard for alvor føle at han hørte hjemme i Manchester United-stallen.
– Det var første gangen [min bestemor] noen gang så meg spille, og hun vet ingenting om fotball. Da jeg scoret, og tok av meg trøyen, så sa hun visst bare «ohh, se på de store musklene hans!». Jeg elsket det, lo Lingard.
Sist sommer dukket det opp klipp av supportere som kom løpende til Lingards bil da de så hvem som satt inni bilen – og United-stjernen ble like godt med på litt fotballspilling sammen med dem.
– De ungene ser meg kanskje bare én gang. Så at de får ha det moro med meg er sikkert kjempefint for dem, og det er det for meg også. De ser kanskje opp til meg, så jeg må gi noe tilbake, må jeg ikke? Da jeg var ung, så så jeg opp til spillerne da jeg så dem i kantinen. Så jeg vet hvordan det føles.
– Min gamletrener Rene Meulensteen holder kontakten med meg. I kantinen pleide han å peke og si «snart er du over der og trener med oss». Han ga meg så mye selvtillit og positivitet. Men en gang var jeg som de ungene som kom løpende til bilen min. Hvordan kan jeg glemme det?
