– Jeg fikk ikke engang tid til å varme opp

Chris Eagles om ligadebuten, nesten-fallet – og hva Ferguson sa etterpå!

Han ble kanskje aldri noen United-stjerne, men i april 2007 gjorde Chris Eagles seg bemerket i United-trøya likevel.

Etter å ha debutert som 17-åring i en ligacupseier borte mot rivalen Leeds, så måtte han vente nesten fire år på ligadebuten sin – en debut han omtaler som «verdt ventetiden».

Everton var motstander på en glovarm aprildag på Goodison Park, og United kjempet med Chelsea om ligatittelen – og Chris Eagles endte opp med å punktere kampen etter at United hadde snudd kampen etter å ha ligget under med to mål.

 

UTD Unscripted-spalta (som alltid er verdt å lese) på ManUtd.com forteller Eagles om opplevelsen.

– Jeg var på benken, og det var Ronaldo også. Underveis i kampen tenkte jeg ikke på noe annet enn at jeg ønsket å vinne. Jeg tenkte ikke en gang på muligheten for å komme innpå. Vi visste at hvis vi vant, så ville vi ha en stor sjanse til å vinne ligaen. Vi så på Chelsea-kampen på benken fordi Albert Morgan – materialforvalteren – hadde den kampen på telefonen sin slik at vi hele tiden fikk oppdateringer.

– Vi lå under 0-2, og det var en halvtime igjen. I Chelsea-kampen stod det 2-2. Så reduserte Sheasy. Ronny ble byttet inn. Vi utlignet umiddelbart. Så scoret Wayne, og vi gikk bananas. Jeg var i jubelrus, og jeg tenkte fortsatt ikke på det å komme innpå. Det var noe sånt som fire minutter igjen, og Ole [Gunnar Solskjær] fikk krampe.

GA UNITED LEDELSEN 3-2: Wayne Rooney – som feiret ellevilt fremfor supporterne til sin tidligere (og kommende) arbeidsgiver.

– Sir Alex så på meg, og sa faktisk bare: «get on». Jeg hadde ikke en gang tid til å varme opp. Jeg kom meg innpå, og etter bare fem sekunder tror jeg det var Gaz Nev som ga meg ballen, og jeg bare løp med den. Det brøt isen og ga meg selvtillit.

– Noen minutter senere plukket Wayne ballen opp i midten, jeg gjorde et diagonalløp, og han sendte meg gjennom. Alle tror at jeg nesten snublet i beina mine, men det som hadde skjedd var at Albert hadde pakket mine skruknotter, og jeg brukte alltid faste knotter. Det var så tørt at han ikke en gang pakket dem. Det var kokende varmt den dagen. Foten min gikk ikke gjennom gresset fordi det var så tørt, og knotten satt fast i bakken, så jeg gikk nesten i bakken. I det øyeblikket er det ikke noe som helst som går gjennom hodet ditt. Jeg følte bare at jeg kom til å falle, men jeg klarte å holde balansen.

PAKKET ANDRE KNOTTER: Materialforvalter Albert Morgan, her sammen med Ferguson i en helt annen kamp i en helt annen sesong på en helt annen stadion.

– I alle årene med avslutningstrening i United ble vi lært at vi skulle sikte mot hjørnene. Så med en gang jeg var stødig, så var resten instinkt. Det var bare det det var. Treff hjørnet. Så snart ballen forlot foten min, så visste jeg at den ville gå inn. Og det klikket for meg!

– Jeg begynte å skrike. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. En måtte bare bli revet med av øyeblikket! Jeg løp for å hoppe inn blant tilskuerne, men Ryan Giggs holdt meg tilbake. Giggsy, som jeg hadde sett på TV som barn. Wazza – som jeg hadde spilt mot som barn da vi spilte mot Everton, og som hadde vært en venn siden han kom til klubben – hadde assistert meg, og han var jublende glad. Det var surrealistisk. Det klikket for oss alle.

– Så fant vi ut at Chelsea hadde spilt uavgjort. Vi hadde så og si vunnet ligaen. Vi gikk fortsatt bananas i garderoben da Sir Alex kom over og sa til meg: «You’ve got college on Monday.» (Det var helt ok for meg – jeg sørget bare for at jeg hadde rundt hundre toalettbesøk slik at jeg kunne spasere forbi alle klasserommene og forsikre meg om at jentene så meg!)

Les hele teksten her.