– Jeg fikk sparken på grunn av vår kjærlighet

STOCKPORT: Tommy Docherty omtaler kona Mary som hans største triumf. Fredag fyller den karismatiske skotten 92 år.  

Thomas Henderson Docherty snur seg i lenestolen og ser ut av vinduet.

I noen lange sekunder stirrer han bort på de naturskjønne grønnkledte åsene i horisonten. Badet i sol danner de en harmonisk kulisse for den kontroversielle skottens intervju med united.no 

Kanskje ironisk, for ordet «harmoni» er neppe er det første man forbinder med Tommy Docherty. 

Kjærligheten som aldri rustet

Den tidligere United-manageren snur seg tilbake og legger en avis, oppslått på sportssidene, fra seg på stuebordet hjemme i Stockport. 

– Not bad, eh?, sier han med et bredt glis.  

Docherty henspiller imidlertid ikke på de fagre omgivelsene. I stedet retter han oppmerksomheten mot personen som kommer inn i stuen. Hun bærer inn et brett med to kopper te. 

FEIL AVGJØRELSE: Tommy Docherty legger ikke skjul på at han fremdeles har et noe anstrengt forhold til Manchester United. I 1977 fikk han sparken knappe halvannen måned etter at han ledet United til seier i FA-cupfinalen mot Liverpool. Årsak? Kjærlighet.

– Da overlater jeg dere til hverandre og håper dere får en fin prat. Gi meg beskjed om det er noe annet dere ønsker, smiler hun. 

Tommy Docherty smiler hjertelig tilbake. 

Kona Mary har fremdeles den effekten på ham.   

– Er hun ikke herlig? spør han retorisk. 

– Du bør forresten rette litt på skjortekragen når dere skal ta bilde, påpeker hun på vei ut av stuen. 

Tommy Docherty rynker brått på nesen og skotter noe skeptisk i retning av sin bedre halvdel.   

– Damer altså, det er aldri fred å få, utbasunerer han med en noe påtatt murring.  

Så bryter han ut i et karakteristisk latterbrøl. 

Den frydefulle fleipingen, finurlige fliringen og forlokkende flørtingen sitter fremdeles løst hos dem begge.

Ingen kan betvile at de to utfyller hverandre perfekt.   

Jeg hadde hatt store problemer i ekteskapet mitt. Mange av spillerne har sagt de ble overrasket da nyheten om mitt forhold til Mary ble kjent, men sannheten er at de hadde visst om Mary og meg en stund. 

Men for drøye 42 år siden ble forholdet deres så kontroversielt at det satte alt annet som omhandlet Manchester United fullstendig i skyggen.  

– Ingen problem å snakke om det 

Som ung tjenestegjørende soldat ble Docherty beskutt da han tjenestegjorde for «Highland Light Infantry» i Palestina. Han debuterte for Celtic i hatoppgjøret «Old Firm» mot Rangers på Parkhead og frittalende som han alltid har vært, vakte det oppsikt da Docherty talte Skottlands mektigste manager, Jock Stein, midt imot.

Kontroversielle episoder og Tommy Docherty gikk som regel hånd i hånd.

Likevel var det ingenting som overgikk det som skjedde i begynnelsen av juli 1977.  

Etter 44 stormfulle dager i sjefsstolen fikk Brian Clough sparken i Leeds i 1974. Tre år etter skulle det også gå nøyaktig 44 dager fra Tommy Docherty ledet Manchester United til seier mot Liverpool i FA-cupfinalen til han ble avskjediget av United-styret.  

HELT PÅ LÅNT TID: Tommy Docherty jubler etter seieren i FA-cupfinalen mot Wembley i 1977.

Den uforglemmelige triumfen på Wembley ble etterfulgt av et enda mer uforglemmelig drama. Tommy Docherty var fremdeles gift med Agnes, da han innledet et forhold til fysioterapeut Laurie Browns kone.

Det simpelthen måtte bli oppstyr da den sensasjonselskende tabloidavisen «News of the World» fikk nyss i historien. Uniteds styremedlemmer var kanskje ikke spesielt pietistiske, men etter en kort betenkningstid inntok de likevel moralens høyborg for å forsvare fysioterapeut Laurie Brown. 

– Jeg har ingen problemer om å snakke om det, begynner «The Doc».  

– Jeg hadde hatt store problemer i ekteskapet mitt. Mange av spillerne har sagt de ble overrasket da nyheten om mitt forhold til Mary ble kjent, men sannheten er at de hadde visst om Mary og meg en stund. Da vi entret lagbussen på vei til kamper, var jeg alltid sistemann inn. Da ble jeg møtt med plystring etterfulgt av den samme sangen: «Who’s that Mary Brown, Who’s that Mary Brown, tell us Tommy Docherty», synger 91-åringen og humrer.  

– Jeg kunne le av det, men det var vanskeligere for Mary, forklarer Docherty til united.no. 

Fratatt muligheten

91-åringen trekker langsomt pusten før han igjen tar ordet.  

– Vi hadde et spennende lag, og var på vei mot noe stort. Vi hadde allerede gjort noe stort. Våren 1976, som nyopprykket lag, tapte vi tre av de seks siste ligakampene og med det ligagullet til Liverpool på målstreken. Vi spilte to FA-cupfinaler på rad, og vi slo Liverpool i den siste av dem. Europas beste lag. Alt ble tatt fra meg på grunn av… 

Docherty lar resten av setningen henge i luften i noen sekunder før han fullfører den.  

– Kjærlighet. Til syvende og sist var det jo det, sier Docherty.  

På de månedlige styremøtene var de mest opptatt av hvilken vin som kom på bordet. 

Avskjeden med United ble av det bitre slaget, og forholdet mellom «The Doc» og United har vært betent siden.

Men når sant skal sies, var også «mottakelsen» noe utenom det vanlige.

Fikk tilbud om United-jobben i pausen

Som Skottland-manager ­rådet Tommy Docherty over et meget slagkraftig lag. The «The Docs» seiersprosent med «Tartan Army» var drøye 58 på tolv kamper.

Bedre enn Jock Stein, Walter Smith, Craig Brown, Andy Roxburgh og, ikke minst, Sir Alex Ferguson. 

– Denis Law, Martin Buchan, Lou Macari, Willie Morgan, Kenny Dalglish, Peter Lorimer, Billy Bremner, Jimmy Johnstone, David Hay… Jo, vi hadde da noen gode spillere, erindrer 91-åringen med et smil.  

VILLE HENTE DALGLISH TIL UNITED: Men Liverpool kom Tommy Docherty i forkjøpet. – Jeg skulle nok ha agert tidligere, sier Docherty til united.no

– Kenny Dalglish debuterte forresten på landslaget under meg. Jock Stein sa til meg at Kenny ikke var klar for det. «Hva vet vel du, du har aldri spilt for Skottland», svarte jeg. Jock likte ikke det, klukker Docherty. 

Det var nettopp som Skottland-sjef at United-ledelsen fattet interesse for den karismatiske og frittalende manageren.

I desember 1972 var Docherty på plass på Selhurst Park for å se to av spillerne sine i aksjon. Willie Morgan og Denis Law, som kom inn fra benken, utrettet imidlertid ikke stort i et forsmedelig 0-5-tap mot Crystal Palace som til alt overmål lå aller sist på tabellen før kampen.

Da dommeren blåste av etter 90 pinefulle minutter for United-manager Frank O’Farrell, hadde Palace klatret forbi United på tabellen og sendt irens United-mannskap under streken.

Det var ikke mer enn fire og et halvt år siden United var konger av Europa. Nå var de «knekt» i Sør-London.

Sir Matt Busbys en gang så stødige United-skute hadde fått kraftig slagside.  

Det måtte ageres.  

–  Setet jeg fikk tildelt på Selhurst Park var seks plasser bortenfor Sir Matt, «God bless his soul», skyter Docherty inn før han fortsetter.  

– EN GOD VENN: Frank O´Farrell presenteres som Manchester United-manager av Sir Matt Busby på Old Trafford, men etter 0-5-tapet mot bunnlaget Crystal Palace på Selhurst Park var det slutt for iren. – Frank var en god venn av meg og jeg likte ikke måten det skjedde på, sier Docherty.

– Busby ba om en prat med meg i pausen og jeg gikk for å møte ham, sier Docherty.  

91-åringen husker samtalen omtrent slik:

«Hvordan går det?», undret Busby. 

«Jo, veldig bra. Jeg har et godt landslag med mange gode spillere. Jeg trives godt.», repliserte jeg, hvorpå Busby sa: «Er du interessert i å overta Manchester United?» 

«Men dere har jo en manager allerede …» 

«Nå ja, men ikke på mandag.» 

«Men Frank er en god venn. Han er også fadder til to av guttene mine.»  

«Betyr det at du ikke er interessert?» 

Docherty ba om en kort tenkepause.  

Så takket han ja.    

Trengte utfordringen

– Jeg savnet å jobbe med et lag på daglig basis. Å være landslagssjef kunne enkelte sesonger innebære at du ledet laget i bare en håndfull kamper. Egentlig var du på ferie mesteparten av tiden. Vi ble enige om å møtes på Midland hotel i Manchester. Sir Matt, Louis Edwards og Les Olive, et fantastisk menneske forresten, stilte på vegne av United. De ga meg et bra tilbud og jeg takket ja en ukes tid etter, forklarer Docherty til united.no. 

Han var glad for å få muligheten av ledelsen på Old Trafford, men likte ikke fremgangsmåten.   

– Sir Matt og United-styret burde egentlig ikke gjort det på den måten. Jeg spilte med Frank i Preston North End og han er en god venn. Sir Matt var en stor mann, men han valgte feil fremgangsmåte. Burde jeg tatt jobben? Egentlig ikke, men hvem kunne si nei til Manchester United? Det jeg har innsett i ettertid var at vi trolig hadde tidenes beste skotske landslag i den perioden, og nye talenter kom jevnlig til, forklarer Docherty.

TRIUMFEN PÅ WEMBLEY: Martin Buchan og Manchester United slo Kevin Keegan og Liverpool 2-1 i FA-cupfinalen i 1977.

Grunnlaget 91-åringen la, bar frukter i årene som fulgte. Etter 16 år uten VM-fotball, kvalifiserte Skottland seg til fem sluttspill på rad i perioden 1974 – 1990.

Farvel til Charlton, Law og Best 

I stedet for å lede hjemlandet på Hampden Park, skotsk fotballs nasjonale helligdom, hadde han tatt fatt på den betydelige ryddejobben som ventet på Old Trafford.

Flere av nøkkelspillerne var aldrende, og den legendariske trioen George Best, Denis Law og Bobby Charlton forlot Old Trafford i løpet av knappe ni måneder fra april 1973 til januar -74.

Selv var Docherty mest opptatt av hvilke spillere han måtte ha inn dørene på Old Trafford.  

– Mitt første kjøp skulle være Peter Shilton fra Leicester, sier Docherty som ikke var overbevist av Alex Stepney, keeperen han selv hadde solgt til United som Chelsea-manager. 

VILLE ERSTATTE STEPNEY: United-keeperen jubler for FA-cupseieren mot Liverpool, men Docherty hadde planer om å erstatte keeperen, som han selv solgte fra Chelsea til United, med Peter Shilton.

– Vi kunne fått ham. Om Busby hadde sagt ja til overgangen, hadde Shilton kommet. Det var ikke overgangssummen som plaget Busby, men ukelønnen på 100 pund, sukker Docherty. 

Etter å ha reddet United fra nedrykk våren 1973, ble den påfølgende sesongen blytung.  

Docherty visste han måtte spille sine kort lurt, men han hadde fått utdelt en elendig hånd da han overtok United. 

– Jeg lot Denis Law gå for tidlig. Jeg innrømmer det, men han var ikke den samme spilleren etter at Sir Matt Busby trakk seg tilbake fra managerjobben, sier Docherty og utdyper.  

– Utfordringen for en manager er å få spillerne til å se ting fra ditt ståsted. Noen spillere tror de vet alt og at du ikke kan lære dem noe. Etter at jeg ga laget den siste peptalken før kamper, pleide jeg alltid å si: «Noen spørsmål?» Denis Law svarte alltid. «Det vil ikke fungere», sa han. «Hvordan vet du det? Vi har ikke engang prøvd», svarte jeg. Når en spiller har den holdningen, vet du imidlertid at det ikke vil fungere fordi spillerne har overbevist seg selv om at det ikke virker. Så enkelt, eller vanskelig, er det. Denis var en fantastisk spiller, men hjelpe meg så vanskelig han var å håndtere, sier Docherty og rister på hodet.  

Den forsmedelige nedturen

I 1973/74, ble United offer for det som ofte omtales som «Murphys lov». Alt som kunne gå galt, gikk galt.  

– Jeg visste jeg måtte gjøre endringer for vi var rett og slett ikke gode nok. Det ble uventet vanskelig å overbevise styret om å hente tilstrekkelig med forsterkninger. Sesongen før hadde vi hentet to spillere jeg mente ville bli ekstremt viktige for oss. «Skip to my Lou» Macari og Jim Holton. Du kjenner sangen? spør Docherty og fortsetter uten å vente på svaret. «Six foot two, eyes of blue, Big Jim Holton’s after you», ler Docherty. 

MÅLTYV PÅ HELL: – Jeg burde beholdt Denis Law en stund til, men han var vanskelig å håndtere, sier Tommy Docherty.

Selv om United-fansens sang skulle tilsi noe annet, hadde Jim Holton faktisk brune øyne, men uavhengig av øyefargen, ble midtstopperen en viktig mann for Docherty.

Det samme ble Macari. Men det var ikke nok. Sammy McIlroy ble toppscorer med fattige seks mål og keeper Alex Stepney, som tok straffespark, var delt toppscorer med to mål da det nærmet seg jul.

Det kunne ikke ende bra og nedrykket var allerede beseglet da Denis Law hælsparket ballen i mål på Old Trafford i Citys 1-0-seier.   

Jeg lot Denis Law gå for tidlig. Jeg innrømmer det, men han var ikke den samme spilleren etter at Sir Matt Busby trakk seg tilbake. 

– Manchester United og nedrykk. De to ordene hører ikke sammen. Jeg føler fremdeles at vi kunne klart oss med to, tre nøkkelspillere til, mener Docherty. 

91-åringen retter seg opp i stolen og tar en ny pause.  

– Problemet var at jeg ikke visste hva som var mitt beste lag. Jeg får av og til spørsmål om hva som var mitt sterkeste Chelsea-lag. Vet du hva jeg svarer? Peter Bonetti, Ken Shellito, Eddie McCreadie, John Hollins, Marvin Hinton, Ron Harris, Charlie Cooke, Peter Osgood, Terry Venables, George Graham, Bobby Tambling. Der har du det! Det var mitt sterkeste lag. Det sitter fast i hukommelsen min ennå. Om noen hadde spurt meg om mitt sterkeste United-lag er jeg slett ikke sikker på hva jeg ville svart, men jeg vet at vi gikk i riktig retning, sier skotten.   

Følte aldri noe press 

United-styret var åpenbart enig, og mente Docherty fortjente å fullføre ryddejobben han hadde startet. 

– Det var egentlig ikke noe press fra styret. De var skuffet, men veldig fair. På de månedlige styremøtene var de mer opptatt av hvilken vin som kom på bordet. Busby var den eneste med peiling på fotball av dem som satt der, men han var en vanskelig mann å forholde seg til. Busby spilte golf med spillerne som hadde tjent ham vel og var lojale til ham. Etterpå samlet de seg over en lunsj eller middag og fortalte alt om hva som skjedde i United-garderoben. Det var ikke bra, påpeker Docherty.  

NEDTUREN: Manchester United tapte overraskende FA-cupfinalen mot Southampton i 1976. – Jeg ville satt penger på at vi vant den kampen, sier Tommy Docherty til united.no

Nedrykket til tross, United-styret hadde tillit til Dochertys arbeid med å fornye United. Halvveis i sesongen kom 19 år gamle Steve Coppell fra Tranmere, og spissen Stuart «Pancho» Pearson som ble en umiddelbar hit etter overgangen fra Hull sommeren 1974.

Det var imidlertid ikke bare styret i United som beholdt troen på Docherty. Det gjorde i aller høyeste grad fansen også.

Tilskuersnittet på Old Trafford, på snaue 48 000 i 2. divisjon, var det høyeste i England uansett divisjon.

Fansen fikk valuta for både pengene og lojaliteten de viste klubben. United spilte en angrepsfotball det snakkes om den i dag, og sikret opprykket ved å vinne 2. divisjon.

Men det beste av alt?

Docherty var kommet langt på vei med et tvingende nødvendig generasjonsskifte og han hadde lagt et solid grunnlag for et nytt og fremtidsrettet United. Uten tre tap på de seks siste ligakampene, kunne faktisk United kronet comebacket i 1. divisjon med ligagull i 1975/76.

Selv om det ikke ble ligagull hadde Docherty i alle fall gitt United-fansen noe å se frem til på tampen av den sesongen.

Kampen som skulle vært en ren formalitet.

FA-cupfinalen mot 2. divisjonslaget Southampton. 

– Jeg hadde satt penger på at vi ville vinne den kampen. Men jeg har alltid hatt mitt eget slagord i forbindelse med cupfinaler. «Que será, será». Det som skjer det skjer, og i en enkeltkamp kan alt skje. Du kan ha en glimrende turnering helt til finalen, men har du én dårlig dag så er alt ødelagt, sier Docherty.  

Ville hente Dalglish til United

Etter det overraskende 0-1-tapet mot Southampton hadde skotten likevel så stor tro på sitt nye United at han lovet både supportere, pressen og sine egne forundrede spillere at United ville være tilbake på Wembley året etter. 

– Jeg visste at det ikke var mye som skilte oss fra toppen, men det vi trengte var to, tre spillere av ypperste kvalitet, sier Docherty.  

Jeg snudde meg. Det var Kenny Dalglish. «Hei Kenneth. Jeg skal se kampen, og speide på både spillere og Liverpool som lag. Men hva gjør du her? «Jeg er her for å diskutere en overgang til Liverpool», svarte Dalglish. 

Igjen forhørte han seg om Peter Shilton. Svaret, denne gangen fra Stoke, var 275 000 pund. Igjen steilet United-ledelsen over lønnskravet. Men det var en annen spiller som ville blitt den virkelige storfisken Docherty kunne fått på kroken.

En han kjente veldig godt fra før, og som han selv hadde hentet inn i landslagsvarmen som Skottland-sjef.

Han tvilte ikke på at han ville bli dyr, men Docherty visste også at han ville vært verdt hver eneste penny. Og da Docherty våren 1977 dro for å speide på Liverpool, som senere skulle bli Uniteds motstander i FA-cupfinalen, møttes de to på Anfield.  

Da var det imidlertid for sent.    

– Jeg hadde funnet setet mitt og skulle akkurat til å sette meg ned da jeg hørte noen si «Hei sjef, hva gjør du her?» Jeg snudde meg. Det var Kenny Dalglish. «Hei Kenneth. Jeg skal se kampen, og speide på både spillere og Liverpool som lag. Men hva gjør du her? «Jeg er her for å diskutere en overgang til Liverpool», svarte Dalglish. 

– Jeg ante ingenting om den overgangen, forklarer Docherty til united.no 42 år etter. 

KORTVARIG JUBEL: Halvannen måned etter triumfen på Wembley måtte Docherty gå fra jobben i United.

– Det jeg derimot vet er at jeg skulle ha gjort et fremstøt på et tidligere tidspunkt. Jeg kjente både Kenny og Celtic godt. Tror jeg at jeg ville klart å lokke ham til Old Trafford? 

Docherty drar på det.  

– Jeg ville i alle fall ha elsket å se ham i mitt United. For en spiller han var, sier Docherty ettertenksomt.   

«She Wore a Scarlet Ribbon…»

Docherty holdt det han lovet etter det skuffende finaletapet mot Southampton i 1976. 21. mai 1977 entret United, med åtte av spillerne som hadde tapt finalen mot «Saints», Wembley-gresset i en ny FA-cupfinale.  

Denne gangen mot storfavoritten Liverpool.

– Det var et veldig sterkt Liverpool-lag, men min instruks var å spille en vanlig kamp med den samme taktikken. «Gjør det dere er gode på. Ikke gjør ting komplisert. To touch». En enkel peptalk og «Que será, será», sier Docherty og slår ut med armene.  

– Det var vår dag. Etter det som skjedde ett år i forveien var det ekstra deilig å vinne. Alt lå til rette for å bygge videre på den triumfen … 

Tommy Docherty tar en liten pause før han adresserer «elefanten i rommet». 

– Du kjenner historien, alle vet hva som skjedde etterpå, sukker han.  

44 dager etter de ikoniske bildene av Docherty ble tatt, der han poserer med lokket til FA-cuppokalen på hodet, var det også på hodet ut av United.

På grunn av affæren med Mary, konen til klubbens fysioterapeut Laurie Brown. Kvinnen som senere ble fru Docherty, og som har tilbudt united.no skyss til togstasjonen når intervjuet er over.

I utgangspunktet hadde styret stilt seg bak Docherty, men endret mening da kontroversene ble for intense.

Det hjalp ikke at Docherty forklarte at Mary var hans store kjærlighet og at han var hennes.

Skotten talte også til døve ører da han forklarte at de to hadde planer om å gifte seg så snart deres respektive skilsmisser var i orden, og at det ville bli de to livet ut.

ÅPEN OG ÆRLIG: United.nos Bjarte Valen fikk en prat med Tommy Docherty i over to timer hjemme hos 91-åringen i Stockport.

4. juli ble Docherty avskjediget av United.

Han hadde brutt klubbens «moralske rettesnor». Men de to hovedpersonenes kjærlighetskompass hadde ugjenkallelig sendt dem på riktig kurs sett med deres egne øyne.

Alt ble tatt fra meg på grunn av … kjærlighet. 

Han mistet Manchester United-jobben og han mistet en gylden mulighet til å vinne ligaen. Til gjengjeld vant han kjærligheten. Og for Thomas Henderson Docherty var det hans aller største triumf.

De to er fremdeles lykkelige sammen, 42 år etter de turbulente juli-dagene i 1977. 

– Kunne vi vunnet ligaen? Jeg vet ikke. Noen ganger tenker jeg ja, andre ganger tenker jeg på hvor gode engelske lag var på den tiden. De engelske klubbene dominerte i Europa. Vi var på rett vei, men svaret får vi aldri. Jeg fikk aldri muligheten, sier, sier han.  

– Smålig av United

– Én ting til, skyter han plutselig inn.

– For noen å siden spurte jeg om det var mulig å få to billetter til en United-kamp mot Stoke. Da jeg hentet dem på stadion lå det en regning på 88 pund vedlagt. Vet du hva Chelsea gjør? Hvert eneste år, like før jul, får jeg en stor kurv med mat fra Harrods, verdt rundt 300 pund. Den kommer levert på døren med et hyggelig julekort. De gangene jeg har spurt om billetter, ordner de med egne folk som henter meg og tar seg av meg under kampen. Manchester United liker å omtale seg som verdens største klubb, men noen ganger oppfører de seg som den minste, fnyser 91-åringen på vei ut av stuen.  

Mary er alt for meg. Hun er fantastisk. Min diamant. Pass på at du får det med.

Vi beveger oss mot utgangsdøren og spaserer ut i den behagelige ettermiddagssolen.  

Mary ønsker å holde seg i bakgrunnen slik hun har gjort i over 40 år og takker høflig nei til å være med på bildet med mannen.  

– Smil da, humrer hun lett.  

– Gjør ditt, gjør datt. Det er alltid noe.  

Tommy Docherty rister på hodet, før han igjen humrer forsiktig.  

Idet Mary går inn for å hente bilnøklene, endrer den spøkefulle Docherty karakter. Han har fått det lille øye­blikket uten at hun kan høre hva som blir sagt. Den frittalende skotten blir med ett en tanke emosjonell.  

– Mary er alt for meg. Hun er en fantastisk person. Min diamant. Pass på at du får det med deg, smiler han.  

Denne saken stod første gang på trykk i US høsten 2019.