– United-styret sa til far at de ville legge ned klubben

«Keep the flag flying high», var beskjeden Matt Busby ga sin trofaste assistent Jimmy Murphy fra sykesengen i München.

– Et romantisk sitat, men en nesten umulig oppgave, sier Jimmy Murphy jr. til United-Supporteren.

Søndag 14.november er det 32 år siden den legendariske treneren døde. Murphy var ikke bare en viktig støttespiller for Sir Matt Busby. Han var den som måtte holde United-flagget høyt hevet og ta ansvar for klubben da Busby svevde mellom liv og død på sykehus i Tyskland.

Jimmy Murphy gjorde det Busby ba han om, men sønnen Jimmy jr, forklarer at det hadde sin pris.

Busby nektet ham å bli med

Jimmy Murphy satt i egne tanker under taxituren fra jernbanen til Old Trafford.

Han var vanligvis snakkesalig nok, men vekslet ikke et ord med taxisjåføren.

Han hadde en hel del å tenke på.

Kvelden før hadde han ledet Wales til seier mot Israel, en viktig triumf som kvalifiserte Wales til VM i Sverige. Det var stort, fantastisk stort, men med tre, fire dager vekk følte Murphy at han lå på etterskudd med jobben sin for Manchester United.

Den viktige kampen mot ligagull-utfordrer Wolverhampton var bare to dager unna. Hadde United fått noen skader mot Røde Stjerne?

I Cardiff hadde han fått telegram om at United var klare for semifinalen i Europacupen. Han hadde nærmest tryglet Matt Busby om å få være med til Beograd, men sjefen ville ikke høre snakk om saken.

Busby hadde bestemt sagt at Murphy måtte gjøre jobben sin for Wales, der han var manager.

Jimmy Murphy så adspredt på fabrikk-­pipene ut av taxivinduet.

Han humret for seg selv der han satt med en kasse appelsiner på fanget. Den snille frukthandleren i Cardiff hadde gitt ham denne kassen i ren gledesrus over at Wales var klar for VM.

Appelsinene skulle jammen den vesle, men trofaste kontorstaben på Old Trafford få, bestemte Murphy seg for.

Han betalte taxisjåføren, grep kassen med appelsiner, skyndte seg de få meterne over parkeringsplassen, og bykset opp trappene med to trinn av gangen.

«I am back!», ropte han med et bredt glis rundt munnen og en kasse appelsiner i armene.

Alma George, Matt Busbys sekretær, besvarte ikke smilet. Damen skjønte instinktivt at Murphy ikke hadde hørt. «Kom inn her et øyeblikk, Jimmy», svarte hun.

– Bare det at han dro rett til Old Trafford var så typisk. Han hadde vært borte i flere dager, men tanken på å reise først hjem til familien sin streifet ham ikke en gang.

Jimmy Murphy junior smiler og rister lett på hodet.

Han sitter med et stort album i hendene. Han har klippet og limet inn hundrevis av bilder og avisutklipp av sin berømte far. United-Supporteren treffer den daværende 73-åringen hjemme hos ham selv i Hazel Grove, noen mil syd for Manchester.

– Se, dette er min «Hall of fame», sier han med stolthet og viser oss inn i en smal gang der en rekke bilder av faren pryder veggene.

En far han snakker om med ærbødighet og respekt, men samtidig også en mann han kjente så altfor dårlig. Og grunnen var enkel. Jimmy Murhpy levde og åndet for Manchester United.

Ofte under intervjuet omtaler han sin far som «Jimmy Murphy» i stedet for pappa eller far.

– Hans oppgave i huset var å gi oss barna frokost, hvis han ikke var på reise med United. Etter frokost dro han på jobb, og vi så ham ikke igjen før neste morgen.

– Det sies at han jobbet 80 timer per uke, og det skulle ikke forundre meg.  Søndag gikk han i kirken, og etterpå møttes faren min, Matt Busby, Bert Whalley, Tom Curry og noen ganger spillerne for evalueringsmøte på puben The Quadrant ved Old Trafford.

– Jeg må være så ærlig å si at fordi han jobbet så mye, ble jeg aldri godt kjent med ham. Mye av det jeg nå vet har jeg hørt fra andre eller lest. Jeg ble mer kjent med ham etter at han sluttet å være Jimmy Murphy, og tok opp rollen som speider i United. Da var jeg over 30 år.

– Bobby Charlton sa at Jimmy Murphy var som en far som ham. Det forstår jeg godt, for sannheten er at spillerne så mer til ham enn det jeg gjorde. Jeg sparket fotball selv, men kun én gang så han meg i aksjon.

Husker 6. februar som det var i går

Dersom Uniteds mest viktige assistentmanager gjennom tidene så lite til sin sønn på grunn av jobben, var det en mager trøst at han så enda mindre til junior før han tiltrådte stillingen på Old Trafford.

– Jeg var faktisk tre og et halvt år gammel da jeg så faren min for første gang. Jeg kan ikke huske det, men skal angivelig ha sagt «Han der liker jeg ikke!». Litt av en velkomsthilsen til faren sin, sier Murphy med et smil.

– Faren min dro i krigen like før jeg ble født i 1942 og kom ikke tilbake før ved krigens slutt. Han var utstasjonert i flere år i Nord-Afrika, en skikkelig «ørkenrotte». Grunnen til at jeg fikk navnet Jimmy junior var fordi moren fryktet at pappa aldri skulle komme levende hjem fra krigen.

Det gjorde han imidlertid, og skjebnen ville ha det til at han også styrte unna dødskrasjet i 1958.

Mens hans far fikk den grusomme nyheten fra Matt Busbys sekretær, husker Jimmy junior 6. februar 1958 som om det hadde vært i går.

– Jeg var 15 år gammel. Vi var seks barn, og jeg var først hjemme etter skole eller jobb. Jeg var på kjøkkenet sammen med moren min. Radioen sto på, og brått avbrøt de programmet med et nyhetsinnslag om flyulykken. «Åh Gud, faren din…», utbrøt moren min, men jeg husket at han var i Wales og fikk beroliget henne.

– Jeg løp tilbake til skolen for å fortelle kameratene mine det grusomme som var skjedd. Jeg gikk inn i aulaen og forstod der at flere andre også hadde hørt nyheten. En av lærerne satt på scenekanten og strigråt.

– Det var første gang jeg så en voksen gråte.

Han satt som forstenet og hørte på Alma George. Hun så på det uttrykksløse ansiktet. «Men forstår du ikke, Jimmy? Flyet har krasjet, og det sies at flere har omkommet.»

Som en zombie gikk han inn på sitt vesle kontor. Der grep han telefonen og begynte å ringe. Til nyhetsbyråer, BBC, Manchester-avisene, politi og flyselskapene.

Han ante egentlig ikke hva han skulle gjøre, men forsøkte å samle så mye informasjon som mulig. Sakte, men sikkert åpenbarte marerittet seg for ham.  Roger Byrne, David Pegg, Liam Whelan, Tommy Taylor, Eddie Colman, Geoff Bent og Mark Jones var døde. Døde!

Da Murphy fikk høre at Matt Busby svevde mellom liv og død, og klubbsekretær Walter Crickmer var gått bort grep han fatt i skrivebordskanten for ikke å falle av stolen. Så, som et hammerslag, traff nyheten ham om at hans beste venner Tom Curry og Bert Whalley var døde. Ikke før tre på natten dro Murphy fra kontoret. Hjemme i huset sitt i Whalley Range fikk han ikke sove.

Tankene kretset rundt de i München. Både de han visste var døde, og de som levde.

Hvor hardt skadet var de? Ville det falle bort enda flere?

Søvnen ville ikke komme. Jimmy Murphy sto opp, og hentet en flaske whisky fra skapet. Ikke før den var tom fikk Murphy en sårt tiltrengt, men likefullt dårlig dose med søvn.

– Dagen etter fløy han til München sammen med Jean, Matt Busbys kone, og deres to barn Sandy og Sheena. Vel framme på sykehuset ble han vist rundt. Han så likene til sine venner og de unge spillere som han hadde kjent og trent siden de var bare guttunger. Jeg tror ingen helt kan sette seg inn i hvor utrolig tøff påkjenning det må ha vært for ham, sier junior stille.

Selv så mange år etterpå medgir han at det er følelsesmessig hardt å snakke om det som skjedde.

– Før de gikk inn til Matt forklarte legene at han var veldig hardt skadet, og det var ikke sikkert de klarte å redde ham. Han lå i et oksygentelt, men var ved bevissthet.

Murphy bøyde seg inn under Busby sitt oksygentelt. Busby gjenkjente sin trofaste støttespiller.

I hva som må ha vært en av de mest emosjonelle scenene i Manchester Uniteds historie, holdt Busby og Murphy hverandre i hendene i noen sekunder uten at noen sa noe. Så sa Busby de berømte ordene «keep the flag flying high, Jimmy.»

Deretter fikk Murphy besøke de andre sårede. Albert Scanlon, Jackie Blanchflower, Johnny Berry og Duncan Edwards var hardest skadet.

– Med Duncan sa legen at skadene var livstruende, men Duncan var ung og sterk så de ga ham 50/50, sier Murphy junior mens han kjemper mot gråten.

Både hodeskadene og medisineringen gjorde at Edwards gikk inn og ut av en døs. Hva han sa var noen ganger usammenhengende og irrasjonelt. Da Murphy kom var det et savnet armbåndsur som Edwards var mest opptatt av.

«Tyver! Det er tyver på ferde her. Hvem har stjålet min klokke», skrek Edwards.

Det aktuelle armbåndsuret var hans materielle stolthet i livet. Han hadde fått det året før som bevis på at han var «Man of the match» mot Real Madrid på Bernabeu.

Sykepleiersken trakk Murphy til side og sa at ryddemannskapet på rullebanen faktisk hadde funnet en klokke. Hun viste den til Murphy og spurte om det var Edwards sin. Murphy studerte armbåndsuret. Det var fullstendig knust, men var utvilsomt Duncans. Med omhu satte han armbåndsuret rundt Edwards’ håndledd, og hvisket han i øret. «Nå har du klokken din tilbake, Dunc.»

Jimmy Murphy junior forteller at faren hans satt en god stund ved sykesengen til Duncan Edwards.

Murphy senior forstod at skadene var så omfattende at 21-åringen kanskje aldri mer kunne spille fotball, hvis han i det hele tatt overlevde.  Edwards bablet i ørske og slumret av nå og da.

Plutselig sperret han opp øynene og spurte: «Når er avspark på lørdag?».

Murphy svarte at det var klokken 15, som vanlig.

«I’ll get stuck in», sa Edwards med bestemthet i stemmen. Murphy klappen ham vennlig på armen og sa at det var han sikker på at han ville gjøre.

– Ordvalget var slett ikke tilfeldig, mener Jimmy Murphy junior.

– «Get stuck in» var et av favoritt-uttrykkene for faren min. Han sa det ofte til spillerne når han ba dem gå ut på banen for å fortelle dem at de måtte trå til.

Bert Whalley tok plassen

Bortgangen til den trofaste tjeneren Bert Whalley var ifølge Jimmy Murhpy junior noe av det som traff faren hardest.

44-årige Whalley var familiefar og godt likt av alle. Han hadde også spilt for United, og hadde mistet synet på det ene øyet under et sammenstøt med en motspiller. Nå var han borte for alltid, og Murphy følte veldig på at Whalley tok hans plass i flyet.

– Det ble bestemt at Bert Whalley skulle reise i stedet for faren min. Dette var faktisk hans første tur med førstelaget.

– Jeg må innrømme at jeg fortsatt synes det er vanskelig når jeg treffer datteren til Bert. Han satt i setet ved siden av Matt Busby, der garantert faren min hadde sittet om han hadde reist.

– Bert var også den nærmeste og beste vennen som min far noen gang hadde. Hvordan han klarte å gå i begravelsen er nesten uforståelig, sier Jimmy junior med gråten i halsen, og fortsetter:

– Utad var faren min barsk og tøff. Bert Whalley var stikk motsatt, snill og mild, men de utfylte hverandre perfekt. Bert kom med oppmuntrende ord under trening, mens faren min skrek noen banneord og klaget. Bert Whalley etterlot seg et enormt tomrom, slår Jimmy junior fast.

Da Murphy kom hjem til Manchester igjen begynte den beinharde, nesten umulige jobben med å lede United videre.

Harry Gregg, som overlevde tragedien, har sagt det så sterkt som at hvis det ikke var for Jimmy Murphy så hadde det ikke vært noe Manchester United. 

Sønnen nekter ikke for at han synes farens utrettelige arbeid med å holde Manchester United i live etter flyulykken aldri har fått rettmessig heder.

– «Keep the flag flying high, Jimmy», som Matt Busby sa til faren min, er et romantisk sitat, men en nesten umulig oppgave.

– Etter ulykken ble faren min kalt inn til et styremøte. Styret var helt klare på at det beste ville være å legge ned klubben for en periode. I hvert fall trekke laget fra alle turneringer for resten av sesongen.

– Faren min svarte at både Matt Busby og supporterne forventet at laget skulle spille videre. Styret var sikre på at dette var noe Murphy ikke var i stand til, men han svarte bare at han både kunne og skulle gjøre det.

– Historien har vist hvilken viljestyrke han hadde.

Måtte finne ny lagkaptein

En av de første oppgavene for Murphy var å finne en ny klubbsekretær etter Walter Crickmer. Murphy var av den oppfatning at klubben allerede hadde en i egne rekker, men igjen måtte han kjempe mot Uniteds styre.

– Han mente at Les Olive var moden for oppgaven, men styret mente han var for ung. Han var knappe 30 år, men faren min påstod han var voksen nok. Med fasit i hånd ble Olive en fantastisk klubbsekretær i 30 år!

Den neste jobben for Murphy var å velge en ny lagkaptein etter ledergestalten Roger Byrne.

– Faren min kalte Bill Foulkes inn på kontoret og sa at han skulle overta som lagkaptein.

– Foulkes svarte at han hverken kunne eller ville bli ny lagkaptein. Faren min så ham inn i øynene og sa: «Bill, du både kan og du  vil», og så ble han kaptein. Faren min hadde denne evnen til å lese folk og se hva de var kapable til.

Da Murphy hadde samlet restene av det som en gang hadde vært et lag, tok han med alle sammen til Blackpool.

– De var der i flere uker. Delvis for å komme unna pressen, men også fordi det var så sterkt emosjonelt å være i Manchester, en by i dyp sorg, beretter Murphy junior.

Undervurdert FA-cupfinale

United hadde vunnet ligaen to år på rad før ulykken og kjempet med Wolverhampton om ligagullet da tragedien rammet klubben. Ikke overraskende ramlet ligaformen sammen som et korthus med åtte spillere døde i tillegg til at Blanchflower og Berry ble fotballinvalide.

På de 14 ligakampene etter 6. februar, vant United kun én.  Det skadeskutte laget vant uhyre sterkt 2-1 over AC Milan i første semifinale i Europacupen, men var sjanseløse i returen og røk 0-4.

Mirakuløst nok klarte United å gjenta bedriften fra 1957; nemlig FA-cupfinale på Wembley.

Sheffield Wednesday, West Bromwich og Fulham ble alle slått på vei mot finalen mot Bolton. Kun Fulham av disse var fra nest øverste divisjon.  Seieren over Sheffield W. er blitt myteomspunnet, kun 13 dager etter tragedien. United stilte med fire debutanter og det uprøvde laget ble drevet fram av en enorm emosjonell bølge fra tribunen.

– Jeg mener at FA-cupfinalen i 1958 var en nesten ubeskrivelig sterk prestasjon omstendighetene tatt i betraktning. Ingen hadde trukket på skuldrene om United hadde tapt for Wednesday. Deretter seier etter omkamp mot West Bromwich som endte på fjerdeplass i ligaen. I semifinalen slo United Fulham igjen etter omkamp, som FA typisk nok la til Highbury så det ble nesten hjemme for Fulham.

Jimmy Murphys staute og robuste ytre, kombinert med et ansikt som nesten alltid smilte, gjorde at mange trodde at flyulykken ikke påvirket ham så mye.

Sønnen forteller at det ikke kunne vært lenger fra sannheten, og at faren var mye sterkere preget enn de fleste noen gang fikk vite.

– Han var dypt religiøs, og jeg tror han søkte trøst i Gud. Noen ganger når jeg gikk fordi soverommet til foreldrene mine, kunne jeg i dørsprekken se ham sitte på kne ved sengen og be.

– Kanskje ba han Gud om styrke til å holde flagget høyt og vaiende? Han var veldig privat og ba ikke noen om hjelp. Han sa aldri til oss hva han følte og hvordan han hadde det.

Jimmy Murphy junior er imidlertid sikker på én ting. Faren hans hadde det tungt, ubeskrivelig tungt.

God karriere som aktiv

Jimmy Murphy hadde en god karriere for West Bromwich og det walisiske landslaget, selv om 2. verdenskrig forkortet karrieren. Han fikk 15 A-landskamper for Wales.

For WBA debuterte han som 19-åring i nest øverste divisjon.  Han var med på opprykket til øverste divisjon i 1931, og etablerte seg på førstelaget under noen solide år for WBA fra 1931/32 til 1935. I 1935 opplevde han å spille FA-cupfinalen for West Bromwich, som de tapte 2-4 for Sheffield Wednesday.

– Han hadde en bra karriere på høyt nivå, og fikk spille syv sesonger i øverste divisjon i England. I 1939 gikk han til Swindon, men han fikk bare en håndfull kamper for dem på grunn av 2. verdenskrig. Han var 28 år da krigen kom og mistet utvilsomt noen gode år som aktiv, sier Jimmy Murhpy junior.

Fakta: James Patrick Murphy

Født: 8. august 1910

Død: 14. november 1989

United: Trener 1945-1955. Assistentmanager 1955-1971. Midlertidig manager februar-juli 1958. Speider 1972-1989.

Spiller: West Bromwich, Swindon, Wales

Wales: 15 A-landskamper som aktiv, og landslagssjef 1956-1964

Annet 1: Ledet Wales til VM – og der kvartfinale i 1958

Annet 2: Ledet United til fem strake FA Youth Cup 1953-1957

Annet 3: Uniteds «Årets Unge Spiller» har siden 1990 hatt navnet «Jimmy Murphy Player of the Year».

Lei slutt etter 25 år

I et kvart århundre var Jimmy Murphy den trofaste assistenten til Matt Busby. Dessverre ble det en heller trist sorti.

– Det hele ble en litt bitter slutt på tiden som assistentmanager. Det var bare latterlig og så unødvendig, sier Jimmy Murphy junior hoderystende.

Da Busby gikk av som manager, måtte også Murphy slutte som assistenttrener. Hva mer var at klubben ydmyket den lojale tjeneren ved å sette en stopper for taxi-utgiftene hans, som uansett nesten bare var til treningsfeltet The Cliff og Old Trafford.

– Han var med i en alvorlig bilulykke som ung og tok aldri sertifikat. Klubben nektet å betale taxi-regningene, og det samme med telefonen. Matt skyldte på styret, men alle vet at han hadde så stor makt at om han hadde ønsket at telefon og taxi skulle vært dekket så hadde det blitt sånn.

Jimmy Murphy junior understreker at faren hans aldri klaget på Uniteds store manager, men junoir forstod at han i det tilfellet var lite imponert over sin sjef.

– Faren min ble skuffet over Matt, men respekten var for stor til at han ville klage, og langt mindre gå til pressen. Heller ikke til meg eller noen andre sa han noe negativt. Om han hadde noen negative tanker holdt han dem for seg selv.

Busby og Murphy kjente hverandre fra fotballmiljøet på 1930-tallet etter å ha møtt hverandre i aksjon da Busby spilte for Manchester City og Murphy for West Bromwich. De traff hverandre igjen i Italia under 2. verdenskrig. Busby ble mektig imponert da han overhørte Murphys oppildnende og entusiastiske «team-talk» for et militærlag. Murphy var den første som Busby skrev kontrakt med etter at han ble United-manager, og Busby sa senere at det også var hans viktigste signering.  Murphy ble klubbtrener i 1945, men var i praksis assistentmanager hele tiden selv om den tittelen kom først i 1955.

– Faren min var ingen nikkedukke, noe Matt likte godt. Om du spurte faren min et spørsmål så kunne han gi et svar som gjorde folk oppbragte. Sånn var han. Han ga alltid et ærlig svar. Faren min og Matt Busby var så ulike som kritt og ost, men så snart de krysset jernbanebroen ved Old Trafford snakket de samme språk.

Etter FA-cupfinaleseieren i 1948 og liga­gullet fire år senere, startet Busby og Murphy den møysommelige jobben med å bygge opp et nytt storlag.

– Siden det var faren min som fulgte juniorene og reservelaget, spurte Matt Busby ham om når spillerne vare klare for første­laget. Det å spå når en spiller var klar for å ta steget opp til førstelaget var en av Jimmy Murphy sine sterkeste sider som trener. Etter flyulykken ble dessverre spillerne kastet inn på laget enten de var klare eller ikke, sier junior.

Laget som verden nå kjenner som Busby Babes ble for den store majoriteten kjent for sine resultater for førstelaget. Før de nådde så langt, vant imidlertid United prestisjetunge FA Youth Cup fem år på rad fra 1953 med Jimmy Murphy som trener.

– Det irriterer meg når folk sier at Matt Busby ledet United til fem strake FA Youth Cup. Matt Busby hadde ingenting med juniorlaget å gjøre! Det var faren min sitt lag. Det kunne lett blitt seks strake triumfer, men United tapte semifinalen mot Wolverhampton i 1958 da flere av spillerne ikke var tilgjengelige fordi de måtte spille førstelagsfotball som følge av flyulykken.

Sønnen til Jimmy Murphy skynder seg å tilføye at han på ingen måte mener å ikke tilegne Busby den æren han skal ha.

– Misforstå ikke; Matt var en stor, stor mann. Han kunne vært statsminister eller erkebiskop. Han hadde den samme auraen som Eric Cantona og Sir Alex. De har denne auraen at når de går inn i et rom så tar folk instinktivt et skritt tilbake. Veldig få mennesker har den auraen, men det hadde Matt.

Til tross for flere andre tilbud (se egen notis) så forble Murphy i United, og ifølge sønnen var Matt Busby og samarbeidet med ham hovedgrunnen.

– Han elsket Matt Busby! Busby ga ham drømmejobben, etter min fars mening. I tillegg skapte Matt og faren min denne fantastiske familiefølelsen. Ikke bare det, men de lærte spillerne å vise respekt og omtanke for andre. De oppdro dem til ikke bare å bli fotballspillere, men bra mennesker også.

Murphy var 60 år da Busby gikk av, og arbeidsnarkomanen fra Wales følte seg på ingen måte moden for en pensjonisttilværelse. Da Tommy Docherty ble United-manager, hentet han inn Murphy som speider, en rolle han hadde også under de neste managere.  Han jobbet som speider, om enn i en uformell rolle, helt til han døde som 79-åring i 1989.

– Han ble litt skuffet over at hverken Wilf McGuinness eller Frank O’Farrell spurte han om råd da de ble managere. Alex Ferguson gjorde nettopp det. En dag ikke så lenge etter at han hadde blitt United-manager, ringte han på hjemme hos min far og spurte om han kunne få noen råd.