Fem ting vi lærte av Partizan-seieren

Publisert Sist oppdatert

1. Utgangspunktet vårt er godt, men det er fint å se at Solskjær ikke var helt fornøyd

Det var en helt grei seier. Bortekamp i Europa League med et svekket lag (hvor vi også fikk gitt Garner og Williams en sjanse i litt andre omgivelser enn de er vant til), en motstander som er god på hjemmebane, og vi har nå sikret oss et svært godt utgangspunkt før de siste kampene i gruppa.

Med en seier mot Partizan i neste kamp, kan vi ta enda større sjanser i de to siste kampene i gruppa. Det er en sjanse Solskjær bør benytte seg av, heller enn å sende stjerner til Kasakhstan bare noen dager før kampene mot Aston Villa og Tottenham.

Uansett, selv om vi er fornøyd med utfallet, så var det jo ikke akkurat en slående god kamp av United.

Da Solskjær snakket med journalistene etter kampen, så virket han ikke akkurat fornøyd med førsteforsvarsjobben som var gjort, eller med måten United presset på, og han gjorde det klart at dette var noe som måtte ordnes opp i. Dette er det vanskelig å være uenig i. Vi kan selvsagt forstå at det vil ta tid å bygge opp denne delen av spillet, og skadeproblemene er vel fort delvis et resultat av nettopp de endringene som er gjort, men det betyr ikke at sjefen hadde grunn til å være fornøyd.

BARE MELLOMFORNØYD: Ole Gunnar Solskjær.

2. Phil Jones’ United-karriere henger i en tynn tråd

Jones er en merkelig spiller.

Han gjør en del rart, og slurv satte ved noen anledninger lagkameratene i trøbbel, og han var vår verste defensive spiller mot Partizan – men han løser også enkelte ting på en glimrende måte, og innstillingen er det lite å si på, og han er en fin mann å ha i bakhånd i troppen.

Samtidig er det jo ingen tvil om at det nettopp er det som er situasjonen han må akseptere: at han er en mann som kan puttes inn når det er behov for det. Det blir stadig sjeldnere.

I en stoppertrio fungerer Marcos Rojo i utgangspunktet en del bedre enn Jones, og dermed blir han femtemann i køen til en eventuell stopperrolle i en stoppertrio – så selv med en ekstra forsvarsspiller på banen, så skal det en del til for at han får spille. I en stopperduo virker kampen nesten å være tapt, om ikke det skjer noe spesielt, for han har en del folk foran seg.

Da har vi ikke engang tenkt på det faktum at Bailly og Smalling for øyeblikket ikke er konkurrenter, men potensielt kan bli det igjen.

Da spørs det hvor lenge Jones er lysten på en situasjon hvor hovedgrunnen til å gi ham spilletid er for at andre skal få hvile litt.

JONES: Har han en fremtid i United?

3. Formasjonen gir mening, selv om den ikke var optimal mot Partizan

Det er nok flere av Uniteds angrepsspillere som kan passe godt i en spissduo heller enn alene på topp, selv om det ikke nødvendigvis var så synlig i Beograd i Martials tilfelle.

Samtidig er det også en formasjon som potensielt kan kamuflere enkelte av svakhetene våre i andre områder av banen, da hovedsaklig på midtbanen og på kanten, spesielt om vingbackene fungerer. I tillegg gir det oss muligheten til å bruke flere stoppere, noe som på grunn av Tuanzebes lovende spill gir mening.

Så kan en selvsagt være mer usikker på om det fungerte mot Partizan. Angrepsrekka hadde ikke særlig gode dager, og en rusten Phil Jones virket ikke optimal å ha i en slik stoppertrio (selv om han i det minste hadde mer enn nok av folk rundt seg til å ordne opp, de gangene han trengte det). I akkurat denne kampen havnet United litt for dypt, men likevel er det lett å forstå at Solskjær gikk for den formasjonen. Sannsynligvis var det i stor grad for å lettere kunne hvile en del offensive spillere før kampen mot Norwich.

Hvis vi velger den samme formasjonen fremover, så bør den fungere bedre enn dette.

JUBEL ETTER 1-0: Jesse Lingard, Anthony Martial og Juan Mata. Ingen av de tre hadde dog spesielt gode dager.

4. Det er umulig å ikke like Brandon Williams

Joda, Williams har fortsatt en del å gå på defensivt (til tross for herlig forsvarsspill som dette), men offensivt ser han allerede vesentlig mye farligere ut enn Luke Shaw, og han er jo fortsatt bare 19 år gammel.

Han har lenge vært en favoritt for mange i akademiet, hvor han med sin smittende entusiasme gjerne har blitt en lederfigur, og det skader ikke akkurat at han er en Manchester-gutt.

Torsdag kveld var det i praksis Williams som ble den avgjørende spilleren for United, da han skaffet straffesparket som ga oss borteseieren. Det er jo heller ikke første gang han spiller en viktig rolle i et mål: Mason Greenwoods mål mot Rochdale ville jo heller ikke skjedd om ikke debutant Williams hadde bidratt med et våkent brudd og et godt løp fremover med ball.

Tenk så inspirerende det må være for de forskjellige akademispillerne å se Williams spille slik for A-laget. Ethan Laird var med til Beograd, og han har nok store ambisjoner om å kunne påvirke A-laget på en lignende måte når han etter hvert får sjansen.

INSPIRERENDE: Brandon Williams.

5. En rekke er brutt – neste steg er å begynne å score igjen

Det gjorde godt å endelig vinne borte igjen, etter elleve kamper på rad uten seier på bortebane.

Det mest forunderlige her er jo at vi startet med ni borteseiere på rad, og knapt så ut til å skjønne hvordan det gikk an å tape bortekamper før det snudde helt.

På sikt er det kanskje ikke optimalt, men akkurat nå hadde det passet bra om Solskjær fortsetter trenden med å ha lange rekker med/uten borteseiere, siden vi har en del bortekamper foran oss.

Samtidig er det jo ikke akkurat slik at vi etter Partizan-kampen legger problemene bak oss. På de siste 12 bortekampene, en periode hvor vi har sluppet inn 19 mål, har vi bare scoret 6 mål. Det holder ikke. Nå møter vi et Norwich-lag som kan være gode (som City fikk merke), men som også er sårbare defensivt. Det hadde passet bra med en seier av typen som ga laget mer selvtillit offensivt.

NÅ MÅ VI SCORE FLERE: Det er neste barriere som skal brytes.

Powered by Labrador CMS