Supporterklubben er for supportere, og derfor ønsker United.no å teste ut leserbrev som en ny del av nettsiden. Takhøyden er stor, men united.no forbeholder seg retten til å avgjøre hva som kommer på trykk og ikke. Det er også et krav om at man argumenterer godt for det man mener, og du må tåle at andre kommenterer innlegget ditt.
Leserbev kan sendes til [email protected], og du må også fortelle hvor lenge du har vært fan, hvorfor du ble fan, ha fullt navn og fortelle alderen din. De som kommer på trykk vil få beskjed om det før ting publiseres, og vær oppmerksom på at vi nok kun vil publisere ett leserbrev per dag. Send gjerne også reisebrev eller skildringer med bilder også. Det tar vi VELDIG GJERNE imot.
Av: Tom-Erik Sørensen, 32 år
Annonse
Fan siden 1990 da Lee Martin scoret sitt andre mål noensinne for United. Går under «tomsore» på Twitter.
Jeg sitter på bussen hjem etter å ha sett mitt elskede Man Utd tape 3-1 mot Chelsea. For fire timer siden satte jeg på bussen andre veien, med håp om at vi i dag skulle sende en beskjed til fotballverdenen om at vi aldri kommer til å dø.
Jeg må tenke på dagen da Sir Alex bestemte seg for at hans tid var over. Jeg har selv vært United fan siden Lee Martin laget sitt andre mål for klubben mot Crystal Palace i omkampen i FA cup finalen i 1990. Jeg er selv født i 1981. Sir Alex har vært far og sjef i Man Utd hele min oppvekst, ungdomstid og voksne liv. Den dagen da Sir Alex sa stopp, var for meg som for veldig mange andre, en dag som skulle endre alt. Jeg husker mine første tanker; hva nå; hva faen skjer nå?
3-1. Vi taper mot et bedre lag, det har jeg ingen problemer med å innrømme. Det betyr ikke at det gjør mindre vondt. Vi har vært igjennom en sesongstart som de fleste av oss tidligere aldri har opplevd. Det gjør inderlig vondt. Det krever blod, svette og tårer for å snu dette.
Det som overrasker meg mest er at jeg har aldri hatt mer troen på at det kommer til å ordne seg. Vi kommer tilbake. Jeg nekter å gi opp. Ikke faen om vi ikke skal komme oss igjennom dette. Jeg klarer ikke å skrive godt nok hvor sterkt jeg føler dette.
Tid. Det trenger vi. Tid til å bygge. Tid til å forme et nytt imperium. Jeg tror det faktum at Sir Alex la opp, har større innvirkning enn det noen av oss kan forstå. Jeg tror ikke Manchester United selv skjønner hvor stor denne forandringen er. 26 år. Tenk på det, tenk på hva 26 år faktisk betyr. Hvor mye det inneholder, hvor mye klubben har vokst og forandret seg. Hvor stor innflytelse Sir Alex har hatt i alle ledd. Glem ikke hvor fantastisk suksessfull vi har vært. Det er en unik situasjon i fotballverdenen.
Jeg sitter fortsatt på bussen og skriver på telefonen min, jeg nærmer meg stoppestedet mitt. Jeg er ingen journalist og ingen skribent, men dette er mine tanker i dette øyeblikket. Jeg blør rødt. Mitt hjerte brenner for United. Jeg står bak Moyes. Han skal få tid, vi skal komme tilbake. Vi skal stå sammen.
Bussen stopper og min siste tanke er følgende avisoverskrift; «Shape of things to come, Moyes new empire blasts away opponents as they head for yet another title»
