Drømmedag på Drømmenes Teater

Supporterklubben er for supportere, og derfor ønsker United.no leserbrev som del av nettsiden. Takhøyden er stor, men vi forbeholder oss retten til å avgjøre hva som kommer på trykk og ikke. Det er også et krav at man argumenterer godt for det man mener, og du må tåle at andre kommenterer innlegget ditt. Leserbrev kan sendes til [email protected]. Oppgi fullt navn og helst alder, og fortell gjerne når, hvordan eller hvorfor du ble fan. Vi tar selvsagt også gjerne i mot reisebrev.

I dag bringer vi et leserbrev signert 23 år gamle Erik Olsson, som søndag satt ringside på Old Trafford da United valset over West Ham. Det var en opplevelse han neppe kommer til å glemme med det første.

Drømmedag på Drømmenes Teater

Av: Erik Olsson

Mens Mourinho uttrykte etter kampslutt at han ikke var fornøyd med starten på kampen, så er det nok liten tvil om at han, som vi supportere, kan være meget tilfreds med sluttresultatet.

Og det er ikke bare resultatet som gjør det til en tilnærmet perfekt åpningskamp. Fire mål og tre ulike målscorere, deriblant to signert Lukaku, er i og for seg meget hyggelig. Det var vi ikke bortskjemt med i fjor. I bunn og grunn er det måten kampen ble vunnet på som gjorde det til en drømmedag på Drømmenes Teater.

Det var på flere måter et revitalisert United-lag vi fikk sett på søndag. Selv om det er alt for tidlig å trekke noen konklusjoner, det får drøye mot jul, så var kampen en særdeles oppløftende oppvisning. Usikkerheten som vi har sett komme snikende ved en litt treg start satt seg aldri. Tvertimot fikk vi se sprudlende, presist og dynamisk angrepsfotball.

Særlig delaktig var trioen bak en pigg Lukaku, i form av en strålende Rashford, en god Mata og en suveren Mkhitaryan. Det var mer energi, bevegelse foran ballfører og en selvsikkerhet som sto i kontrast til United-utgaven fra fjorårssesongen.

Samtidig fikk vi se et United-lag som sto konsekvent høyt, og fikk godt betalt for det. West Ham fikk verken tid eller mulighet til å kontre eller etablere seg på Uniteds banehalvdel. Viktig her var særlig Blind, Matic og Valencia, som stadig brøt pasninger foran Arnautovic, Fernandes og Ayew.

Søndagens seier var for min del en nostalgisk opplevelse. På tross av et ellers svakt West Ham var dette en råsterk kollektiv seier hvor alle presterte. Vi fikk se presist og hurtig angrepspill hvor laget sto høyt og backene var sterkt delaktig i det oppbyggende spillet.

På midten har vi en duo som oser ro og kvalitet i form av Pogba og Matic. Pogba dominerer og sistnevnte gjør en klassestart i United-drakt. Med sitt overblikk, bevegelighet, gode pasningsfot og fine initiativ fremover på banen, tilfører Matic mye som har vært dypt savnet i lang tid. Hvordan Chelsea kunne la han gå er for meg en gåte.

Gråter jeg av den grunn? Definitivt ikke.

Ved kampslutt spurte jeg meg selv når jeg sist så United såpass gode. Bunnsolid over hele linjen og antageligvis den mest overbevisende sesongåpningen siden Bolton ble feid av banen i 2003.

Nå håper jeg det ikke blir like lenge til jeg får se denne angrepsfotballen igjen. Dette var starten vi både ønsket og håpet på. Med et brukbart kampprogram fremover lover dette særdeles godt! Endelig er vi igang!