– Jeg har ikke vekslet ett ord med ham siden finalen

Jim Leighton har ikke vekslet et ord med Alex Ferguson siden han ble vraket til omkampen i FA-cupfinalen. Bruddet mellom de to var brutalt og endelig.

Publisert Sist oppdatert

Merk. Dette intervjuet ble gjort for medlemsmagasinet i juni 2015, 25 år etter FA-cuptriumfen i 1990. Vi gjengir det her imidlertid for dere digitale medlemmer på det som nå er 30-årsdagen for Fergusons første triumf.


For Jim Leighton er Manchester United et lukket kapittel, og det på grunn av det bitre bruddet med Ferguson for 30 år siden. Et brudd ikke noe tarotkort i verden kunne spådd få år tidligere.

Med Leighton som en av sine nøkkelspillere førte Ferguson Aberdeen til tre ligagull, fire FA-cuptitler, en ligacup, og selve kronen på verket: Finalen i cupvinnercupen 1983 i Göteborg mot selveste Real Madrid.

Leighton stod imot et bombardement av Real-sjanser, men slapp kun inn et straffespark og Aberdeen vant 2-1.

Etter triumfen drakk Leighton og Ferguson drakk seierens sødme og champagne sammen.

Da Ferguson kom til United fant han snart ut at han måtte tette igjen bakover. Hva var da mer naturlig ennå hente sin pålitelige sisteskanse han kjente fra Aberdeen og det skotske landslaget?

Sommeren 1988 kom Leighton til Old Trafford for 750.000 pund.

Snaut to år senere var det meste duket for at de to skottene skulle feire første trofè sammen også i Manchester United. Til tross for ikke en eneste hjemmekamp på vei til Wembley, var United klare for FA-cupfinale mot Crystal Palace.

Leighton hadde holdt nullen i både 3. og 4. runde så vel som kvartfinalen. Finalen ble ansett som helt åpen.

FEIRET CUPSEIER: Jim Leighton i februar 1990, etter FA-cupseieren mot Newcastle.

United og Palace hadde endt på liga mange poeng i ligaen. I ligamøtet på Old Trafford hadde Palace vunnet 2-1, mens lagene spilte 1-1 på Selhurst Park. Derfor var det ingen stor sensasjon at finalen endte 3-3. Den gang var det omkamp og ikke straffer som gjaldt ved uavgjort.

Leighton var skuffet over å ha sluppet inn tre mål, men mener ikke kunne gjort så mye med dem.

– Ved det første målet prøvde jeg å rykke ut og ta innlegget. Da jeg innså at jeg ikke klarte det forsøkte jeg å komme tilbake, men ballen gikk over meg. Faktisk gikk ballen via Gary Pallister og i nettet. Det første målet var min feil, men jeg fikk skylden for alle tre.

– Du måtte betale konsekvensene og ble vraket til omkampen. Hvordan fikk du beskjeden?

– Manageren sa det til meg rett før spillermøtet kvelden før omkampen.

– Jeg husker ærlig talt ikke mer fordi jeg var helt tom i flere dager og felte mange tårer. Det skulle vært en av de største dagene i mitt liv.

– Det føltes ekstra tungt siden det hadde vært en vanskelig sesong med enormt press på oss alle. Nå gjenstod kun finalen, det som skulle være en av de absolutt største dagene i hele min karriere. Det var sterkt ødeleggende for meg og det knuste hjertet mitt.

KOM BAK I FINALEN: Leighton og Steve Bruce er for sent ute til å hindre 1-0-scoringen til Palace i den første finalen.

Først flere dager etter ble Leighton røsket ut av selvmedlidenhetsdvalen han befant seg i.

– Jeg satt hjemme i sofaen og så et nyhetsinnslag på TV om en stålindustri i Glasgow som måtte legge ned. Tusen mennesker mistet jobben. Det fikk meg til å tenke og reflektere, og det ga meg et perspektiv.

– Ja, FA-cupfinalen var viktig, men her var det mennesker i et område med fra før høy arbeidsledighet, og mange av disse ville sikkert aldri få en jobb igjen. Det ville påvirke livet og familiene deres. Sammenlignet med dem hadde jeg det fint, sier Leighton med ettertanke.

– Du fulgte finaleomkampen fra tribunen. Følte du noe som helst glede da United vant?

– Nei! Alle de andre spillerne var ute på gresset og deltok i seiersrunden. Jeg gikk rett i garderoben.

Der og da ble det skåret et rent, men vondt brudd mellom Ferguson og Leighton. Sammen hadde de vunnet trofe`etter trofè med Aberdeen. Leighton hadde vært Fergusons nøkkelspiller under Fergusons tid som Skottland-manager fra september 1985 til august 1986 inkludert VM i Mexico.

Mange år senere, i 2008, var det 25-årsmarkering for den berømte finaleseieren mot Real Madrid. Ferguson og Leighton var i samme rom på Pittodrie, men det var ikke så mye som et klapp på skulderen og noen høflighetsfraser om gode, gamle dager.

– Jeg snakket ikke med ham etter Palace-finalen, sier Leighton og tenker etter.

– Nei, jeg tror faktisk ikke jeg har vekslet et ord med ham siden. Men jeg har ikke lyst til å gå noe mer inn på det der. Det er ikke bare jeg som ikke snakker med han, sier Leighton, underforstått at heller ikke Ferguson er noe interessert i å snakke med sin tidligere elev.

Det å bli vraket i finaleomkampen var for Leighton et så tungt slag at han takket nei til medaljen han hadde krav på.

FA sendte medaljen til Old Trafford, men Leighton ba United om å returnere den til London. Det til tross for at han hadde spilt hvert eneste minutt i FA-cupen fram til omkampen.

– Så lenge jeg ikke spilte omkampen var jeg ikke interessert. Jeg var heldig nok til å få mange medaljer i min karriere. Hver og en av dem gir meg gode minner. Hvorfor skulle jeg ha en medalje som bare ville gitt meg vonde minner fra en av mine verste opplevelser i hele min karriere? Jeg ønsket ingen veldedighet!

Målvakten takket faktisk nei til medalje, ikke bare èn gang, men to.

– Les (Sealey) tilbød meg sin medalje etter finalen. Det var en hyggelig gest av Les, men det var uaktuelt for meg å takka ja til det.

Det merkelige, litt paradoksale, var at Leightons viktigste støttespiller i den tunge perioden var foruten familien, faktisk keeperrival Les Sealey.

– Folk har vanskelig for å forstå hvordan vi kunne stå hverandre så nær siden vi slåss om den samme plassen, men jeg tok ikke ut laget og han tok ikke ut laget, så hvorfor skulle vi være uvenner. Det var ingen bitterhet eller sjalusi mot Les. Vi var nære venner helt til han døde, og jeg var en av kistebærerne ved begravelsen, sier Leighton til United-Supporteren.

TILLEGG: Sir Alex skrev følgende om Leighton i en av bøkene sine:

– Leighton har blitt forherlighet. Mitt syn på denne saken er helt annerledes.

– Jeg har et spørsmål til de som ser Jim som et offer og meg som skurken i dette. Hvis vi hadde tapt cupfinalen og jeg hadde mistet jobben min – ville Jim da følt seg skyldig? Ville han da sagt unnskyld? Jeg tror svarene på begge de spørsmålene er nei.

– For å si det rett ut så mener jeg at Jim var egoistisk. Så vidt jeg vet så innrømmet han ikke skyld noen gang. Nei, alt var Alex Fergusons skyld. Det er en del av overlevelsesmekanismene som er vanlige hos keepere.

LES OGSÅ: Blackmore, Martin, Beardsmore, McClair og Les Sealeys sønn om finaleseieren i 1990

Powered by Labrador CMS