MOURINHOS CHELSEA: Uslåelige? Det antyder Louis van Gaal.

LESERBREV: Mourinho eller ikke?

Tommy diskuterer Jose Mourinho som mulig United-manager, og er usikker.

Publisert Sist oppdatert

Supporterklubben er for supportere, og derfor ønsker United.no leserbrev som del av nettsiden. Takhøyden er stor, men vi forbeholder oss retten til å avgjøre hva som kommer på trykk og ikke. Det er også et krav at man argumenterer godt for det man mener, og du må tåle at andre kommenterer innlegget ditt. Leserbrev kan sendes til [email protected]. Oppgi fullt navn og helst alder, og fortell gjerne når, hvordan eller hvorfor du ble fan. Vi tar selvsagt også gjerne i mot reisebrev.

Veien videre, med eller uten Mourinho

Av: Tommy Premak

Først av alt skal det påpekes at ryktene rundt Mourinho som arvtaker, er nettopp det som beskriver saken; nemlig rykter.

Det er derfor vanskelig å vite hvor mye tid og energi man skal legge i det, og hvor mye man egentlig skal gidde å bry seg. Men nå har det seg slik at vi sluker disse ryktene som en makrell på hva slags åte det måtte være. Det har også vist seg i mange tilfeller at de fleste ryktene som oppstår i store, seriøse medier, har en eller annen form for rot i en eller annen form for sannhet. Mange ganger er det en forespørsel om en overgang for en spiller som setter i gang det hele, enten det blir noe av handelen eller ikke.

Profil: David Beckham

«Pøh», tenkte jeg.

Riktignok hadde det vært en fight mellom Sir Alex og han, men David var jo et ikon for klubben. I tillegg til at man kunne få et frispark et eller annet sted inne på motstanderens banehalvdel, så var vi omtrent garantert et mål. For ikke å snakke om alle de presise innleggene og hjørnesparkene hans. Nei, David Beckham kom til å bli i klubben.

Som vi alle vet, gjorde han ikke det.

Det samme gjaldt den gangen Ronaldo, guttungen som var kommet opp og frem i klubben vår, som nå var blitt en mann – en av verdens beste til å spille fotball, sådan – gjennom klubben vår, ble linket bort. Nei, de lar ikke han gå. Det gjorde de.

Eksemplene er mange. Saker som tilsynelatende har vist seg å være noe såkalt svada, kommer i lang tid senere frem som noe som var på vei til å hende, men ble aldri noe av, av ulike årsaker. Men ryktene hadde en rot i virkeligheten.

Nå blåser altså ryktevinden i retning av at Louis van Gaal, mannen som skulle ta United til nye høyder, er ferdig i klubben om ikke så alt for mange månedene til; og arvtakeren står klar, og hans navn er Jose Mourinho. Han fikk (noe ufortjent og forhastet?) sparken i Chelsea etter å blant annet ha tatt klubben til sitt første ligatrofé på 50 år, for å så å ta over et stjernespekket Real Madrid noen år senere (etter et par år i Italia med suksess). Heller ikke i Madrid fikk han godt fotfeste, og fikk sparken, tilsynelatende etter å ha falt ut med spillergruppen; i alle fall viktige brikker innad i den.

Han kom så tilbake til Chelsea, og fikk igjen sparken der etter igjen å ha falt ut med spillergruppen. I følge rykter (ja da, rykter) skal blant annet Hazard ha uttalt at han heller ville tape kamper eller å vinne for Mourinho. Andre rykter skal riktig nok ha det til at Hazard sendte en tekstmelding til Mourinho etter sistnevnte hadde blitt sparket, hvor han beklaget, ettersom han følte han hadde sviktet ham.

Nå skal det sies at slike stjernespillere trolig er like lette å hanskes med som en gjeng deltakere fra Paradise Hotel, men det er likevel en del av jobben.

sir_alex_ferguson

Ruud van Nistelrooy er også et eksempel. Det samme er Jaap Stam og Roy Keane. Til og med Wayne Rooney var nære på å lide samme skjebne. Flere kan også føyes til listen. Nå er ikke jeg fotballtrener, faktisk et godt stykke fra, men det er ikke vanskelig å forstå at dette gjøres for å vise resten av gruppen at man ikke går mot sjefen; uansett hvem man er. Dette kreves selvsagt at man har vært i klubben en stund. Man må få skuta på rett kjøl. Man må ha føttene på stø grunn. Man må rett og slett ha klubb og lag oppe å gå før man begynner å sende viktige stjernespillere på dør. Og man må ha en enorm respekt med seg for å få forståelse fra resten av spillergruppen for at man gjør det man gjør.

Peter Schmeichel holdt også på å bli sendt på dør. Han fikk servert ordene «du har sparken» midt i trynet, og godtok det. Men det at han var mann nok til å be spillergruppen om unnskyldning for sin oppførsel (gå i mot sjefen), og tilfeldigheten som gjorde at Ferguson stod utenfor og hørte det, gjorde at han ble i klubben. Heldigvis.

Mourinho er ikke redd for å gå i krigen. Verken mot eller for spillerne.

I ekte Ferguson-stil tar han krigen med journalistene på pressekonferansene og legger oppmerksomheten pent og pyntelig bort fra spillerne og over på seg selv. Overskriftene og sakene i avisene neste dag handler derfor om Jose, og ikke saker som legger press på spillerne. Rett og slett bedårende.

Chelsea v Aston Villa - Premier League

I mine øyne burde han tatt Costa til side og bedt ham ta seg sammen. Nei, forresten. Han burde aldri hentet ham til klubben en gang. Ferguson burde riktig nok bortimot henrettet Roy Keane ved et par anledninger (og det er trolig tilfelle også), med da Solskjær sparket ned Robert Lee mot Newcastle, som var på vei alene mot keeper, fikk han både den velkjente hårføneren foran hele laget, en tur inn på teppet dagen derpå, samt en bot å betale.

For Ferguson skulle vinne. Men ikke på den måten.

Mourinho virker for meg ikke som denne like empatiske personligheten. Både Sir Alex og Jose har riktig nok vinnerinstinkt fra samme etasje, men for meg virker det ikke som om Ferguson skulle vinne selv om samtlige spillere på motstanderlaget fikk slaktet mødrene sine. Det virker det som om Jose kunne leve med. (Les metaforisk, takk.)

Jeg har denne sesongen revet meg i håret så panna har fått et par ekstra centimeter i toppen på grunn av støttepasninger, dårlig pasninger og ellers en laber moral og vilje. Jeg har hele tiden vært klar på at van Gaal trenger tid, ettersom verken det å ta over, eller det å skape et vinnerlag ikke er gjort i en fei. Men han la presset på seg selv da han påstod at spillerne trengte tre måneder på å forstå spillet hans. Nå, snart 2 år senere, ser det fremdeles ikke ut som om spillerne har forstått et kvidder av det han mener. Og han har riktig nok en flamsk uttale på mange av de engelske ordene sine, men det kan da ikke være så fryktelig vanskelig å forstå? Da må man kanskje se på taktikken da. Så jeg står ikke fremst i toget som vil sparke ham, men hadde forventet at han forsvant etter Southampton-fadesen. Nå, etter et glitrende spill mot Derby (ja, det skulle bare mangle, men vi spilte likevel knallbra mot et lag vi kunne spilt forferdelig mot – ref. MK Dons) og Stoke, kan det være at det på mirakuløst vis har snudd. Fasiten får vi i skrivende stund mot Chelsea om noen få timer.

Om Mourinho skal ta over vår vippende skute, vil jeg tro at han får den på rett kjøl, men muligens i litt for stor Tom Nordlie-grad – rett opp og rett ned.

Jeg er faktisk ikke veldig lysten på å vinne ligaen ved hjelp av en parkert buss og et spill som oser av kynisme og defensiv organisering til det kjedsommelige.

moet_gary_neville_i_oslo

Jeg vil se innlegg i verdensklasse inn i motstanderens boks som er fylt av våre spillere.

Jeg vil se Rooney score på brassespark mot City.

Jeg vil se spillere som Vidic som kaster seg inn for å nå den ballen med pannebrasken, og jeg vil se den ballen gå forbi en eller annen motstander-keeper som står plantet i bakken med en hånd ut til hver side, og fortvilet se ballen gå forbi seg.

Og om jeg ikke kan se det, så ønsker jeg i alle fall å se et lag som lyser i mørket av lyst å vilje til å få det til. Ikke støtte- og tversoverpasninger.

Man kan si hva man vil om svake prestasjoner og et lag som visstnok ikke skal være egnet til å ta ligagull. Kyss meg i ræva. Laget vårt innehar en kvalitet som trenger kunstnerisk frihet til å utfolde seg i all sin prakt fremover i banen. Med risiko.

Skal vi spille den trege, trygge fotballen, kan hvilken som helst lag komme til Old Trafford, eller ta oss i mot som gjester på alle stadioner fra Dean Court og Stadium MK til Etihad og Stamford Bridge, og ligge i etablert forsvar, vel vitende om at vi spiller for sikkert og tregt til å trenge gjennom, og de kan satse på kontringer.

vangaalaz

At vi inni mellom spiller kamper som fungerer bedre som sovemedisin enn underholdning man drikker øl og banner til en TV-skjerm til, må man som fotballsupporter tåle. Det gjorde vi i noen tilfeller under Sir Alex også. Men at vi som Manchester United-fans skal oppleve dette i hver andre kamp, er for meg ubegripelig.

Van Gaal har per i dag ikke evnet å få til dette, og jeg håper jeg tar feil når jeg sier at han tilsynelatende heller ikke kommer til å klare det. Men det ser dessverre slik ut. Jose Mourinho håper jeg ikke kommer inn og ryker uklar med spillergruppen, sparker en sexy fysio (nå kryr det ikke av dem i klubben vår, men…), lager masse oppstyr og vi snart ender opp som Liverpool som sitter og venter på at neste sesong – den blir vår.

Dersom jeg tar feil, og Jose kan komme inn og bringe stabilitet og gode resultater – som kommer fra underholdende spill – tar jeg av meg hatten og ønsker han velkommen. Dog tror jeg at hatten min blir sittende på, selv om jeg håper jeg tar feil.

Gi oss tilbake vårt opprinnelige spill, slik at Adele sitt «hello» blir ettefulgt av «hello, we are the Busy Babes».

(PS: Saken ble skrevet før Chelsea-kampen, men ikke sendt inn før etter kampen, og hvor enn bittert og surt det var å slippe inn det målet på slutten, og hvor irriterende det var at målscoreren var den han var, jubler jeg likevel over at vi spilte bedre fotball enn mange andre lag som har kommet til Stamford Bridge. Ja, Chelsea har hatt en noe spesiell sesong, men de er likevel på vei oppover, og har prestert bedre under Hiddink enn de gjorde under Jose. Så om resultatet og poengene ikke var det vi burde hatt, er dette uansett noe å ta med seg videre.)

Powered by Labrador CMS