På del 2 av pressekonferansen før Arsenal-kampen ble Solskjær spurt om han har merket noe forskjell i garderoben etter at han kom inn – at spillerne i større grad tror at alt er mulig.
– Ja. Jeg tror det. Og vi har fått noen kommentarer fra de yngre gutta om at «det er slik som dette det må ha vært for deg», for vi går inn i store kamper, og vi kommer inn i de kampene med selvtillit. Dere vet, vi har ikke vunnet ligaen siden 2013, så selvsagt vil de ikke ha den samme følelsen som mitt lag hadde. For vi var vant til å vinne. Vi var vant til å vinne ligaen, det var bare noe vi gjorde.
– Så med tanke på den rekka vi er inne i… hvor mange kamper er det hvis vi regner PSG-kampene hjemme og borte som én kamp, slik at det bare var pause etter Old Trafford-kampen? [her blunket Solskjær lurt til en lattermild forsamling] Vi har dermed hatt 15-16 kamper uten tap!
Annonse
Solskjær ble videre spurt om klubben tar opp hele livet hans nå, eller om han klarer å koble av – og hvordan han kobler av.
– Ja, ingen problem. Jeg nyter det mens jeg er her. Jeg har det bra når familien er over her, og jeg bruker FaceTime med dem når de ikke er det. Så ja, null problem. Jeg har mye energi, og jeg elsker det.
–Jeg er ganske god på Netflix, TV-serier og dokumentarer, og så lytter jeg på litt god, gammel Bob Dylan-musikk og sånt… og Stone Roses! For øyeblikket ser jeg på «Sunderland ‘Til I Die», faktisk! Og så har dere sikkert sett dokumentaren om Sir Bobby Robson.
Etter pressekonferansen, på vei ut av rommet, nevnte han for øvrig også at han har sett dokumentarene om Boca Juniors og Juventus.
Solskjær ble videre spurt om forskjellen mellom det å være spiller og manager, med tanke på hvor mye mer arbeid det er som manager, og om gleden er enda større på dager som på onsdag mot PSG.
– Både ja og nei, egentlig, for den beste tingen i verden er å spille fotball. Det var den beste jobben en kan ha. Du bare konsentrerer deg om deg selv, din egen livsstil, gjør de X antall minutter som sjefen ber deg om å gjøre, kommer inn på trening, hviler, rehabiliterer, gjør alt du kan for å gjøre den jobben han ønsker du skal gjøre, og bare nyter det.
– Selvsagt føler jeg meg beæret og priviligert over å være den som tar avgjørelsene, og jeg tror jeg har forberedt meg hele livet på å ta avgjørelser som dette, for helt siden jeg var en guttunge spilte jeg alle disse dataspillene og skrev ned alle lagene, valgte lag med kameratene mine – i de gode, gamle dagene med Zico, Maradona og Van Basten – alle de lagene jeg pleide å velge ut… Så jeg tror jeg i all hemmelighet alltid har ønsket å gjøre jobben jeg gjør nå. Og jeg tror nok mer på at jeg kan være en fotballtrener/manager enn [jeg trodde at jeg kunne bli] en fotballspiller, for det tok meg en del år før jeg kom meg opp på det nivået jeg ønsket som spiller.
