LESERBREV: Fortsatt mye kvalitet

Supporterklubben er for supportere, og derfor ønsker United.no å teste ut leserbrev som en ny del av nettsiden. Takhøyden er stor, men united.no forbeholder seg retten til å avgjøre hva som kommer på trykk og ikke. Det er også et krav om at man argumenterer godt for det man mener, og du må tåle at andre kommenterer innlegget ditt.

Leserbev kan sendes til [email protected], og du må også fortelle hvor lenge du har vært fan, hvorfor du ble fan, ha fullt navn og fortelle alderen din. De som kommer på trykk vil få beskjed om det før ting publiseres, og vær oppmerksom på at vi nok kun vil publisere ett leserbrev per dag. Send gjerne også reisebrev eller skildringer med bilder også. Det tar vi VELDIG GJERNE imot.

Hei alle medsupportere. 

Jeg heter Øyvind Ottesen, er 21 år og har vært United-supporter siden februar 1997. Grunnen til at jeg ble supporter er at min kjære onkel sa at det ble juling hvis jeg ikke heiet på Manchester United. For en da 5 år gammel gutt var valget såre enkelt. Det hjalp selvsagt også på at jeg fikk et stadig mer intenst kjærlighetsforhold til United ved at vi da hadde norske helter i stallen, som Ole Gunnar Solskjær, Ronny Johnsen og Henning Berg.

I løpet av min tid som supporter har det vært mange lykkelige stunder. Som 7-åring hadde jeg tigget meg til å få sitte oppe og se hele Champions League-finalen mellom United og Bayern München. Nærmere beskrivelse av opplevelsen er vel strengt tatt unødvendig, da de fleste som opplevde Treble-sesongen husker veldig godt hvordan det føltes. Som 7-åring med en gryende fotballinteresse var det et stort øyeblikk. Jeg har også vært så heldig at jeg i løpet av min tid som supporter har fått oppleve 10 Premier League-triumfer, 3 FA-cuptitler, 2 Champions League-trofeer og mange andre triumfer. Jeg gråt hver gang vi løftet Premier League-pokalen. Jeg gråt da vi løftet Champions League-trofeet i 2008. Jeg gråt da vi tapte mot Barcelona i CL-finalene både i 2009 og i 2011. Jeg gråt da vi tapte ligagullet på målstreken i 2012, og jeg gråt i mai, da Sir Alex holdt tale foran et fullsatt Old Trafford og løftet Premier League-trofeet. Kort sagt så er Manchester United en stor del av livet mitt, akkurat som for de fleste andre i Supporterklubben.

Veien videre 

Da det ble kjent at David Moyes skulle ta over skuta ble mange overrasket, men for meg var det først og fremst et verdivalg. Vi valgte en mann som ikke hadde den store erfaringen med å kjempe om titler hverken i hjemlig liga eller ute i Europa, men vi valgte en mann som er hardtarbeidende og lojal, og i Manchester United er det akkurat det suksessen gjennom de siste drøye 20 årene har basert seg på. Nå skal det sies at det ikke akkurat har begynt så bra som mange av oss hadde håpet, og mange har kritisert Moyes i øst og vest for at resultatene så langt har uteblitt. Men hvis vi ser litt bak resultatene og ser hva utgangspunktet var, så er ikke dette så veldig overraskende.

Moyes tok over et lag som var regjerende seriemestere, men han tok også over et lag der mange av nøkkelspillerne har oppnådd en etter hvert anseelig alder, som er en del skadeplaget, og mange lovende spillere som enten ikke er helt klar for fast plass på førstelaget ennå, eller som også er skadeplaget. Man kan også spørre seg hvor lurt det var å skifte ut hele støtteapparatet opp mot førstelaget med tanke på resultatene på kort sikt. Og akkurat der tror jeg mye av årsaken til de variable resultatene ligger.

At David Moyes tok med seg sine egne folk da han tok over, var egentlig verken overraskende eller rart. Hvis han hadde beholdt Eric Steele, Rene Meulensteen og Mike Phelan tror jeg nok vi hadde åpnet sesongen bedre enn det vi har gjort til nå, med tanke på at de kjente spillerne og vet hva deres styrker er og hvordan man best skal benytte seg av dem i laget. Men ved å ta med seg sine egne folk, så har han en tillit til de han jobber med, og så snart støtteapparatet og spillerne har blitt kjent med hverandre har jeg ståltrua på at det snur.

Hvordan vi fremstår som lag

Rent taktisk framstår vi egentlig ganske likt slik vi gjorde i fjor. Det er fortsatt fokus på å komme rundt på kantene og få slått innlegg inn i feltet. Men vi spiller i større grad med kantene lengre innover i banen, og prioriterer at backene skal komme på overlapp. Moyes skal ha kred for at han i større grad har strammet opp det defensive. Motstanderne har til nå, med unntak av kampen mot Manchester City nå i høst, nesten ikke sluppet til sjanser. Til tross for det slipper vi fortsatt inn mange unødvendige mål. Dette skyldes i større grad personlige feil og marginer enn at vi forsvarer oss dårlig.

Men til tross for at jeg ser hvordan vi prøver å fremstå offensivt, så sliter jeg litt med å se fasongen på det. Som sagt så gjelder det fortsatt å komme rundt på kanten og få slått inn i feltet. Der har vi vært vanvittig gode de siste årene, og i fjor var vi også det laget som skåret mest på dødball. I fjor forsvant egentlig litt av dette, grunnet at samtlige kantspillere var i dårlig form. I flere kamper valgte vi faktisk å spille 4-1-2-1-2, uten vinger. Ingen av kantspillerne har så langt imponert nevneverdig denne sesongen heller, og det er nok også litt av grunnen til at vi ikke har imponert noe særlig. Men det største problemet er allikevel manglende bevegelse inn i boksen. Vi mangler midtbanespillere som stormer inn i boksen når vi kommer rundt på kanten og får slått inn. Dette gjør at når innleggene kommer blir det alt for stillestående og tamt med bevegelsene inne i boksen. Og her stiller jeg faktisk et lite spørsmålstegn ved de taktiske disponeringene til David Moyes.

Tilbake til tiden hans i Everton brukte han Tim Cahill som offensiv midtbanespiller, eller i den såkalte 10’er-rollen som mange liker å kalle det. Dette resulterte i mange mål, og Cahill er fortsatt den spilleren som har skåret flest mål med hodet i Premier League. Tim Cahill var utrolig god til å time løpene inn i boksen, og til tross for at han var liten av vekst klarte han å komme unna motspillerne slik at han fikk gå opp og heade ballen fritt. Da han forlot Everton før fjorårets sesong flyttet Moyes Marouane Fellaini opp i den rollen. De fleste husker vel hvordan Fellaini regelrett terroriserte forsvaret vårt i sesongåpningen i fjor da han nærmest på egenhånd senket oss. Nå er Fellaini vår spiller. Riktignok har han vært uheldig med skader og ikke fått spilt så mye som han skulle ønsket, men når han har spilt har han aldri fått spille i den posisjonen. Med tanke på hvordan Moyes ønsker at vi skal fremstå offensivt synes jeg dette er litt rart. Fellaini har pondusen og hodestyrken vi kunne trengt i boksen når innlegget kommer, og selv om det for mange høres kynisk og kjedelig ut, så kunne det vært uhyre effektivt.

Hvordan spillerne har prestert 

Spillerne har prestert på det jevne. Noen har vært bedre, og noen har vært helt usynlige. Men jeg vil faktisk ikke si at noen har skilt seg ut som ekstremt gode. Når det er unison enighet om at Wayne Rooney har vært vår beste spiller denne sesongen, så sier det litt om hvordan spillerne har prestert. De fleste vil nok være enig i at Wayne Rooney er en spiller som har mye mer inne en det han har vist denne sesongen, spesielt hvis man ser tilbake på 09/10- og 11/12-sesongen. Så at en Wayne Rooney helt på den jevne har vært vår beste spiller sier egentlig mye om de øvrige spillernes prestasjoner.

Nå skal det også sies at vi dessverre har vært plaget av mange skader på mange av de spillerne som burde dra lasset. Så der ligger også mye av problemene. For å begynne bakerst: David De Gea har for alvor bevist at han er vårt soleklare førstevalg mellom stengene. I år har han vært solid, om ikke så god som i fjor, så i hvert fall solid. Han kan ikke lastes for noen av kampene vi har tapt i år. Jeg vet at noen har etterlyst at han i større grad bør stå frem som en matchvinner, men i mine øyne kan De Gea lite gjøre når personlige feil i forsvar sørger for at motstanderne enkelte ganger slipper altfor lett til. Lindegaard har knapt spilt, så det er ikke noen tvil om at De Gea er førstevalget

Forsvaret: Her har det også vært mange skader, og det har ført til at man aldri har fått satt eller innrullert en fast forsvars-4’er. Vidic er fortsatt bra, om ikke like glitrende som i glansdagene, så holder han fortsatt et høyt nivå. Skadefri og i form bør han være bankers i midtforsvaret. Rafael er soleklart førstevalg på høyrebacken når han er skadefri, men det skal sies at han også mangler skikkelig konkurranse. Den andre midtstopperplassen er det hard kamp om, men per nå ser det ut som Evans er næmest. Jonny Evans gjør jobben, hverken mer eller mindre. Han er sjeldent en mann som får de store overskriftene, men er stødig og solid. Han møter konkurranse i Smalling, som også har et bra potensial, men som snart må begynne å ta det siste steget dersom han har ambisjoner om å spille fast i forsvaret vårt. Er også anvendelig, og kan også bekle høyrebacken hvis det trengs, selv om han er klart best som midtstopper.
Rio Ferdinand begynner å dra på årene, og selv om han var meget god i fjor, så forsvarer han per nå definitivt ikke en plass i startoppstillingen i mine øyne. Phil Jones har i år spilt mest på midtbanen så derfor definerer jeg ikke han som forsvarsspiller her. På venstrebacken ser det lysest ut, hvis man tenker på dekningen. Her har vi Patrice Evra som fortsatt spiller fast, og selv om han møter konkurranse fra Büttner, er han ikke i nærheten av å danke Evra ut. Evra har ikke vært altfor imponerende på en god stund nå, så at han fortsatt er et klart førstevalg på venstrebacken sier egentlig mest om mangel på konkurranse. Büttner har et bra driv, og vil mye. Men har er ikke disiplinert nok i det defensive til at jeg helt ser at han har en stor fremtid på Old Trafford.

Midtbanen: Det er her problemene er størst. Vi har mye å velge i sentralt, men vi har egentlig ingen bortsett fra Michael Carrick som skiller seg klart ut og er bankers på laget. At Phil Jones, som egentlig er forsvarsspiller etter min mening har vært vår beste midtbanespiller så langt i år er heller ingen styrke. Michael Carrick har vært en del skadeplaget i år, og har ikke vært like glitrende som de siste par sesongene. Men skadefri er han fortsatt vår desidert beste midtbanespiller.
Tom Cleverley synes dessverre å ha stagnert i utviklingen, og selv om han har spilt tilnærmet fast på laget, tilfører han ikke laget noe særlig. Det blir lite fremoverrettet og mest pasninger på tvers eller bakover. Nå skal det sies at jeg ikke har gitt opp Cleverley tross alt, bare husk tilbake til Darren Fletcher, som i mange år ble utskjelt, før han plutselig i 08/09-sesongen var vår viktigste sentrale midtbanespiller. Et annet eksempel er Michael Carrick. Carrick var spilt helt ut i kulden i begynnelsen av 10/11-sesongen. Da fikk an sjansen da Fletcher måtte kaste inn håndkleet med sykdom. Siden da har han vært vår beste midtbanespiller. Phil Jones løper mye og river motstanderne i filler. Han er ikke spesielt kreativ, men han tenker fremover når han får ballen, og vinner mange plusspoeng hos meg for det.
Fellaini har ikke vært den signeringen vi hadde håpet han skulle bli, men det skyldes i stor grad skader. Anderson er helt ute i kulden, og Giggs har egentlig ikke noe å bidra med lenger annet enn i enkeltkamper, hvor vi skal være mye bedre enn motstanderen. Fletcher er omsider tilbake, men etter så lang tid ute er det nok dessverre alt for mye å håpe på at han skal komme tilbake på samme nivå. Håpet om at det skal komme en midtbanespiller av internasjonalt kaliber så fort som mulig er stort.

Når det gjelder vingene har det heller ikke vært veldig bra. Valencia har vært bra i enkeltkamper, men er fortsatt langt unna den formen har var i da han var på sitt beste i 11/12-sesongen.
Ashley Young har heller ikke vist at han kaprer en plass på førstelaget, selv om han fikk en liten opptur nå i desember før han ble skadet igjen.
Nani synes å være helt ute av diskusjonen, noe som både skyldes høyst variable prestasjoner, og altfor mange skader.
Wilfried Zaha, som jeg og sikkert mange andre hadde store forhåpninger til, har dessverre fått veldig liten tillit, og er derfor nesten umulig å bedømme.
Adnan Januzaj har vært et av få lyspunkter denne sesongen, og er en meget spennende spiller. Forhåpentligvis har han en stor fremtid foran seg.
Shinji Kagawa virker ikke helt å passe inn i måten vi ønsker å spille på, og selv om de fleste mener at han er en klassespiller er det vanskelig å se hvordan vi skal bruke han på best måte så lenge vi spiller slik vi gjør.

Angrep: Dette vil jeg vel si er vår beste lagdel. I Wayne Rooney og Robin van Persie har vi to av de ypperste spissene i Europa. Dessverre har van Persie vært en del skadeplaget denne sesongen, og ikke fått løftet oss skikkelig slik han gjorde i fjor. Likevel har han absolutt vært meget bra når han har spilt og vært skadefri. Wayne Rooney har også til nå hatt en bra sesong, men av en spiller som man vet er kapabel til å skåre over 30 mål i løpet av en sesong bør man egentlig forvente mer. Nå har også han slitt en del med skader, men vi blir med en gang et bedre lag med Rooney på banen.
Danny Welbeck er også en spiller som har løftet seg etter fjorårssesongen. Den bar veldig mye preg av at han på grunn av sin entusiastiske spillestil ble satt til å ta over det som hadde vært Ji-sung Park sin rolle på laget, nemlig å bidra både offensivt å defensivt. I år har han fått et større ansvar offensivt, som følge av at både Rooney og RvP har vært en del skadet, og det synes å ha passet han bra. Chicharito blir jeg ikke helt klok på. Han er en uhyre effektiv spiller, men allroundspillet og førsteberøringene er for dårlig. Skal Chicharito være god, må han ha en makker som er god til å møte ballen, slik at han bare kan konsentrere seg om bakrommet og å finne gode posisjoner i boksen.

Konklusjon

Vi har fortsatt mye kvalitet i laget, og mange spillere som har meget stort potensiale. Utfordringen blir å vippe de jevne kampene i vår favør, og sørge for at vi holder oss sånn noenlunde skadefrie resten av sesongen. Da kan det plutselig snu, og da er Topp 4 fortsatt innen rekkevidde. Jeg har i hvert fall stor tro på at vi klarer å snu dette. For å sitere Sir Alex Ferguson: «Det tok meg tre år å forstå verdiene, og hvor stor denne klubben egentlig er».
En overgangsfase var uunngåelig da Sir Alex ga seg. Nå må vi la David Moyes og hans apparat få tid til å bygge opp dette laget. Å ta over etter Sir Alex Ferguson ble på godt norsk som å hoppe etter Wirkola. Og selv om det butter i mot nå, og resultatene til tider mildt sagt har vært forferdelige, så har jeg aldri vært mer stolt over å være United-supporter. Jeg har aldri vært mer engasjert enn det jeg er nå, og jeg har fortsatt ikke mistet troen på laget i mitt hjerte!

Stand by our new manager! In Moyes we trust!