Leserbrev: – Frykter at vi stadig blir mer og mer ubetydelige

Never ignored…

Av: Bjarte Lillestraum

Urealistisk positiv og fanatisk djevel, siden midten av 80-tallet.

Svart som natten.

Vi kvier oss til jobbuken. Vi tapte «the bragging rights». Eller hadde vi egentlig tapt på forhånd? Hadde noen som helst troen? Håpet er alltid der. Men, den naive positive troen?

Det er bekmørkt å være United-supporter i 2022.

Vi var så ekstremt stolte. Stolte av premieskapet, stolte av fanskaren, og stolte av historien. Vi bar Fergusons ord på kongestol: «Det er oss mot resten av verden». 

I de få sesongene på 90-tallet, og på begynnelsen av 2000-tallene, de få årene vi slet litt. De årene da pokalene ikke kom hjem, og spillerstallen virket svak. Da børstet vi bare støvet av skuldrene, og snakket ekstra høyt om tidligere Premier League-trofeer og FA-cupseire. Vi sang om David Mays mål i 4-0-seieren, i flomlyset på Old Trafford, mot Porto i 1996.

«David May. Superstar. Making defenders shiver.»

Uansett hvilket nivå spillerne lå på individuelt; det var ingenting som bet på oss. Vi var best uansett!

Martin Edwards, Alex Ferguson
MERITTERT: Sir Alex Ferguson ledet United til haugevis av trofeer gjennom sin tid som manager i klubben. Her poserer han med Premier League-pokalen i 2002.

All kritikk, og drittsnakk, ble hånlig vridd om til en mulighet for oss, til å enda en gang nevne; historien om arbeiderlaget Newton Heath, Meredith med tannpirkeren, Kong Cantona, antall trofeer eller størrelse. Vi sammenlignet alltid størrelsen, og vant alltid. 

Selv med Darren Ferguson, vant vi. Og med Phelan, Prunier og Cleverley. Uansett hvem som var i stallen, så var vi størst, best og mektigst. Vi svøpte verden inn med Uniteds karisma, guts og historie.

Da Sir Alex Ferguson omsider takket for seg, hadde verden ventet lenge på akkurat det. I det sekundet Moyes tok over, så de sitt snitt til å endelig kunne hugge hodet av djevelen. En del av de alle de andre mente, faktisk helt oppriktig, at United nå var død. At Manchester United ikke var forberedt på det som var forut. Latterlig!

Vi var for store til å ikke tåle en fartshump. Vi lot oss ikke affisere. 

Vi pøste på med sanger om «20 times», hundespisende land, og om den ubeskrivelige kvelden i mai ’99. Vi var fortsatt ustoppelige.

VG skrev side opp og side ned, om selv de minste United-relaterte saker. Verden ble knapt ble nevnt i margen. Det gikk trått ute på banen, og på tabellen. Men alle snakket om oss først, og resten etterpå. Vi var høyst relevante.

Van Gaal, Mourinho og Zlatan kom innom. De gjorde alt i sin makt for å få skuten på rett kjøl. Den ene med det mer spektakulære sprellet, eller utsagnet, enn den andre. Noen av de omfavnet det historiske rundt denne sagnomsuste klubben. Mens andre mente klubben handlet for mye om gamledager, og for lite om de selv. Uansett hvordan det gikk, og hvem som var på banen eller på sidelinjen, så skapte vi fortsatt overskriftene. 

Leicester City v Manchester United - The FA Community Shield
SKAPTE OVERSKRIFTER: Selv om Zlatan Ibrahimovic ikke klarte å skyte United tilbake til ligatittelen, sørget svensken for ny optimisme på Old Trafford.

Vi i sofaen og på tribunen, ble fortsatt forsøkt satt ut på fest, eller på jobb. Men fortsatt så snudde vi lett forsøk på nedsettende hån om Pogba og Lingard, til anekdoter om mye ledig plass på andre stadioner. Vi hyllet Uniteds tidligere reservelagsspillere som har flere ligatitler enn Gerrard.

Så, plutselig en dag kom solen tilbake til Manchester. Uniteds forhatte ledervelde hadde bestemt seg for å sette enda en ny kurs. Med ansettelsen av Ole Gunnar Solskjær, skulle klubben omfavne alt som alle elsket med den. 

Det ble tilbudt tid, tålmodighet og kjærlighet. Man fikk nesten følelsen av at verden gav tommel opp til oss. 

ABU-er (Anything But United, red. anm.) var positive. Eventyret, om Ole og MUFC, ble anerkjent og allemannseie. I hvert fall i Norge.

Vi var mer elsket, hatet og relevant enn på lenge.

Jeg frykter at vi stadig blir mer og mer ubetydelige, og dessverre ignorert.

Dessverre var ikke dette eventyret sjangeren verdig. Askeladden og hans hjelpere hadde kanskje ikke den kompetansen som trengtes, for å vinne kongeriket. Eller, så ble de nok et offer for trollets tørst etter umiddelbar suksess, eller sult på kommersiell vinning. 

Uansett, der endte det dårlig for Ole, United og veldig manges ønske om at fotballklubbens viktige historie, skulle være med å forme framtiden. Cristiano kom, og bidro til ekstase, mål og overskrifter.

Vi og verden flirte, gråt, applauderte og ristet på hodet, samtidig. Alle fulgte oss fortsatt med argusøyne. Vi ble ikke ignorert.

Ole forsvant. Inn til managerstolen ble en stram, men tilsynelatende hyggelig, tysker hentet inn. En gammel ringrev. En med fagbrev, i presspill og gruppedynamikk. Han var viden kjent i trenerkretser for å sette seg ekstremt grundig inn i alt som har med den nye klubben sin å gjøre. Ralf Rangnick skulle redde sesongen, hele klubben, og sette kompasskurs for neste mann på listen.

Watford v Manchester United - Premier League
FIKK FYKEN: Ole Gunnar Solskjær overlevde ikke den svake resultatrekken i fjor høst. Her etter sin siste kamp som United-manager, 4-1-tapet for Watford.

Det var en enorm nedtur da han med et lett skuldertrekk, innrømmet på pressekonferanse, foran rosenes krig, at han ikke kjente til Uniteds rivaleri med Leeds. Og like stor skuffelse var det, at det ikke ble en snakkis. Verken i media eller i supporterkretser. Det virket plutselig som om ingen brydde seg.

Var det det vi var blitt? Et ubetydelig lag, med ubetydelig manager? En bedrift som konsekvent jakter fjerdeplasser? Et lag med intern uenighet, og med spillere som ønsker seg vekk? En klubb uten karisma, som lever på gamledager, slik som Blackburn, Villa og Nottingham?

Jeg er livredd for at jeg ikke bryr meg nok lenger.

Vi er kanskje elsket og hatet like mye som alltid. Men, jeg frykter at vi stadig blir mer og mer ubetydelige, og dessverre ignorert.

Dette 4-0-tapet, mot de verste av de verste, takler jeg personlig, på en måte jeg aldri har opplevd før. Jeg godtar det på en rar måte. Jeg er ikke så veldig sint, lei eller forbanna. Bare resignert. Tenker mer på Glazer Out og grønt og gult, enn Pogba, Martial eller Rangnick. Jeg godtar nesten at slik har det blitt. Jeg var ikke nervøs for å gå på jobb i dag. Det har aldri skjedd tidligere. Det er en trist følelse.

Liverpool v Manchester United - Premier League
NYTT STORTAP: Tirsdag skulle United revansjere det ydmykende 5-0-tapet fra i fjor høst. I stedet ble det en ny trist affære for Victor Lindelöf, Phil Jones og resten av laget.

Jeg er livredd for at jeg ikke bryr meg nok lenger. Livredd for å være ubetydelig.

Vi må samle oss. Alt hat, sinne og resignasjon til tross. 

Man banner i kirken ved å nevne Liverpool og Leeds i positive ordelag. Men, de har tross alt overlevd elendige tiår, mye ved å flagge emblemet høyt og stolt.

Bær drakt og skjerf med stolthet, enten det er rødt eller grønt og gult. Vi må ikke legge oss ned og dø.

Hated, adored, never ignored.


Supporterklubben tar gjerne imot leserbrev som en del av nettsiden. Takhøyden er stor, men vi forbeholder oss retten til å avgjøre hva som kommer på trykk og ikke. Det er også et krav at man argumenterer godt for det man mener, og du må tåle at andre kommenterer innlegget ditt. Leserbrev kan sendes til dag@united.no. Oppgi fullt navn og helst alder, og fortell gjerne når, hvordan eller hvorfor du ble fan. Vi tar selvsagt også gjerne i mot reisebrev.

FACEBOOK