Etter den intense mediedekningen før kampen var det nesten uunngåelig at Manchester Uniteds kamp mot Liverpool ikke ville leve opp til forventningene.
Mange supportere så for seg en kamp med mange mål, men Ole Gunnar Solskjær fortjener ros for at hans skadeskutte lag klarte å gjøre Premier League-temposetterne så tamme fremfor mål.
Annonse
PÅ en annen dag kunne United ha sikret seg en seier som ødela for Jürgen Klopps titteljaktende lag, men det bør uansett være stor optimisme rundt hva vi så fra hjemmelaget.
Solskjær har ikke fått endret hva slags faktisk personell han har til rådighet, men han har fått hver fått frem en markert forbedring i hver av forsvarsspillerne som spilte mot Liverpool søndag ettermiddag. Det er ingen hemmelighet at United ønsker – og trenger – en midtstopper av toppklasse i sommerens overgangsvindu, men ros bør gis for måten et vaklende forsvar har blitt gjort solid.
En kan ikke ignorere det faktum at United klarte å kue et lag som er så potent som Liverpool, og at de for det meste gjorde det uten beskyttelsen fra Nemanja Matic og Ander Herrera.
United hadde ikke holdt nullen på hjemmebane i Premier League siden november, men en ville ikke ha gjettet det basert på måten de forsvarte seg på her.
Annonse
Liverpools fronttrio bestående av Mohamed Salah, Sadio Mané og Roberto Firmino – som til sammen har scoret 44 mål denne sesongen – ble holdt stille, og David de Gea trengte ikke å gjøre en eneste vanskelig redning.
Med en gang Solskjær ble tvunget til å gjøre tre endringer i førsteomgangen, så var det veldig lite han kunne gjøre for å endre kampen fra sidelinjen. Han prøvde å kontrollere Liverpool i andreomgangen ved å bruke Lukaku og Alexis Sánchez som hjelpevingbacker, og det virket. Jürgen Klopps lag hadde ballen to tredjedeler av tida, men skapte veldig lite.
Tiden vil vise om dette viser seg å være et poeng tjent eller to tapt for Liverpool, men på en noe surrealistisk ettermiddag hvor Manchester United ble svekket av skader, og kampen ble påvirket negativt av det, så føltes dette som en tapt mulighet for Jürgen Klopps lag.
Det kunne selvsagt vært mye verre for Liverpool. Klopps hjerte må ha vært i munnen på ham da Romelu Lukaku slo en et godt innlegg som Chris Smalling så vidt ikke kom seg på med bare sekunder igjen. Men bekymringen for Klopp er at laget hans igjen så nervøst ut, og usikre på seg selv, og at angrepet som har fått så mye ros – og spesielt Mohamed Salah – igjen skuffet, og ikke klarte å utnytte fordelen som ble gitt dem av en haug United-skader som virkelig burde gjort dette til en kamp Liverpool burde vunnet i.
Selv om United forsvarte seg godt, og uansett hvor godt rustne vikarer som Scott McTominay og Andreas Pereira presterte, og selv om dette var enda en fjær i hatten for Ole Gunnar Solskjær – som ble tvunget til å ta noen raske avgjørelser – så er det vanskelig å se for seg at ikke City ville funnet en vei gjennom, eller i det minste gitt United mer trøbbel. Liverpool hadde bare ett skudd på mål, og selv det var bare et spekulativt forsøk fra distanse fra Daniel Sturridge som David de Gea – som var nesten arbeidsløs kampen gjennom – kunne ta lett.
Annonse
Det sa seg selv at tapet av så mange spillere ville forstyrre United, og det var godt gjort av United å forbli så organiserte som de var. Det hjalp naturligvis at Liverpool var langt fra sitt beste, men det var vanskelig å tro at dette var McTominays første start i ligaen siden 1. desember. Han dempet bekymringene om det at han var involvert i Matics fravær, og stod for en veldig moden forestilling på midtbanen, noe også Pereira gjorde etter at han måtte ta over for Herrera.
United ble presset dypere etter pausen, og Rashford ble mer isolert, men Liverpool kunne ikke finne veien gjennom massen av røde drakter. Forsvaret bestående av Ashley Young, Smalling, Lindelöf og spesielt Luke Shaw var strålende.
