Få engelske journalister har jobbet tettere på United de siste 20 årene enn Stuart Mathieson.
Som United-reporter i lokalavisen Manchester Evening News har han gått fra ukentlige telefonsamtaler med Sir Alex, til å dekke klubben tett også etter at skotten ga seg.
I oktober avsluttet han imidlertid samarbeidet med Manchester Evening News. Det gjorde han etter 23 trofeer på 22 år som avisens United-korrespondent, en jobb han hadde helt siden FA-cupfinalen i 1995.
Jeg må innrømme at jeg lo godt da jeg så den korte, nydelige, eksentriske og overdådige velkomstvideoen av Zlatan Ibrahimovic som Los Angeles Galaxy-spiller.
Ikke overraskende kom den med en glamorøs Hollywood-følelse, kombinert med den typisk frekke hilsenen fra Zlatan selv, Los Angeles, velkommen til Zlatan».
Det var klassisk ham.
Det som fikk meg til å glise bredest, da han annonserte neste kapittel i karrieren sin, var da 36-åringen kom tuslende gjennom røyken og laserne med løven ved sin side.
Den tok meg tilbake til Wembley i februar i fjor da Zlatan overrasket pressen etter Ligacupseieren mot Southampton ved å sammenlikne seg selv med en løve.
Annonse
Det er så mange mixed zone-intervjuer etter kamp som er kjedelige. Som regel er det bare «fantastisk kamp, vi er fornøyde, dette var deilig» eler «svak kamp, vi er skuffet». Alt sammen noe vi har hørt tusen ganger tidligere.
Så kom Zlatan med sine gullkorn.
Det var en ren fornøyelse.
Han hadde også levert i sine møter med pressen tidligere, men etter triumfen på Wembley var han i storform, faktisk var det så bra at noen aviser rett og slett bare la ut hele seansen, hvert eneste ord.
Det var ikke noe poeng i å dele det opp i ulike små snutter eller å forsøke å skrive den ordentlige historien rundt det. Det var rett og slett fantastisk lesing.
En liten del av meg var likevel skuffet.
Min første sportssjef, helt tilbake på 70-tallet, lærte meg at det til et hvert svar alltid var et oppfølgingsspørsmål.
Som naturlig nysgjerrig fortalte han meg at en journalist alltid måtte forsøke å komme dypere ned i materien. Oppfølgingsspørsmålet var altså ofte «hvorfor?».
Annonse
Det var for eksempel ikke godt nok for sportssjefen min å høre at en spiss var i «fantastisk form». Han ønsket å vite hvorfor han var i fantastisk form. Gjorde spilleren noe annerledes? Hadde manageren gitt ham nye instrukser? Handlet det om fysisk form? En ny diett? Det handlet om ytterligere spørsmål som kunne bygge den historien du ønsket.
Som ung (og naiv) journalist kom jeg ofte tilbake fra et intervju med en spiller, og sportssjefen spurte gjerne: «Spurte du ikke mer om det her?» Eller, «forsøkte du å gå dypere inn i det der?»
Han drillet inn i meg at det var mange veien å gå for å gi leserne en mer interessant historie.
Til slutt endte det da med at jeg spurte mange, mange spørsmål, mest fordi jeg fryktet å returnere til sjefen min uten å ha spurt spørsmålene han ønsket svar på.
Det var strålende læring, og jeg liker å tro at det mange ganger gjorde et ganske så normalt og kjedelig intervju til noe som var mer leservennlig.
Den teknikken fungerte imidlertid ikke med Zlatan.
Mens vi samlet oss rundt ham etter hans to matchvinnende scoringer på Wembley, var han mer enn villig til å svare på spørsmålene våre. Jeg forsøkte derfor å finne ut mer om hvordan han klarte å ta vare på sin fysiske form selv om han var midt i 30-åra.
– Jeg er et dyr, jeg føler meg som en løve, var svaret.
Jeg kunne nærmest føle hvordan de andre journalistene rundt meg fikk vann i munnen av sitatet.
Det var første gang han nevnte seg selv og løver.
Annonse
En annen journalist kastet seg på, og lurte på om den fysiske formen hang sammen med kampsport-treningen hans, men det var lærdommen fra min første sportssjef som surret i mitt hode.
Jeg ville vite hvorfor han var en løve.
Jeg fikk ordet igjen, og spurte: «Hvorfor er du som en løve?»
– Jeg er en løve. Jeg ønsker ikke å bli en løve, var det noe forvirrende svaret.
– Mener du at du har sulten til en løve?
– Løven er født som en løve, var svaret.
Og ja, jeg var fortsatt forvirret.
– Hva betyr egentlig det, fortsatte jeg.
– Det betyr at jeg er en løve, var svaret – før han la til at han aldri hadde snakket så mye med journalister før, og så tuslet han videre.
Det var ikke meningen, men jeg følte egentlig etterpå at jeg hadde trengt ham opp i et hjørne, og at han egentlig ikke visste hvorfor han tenkte at han var en løve. Det var en typisk og snodig Zlatan-uttalelse som egentlig ikke hadde noen forklaring.
Min første sportssjef ville ha vært fornøyd med at jeg forsøkte å komme til bunns i det merkelige utsagnet, men som meg så ville han nok vært litt skuffet over at Zlatan ikke fikk forklart det hele nærmere, men igjen – trolig var det fordi han ikke visste.
Samtidig, hvem andre brydde seg egentlig om det? Zlatan sammenliknet seg selv med en løve og analogien var født.
Annonse
Som journalist er det noen spillere man genuint savner når de gir seg. Ikke bare fordi de var fantastiske spillere, men også fordi de ga litt mer da de først åpnet munnen.
Eric Cantona, Roy Keane, Gary Neville, Rio Ferdinand og Patrice Evra var alle som det. Jeg savnet dem av helt andre grunner enn det fansen gjorde.
Zlatan var også i den kategorien. Jeg er skuffet over at han nå har reist til USA, og jeg synes det var synd at han ikke kom til United tidligere.
Forhåpentligvis får United kloa i en annen eksentrisk spiller som kan ta hans plass.
