– Fridag? FRIDAG? Kom deg ut av senga!

Stuart Mathieson skriver om rivaliseringen mellom United og Arsenal og Fergie og Wenger.

Publisert Sist oppdatert

Som United-reporter i lokalavisen Manchester Evening News har han gått fra ukentlige telefonsamtaler med Sir Alex, til å dekke klubben tett også etter at skotten ga seg.

I oktober avsluttet han imidlertid samarbeidet med Manchester Evening News. Det gjorde han etter 23 trofeer på 22 år som avisens United-korrespondent, en jobb han hadde helt siden FA-cupfinalen i 1995.

Nå skriver han for united.no.

Om Sir Alex og Wenger, United og Arsenal

Av: Stuart Mathieson, oversatt av Dag Langerød

Søndag blir det omsider et endelig punktum for et oppgjør som lenge var sett på blant de aller største.

Manchester United mot Arsenal har imidlertid spilt en stadig mindre rolle de siste årene, og da Arsene Wenger varslet at han kom til å gi seg etter sesongen så betyr det slutten for rivaliseringen slik vi har kjent den.

Samtidig minner det oss på noen utrolige øyeblikk og en æra da United og Arsenal dominerte engelsk fotball. Det var Sir Alex Ferguson vs. Wenger. Det var Roy Keane mot Patrick Vieira. Ruud van Nistelrooy mot Martin Keown.

Det var dynamitt.

I over ett tiår var storkampene og krangelen mellom de to stormaktene hverdagen min som United-journalist i Manchester Evening News. Jeg vil kalle det en gyllen æra, en eksplosiv æra. Det var kvalitet og bråk. Det var skjønnhet, men også udyr. Det var fortreffelighet, men også det som gikk langt over streken.

Det hadde alt.

Fra Wenger dukket opp i 1997, egentlig helt ukjent, til Champions League-semifinalene i 2009, så var det ikke en eneste annen rivalisering som den i England.

Det var DEN store kampen hver eneste sesong.

United mot Liverpool var selvsagt også spesielt, men den hadde ikke den iboende bitterheten basert på hatet Fergie og Wenger følte for hverandre den gangen.

Det var fantastisk å få oppleve som journalist, men det førte også til et av mine mest spesielle øyeblikk som journalist – nemlig den ene gangen jeg nektet å publisere noen eksplosive sitater som Sir Alex hadde gitt meg i løpet av en av våre daglige prater.

Det skjedde ganske tidlig i konflikten, og Wenger begynte helt klart å trenge inn under huden på Sir Alex.

Jeg ringte United-manageren en fredag for å snakke om kampen mot Arsenal samme helg, og Ferguson skjøt ikke med løskrutt.

Det var eder og galle hele veien, og jeg ble mer og mer ukomfortabel samtidig som jeg noterte så blekket sprutet.

På mange måter var det egentlig fantastisk.

Det var tabloid, alt ble sagt i overskrifter og det ville vært lett å skrive det. Jeg visste også at det ville blitt en snakkis over hele England.

Jeg skal innrømme at jeg ikke helt nøyaktig husker hva som ble sagt, men jeg ville uansett ikke nå fortalt hva Sir Alex egentlig sa – akkurat som jeg endte opp med ikke å skrive det den gangen.

Jeg følte nemlig at Ferguson hadde gått for langt.

Jeg bestemte meg for ikke å fortelle det til sportssjefen min.

I stedet ringte jeg en høyt respektert kollega som jobbet i London Evening Standard, og som var tett på Arsenal.

Vi pleide alltid å utveksle sitater i forkant av denne type kamper, og jeg fortalte ham hva Sir Alex hadde sagt.

Han ble like sjokkert som meg, og sa at han heller ikke ville trykket det. Han ville holdt seg langt unna, og rådet hans var at jeg gjorde det samme.

Han foreslo også at jeg burde ringe Fergie tilbake for å fortelle ham hvorfor. I hans øyne gjorde jeg skotten en tjeneste ved ikke å trykke det – siden sitatene ville skapt en storm av reaksjoner.

Jeg lyttet til det rådet, og ringte Fergie.

Det føltes egentlig litt risikofylt siden det var en sjanse for at han kom til å bli sint for at jeg ikke trykket en artikkel han hadde gitt meg eksklusivt. Konsekvensen kunne da være at han konkluderte med at det ikke lenger var noe vits i at vi pratet sammen daglig.

Men det kom ingen hårføner.

Han sa egentlig kun «ok», og det var det.

Jeg reddet ham sannsynligvis fra en enda større konflikt, men jeg forventet ikke noen takk.

Jeg skjønte imidlertid at jeg hadde gjort det rette da han hadde sin normale pressekonferanse senere samme dag.

Han pleide normalt å gjenta der det han hadde fortalt meg tidligere om dagen på telefon.

Det sikret at vi fikk historien først, og at de nasjonale avisene måtte gjenta det i sine saker dagen etter. Denne gangen sa han imidlertid ikke ett ord av det han hadde fortalt meg.

Jeg antar at han skjønte at han reagert for sterkt, samtidig som han hadde roet seg litt ned.

Hendelsen oppsummerte imidlertid bitterheten og rivaliseringen mellom både klubbene og managerne.

Jeg trengte egentlig ingen påminnelse om friksjonen mellom de to, men om jeg trengte det så var langfredag 2003 en dag hvor jeg fikk nettopp det.

Det var ikke ofte Fergie på eget initiativ ringte for å gi meg historier, men jeg visste at hvis han gjorde det så var det fordi det var noe han ikke klarte å legge til side. Det var noe han måtte få ut.

Det var Bank Holiday i England, to dager etter en førpåske-kamp mellom United og Arsenal som endte 2-2 – og, som vanlig, hadde det endt med kontrovers.

Denne gangen var det Sol Campbell som ble utvist for å ha gitt Ole Gunnar Solskjær en albue.

Det kom mye anti Solskjær-saker fra Arsenal-leiren etter kampen, og Fergie ville gjenopprette balansen.

Det var 48 timer siden kamp, jeg hadde fri og en annen journalist var på jobb i avisa for å følge United.

Selv lå jeg og sov da jeg ble vekket av at telefonen ringte klokka halv ni om morgenen.

Det var Ferguson.

Jeg svarte noe søvndrukkent, og han spurte.

– Har du akkurat stått opp?

– Ja, sa jeg, jeg har fridag i dag.

Det fikk ham til å reagere.

– Fridag? FRIDAG? Hva er det? Kom deg ut av senga. Jeg har noe du må skrive.

Husk at dette var en tid hvor Evening-avisene fortsatt hadde reelle deadlines å forholde seg til. Det betød at jeg hadde en halv time på meg til å høre forsvaret hans av Solskjær, skrive saken og sende den.

Jeg rakk det akkurat.

Les Fergusons forsvar av Solskjær her

The thing that angers me most is that, all of a sudden, Ole Gunnar Solskjaer is a villain.

The Arsenal players are attacking him verbally and Thierry Henry apparently had a punch at him.

I can’t believe that reaction.

They should be looking at their own players before turning on ours, because the very least you can say is that Sol was silly. It was quite clear on television that he has looked round to see where Ole is and has hit him with his elbow.

Ole is one of the best professionals in the game. He is respected by everyone, yet I haven’t heard one word from Highbury saying: ‘How is your player?’ He could have had a broken nose, he could have had a black eye, he could have had a broken jaw, yet there is all this defence of Sol Campbell. I find it amazing.

Hvis MEN ikke hadde kommet ut den dagen, med Solskjær-forsvaret på baksiden, så aner jeg ikke hvordan han hadde reagert.

Etter hvert var ikke Arsenal den samme trusselen for Fergies United, og da Ferguson pensjonerte seg i 2013 så betød det slutten på den eksplosive perioden.

Den delen av meg som tenker at «det som har skjedd er fortid» er også glad for at Sir Alex og Arsene endte opp som venner med stor respekt for hverandre.

Samtidig var jeg også litt skuffet over at de to, som hadde vært som to boksere som hadde vært i tottene på hverandre så mye, plutselig liksom skulle gi hverandre en klem så fort kampen var over.

Jeg er helt sikker på at Fergie vil invitere Wenger til et glass av den beste rødvinen da de møtes igjen på Old Trafford søndag, etter at José Mourinhos lag har møtt London-laget, og rivaliseringen blir aldri den samme igjen.

Jeg blir faktisk overrasket om engelsk fotball igjen blir vitne til like mye fiendtlighet både på og utenfor banen.

Vel, vel, det var da gøy så lenge det varte.

Her kan du lese flere eksklusive saker fra Stuart Mathieson på united.no.

Powered by Labrador CMS