– Det er vår klubb også!

KOMMENTAR: Kommersialiseringen av United har gjort avstanden mellom klubben og supporterne større.

Kommentaren under er redaktør Lars Morten Olsen sin leder i siste utgave av United-Supporteren.

De står der som to likeverdige og tar hverandre i hendene. Den ene er Manchester United-spilleren. Den andre er United-supporteren.

Det er nesten ikonisk, bildet som i flere tiår prydet forsiden av det offisielle kampprogrammet. Symbolikken var like enkel som den var genial: Vi er her for hverandre. Vi støtter hverandre. Og vi er avhengige av hverandre.

Nærheten som ble borte

Joda, de står der fortsatt på forsiden av kamp-programmet også denne sesongen. Men de er blitt forvist ned i et hjørne nå. Som to små miniatyrer du knapt legger merke til. Det er dessverre litt symbolikk over det også. Spillere og supportere behøver hverandre fortsatt, men avstanden mellom spillere/klubb og fans ser ut til å bli større for hvert år som går.

The Busby Babes likte å ta en øl eller to sammen med supporterne etter kampen. Det fantastiske sekstitallslaget til United gjorde det samme. Tommy Taylor, Albert Scanlon, Denis Law, David Sadler, George Best med flere, svingte gjerne innom The Quadrant i Stretford og diskuterte kampen med supporterne før de dro hjem. Da Gordon McQueen var kongen i Uniteds midtforsvar, kunne du etter hjemmekampene ofte se den svære lysluggen i køen med supportere for å kjøpe en dobbel hamburger i Red Devils Fish & Chips.

Da Norman Whiteside var den store FA-cupfinalehelten på 80-tallet spilte han biljard med supportere på puben The Little B, syd i Manchester. Det var ikke noe spesielt med det.

HELTEN FRA 85: Norman Whiteside var svært populær blant United-fansen.
HELTEN FRA 85: Norman Whiteside var svært populær blant United-fansen.

Vi forventer ikke å se dagens United-stjerner på puben når vi er i Manchester (selv om Anthony Martial visstnok flere ganger har forvillet seg innom sin lokale Wetherspoons). Det er flere gode grunner til det. Ikke minst fordi spillerne av i dag er nødt til å ta vare på kroppen på en helt annen måte enn for noen få tiår siden. De lever under et rigid kostholdsprogram for å kunne prestere på toppnivå år etter år. En annen årsak til at det neppe er Wayne Rooney eller David de Gea som er din sidemann ved baren neste gang du er på Mulligans, er fordi alle nå har en mobil eller smartphone. Vips, så hadde United-stjernen vært på forsiden av The Sun eller The Star, og neppe med en positiv vinkling på saken.

Uansett er det en skummel utvikling når spillere og supportere sklir stadig lenger fra hverandre. Eric Cantona kunne stå i over en time i regnet etter trening og skrive autografer.

Fotball-kongen ga seg ikke før alle hadde fått en signatur eller et bilde. David Beckham tok opp arven, og gjorde det samme. En liten anekdote som forteller en del: Da jeg skulle i begravelsen til Neville Neville, ringte Denis Law (som visste at jeg skulle i begravelsen) og spurte hvordan jeg skulle komme meg til Bury. Da Law hørte at jeg skulle ta trikken, insisterte han på å hente meg. Så fikk jeg altså skyss fram og tilbake av Denis Law, hans kone, datter og svigersønn. Tror du dagens United-stjerner skysser supportere til og fra begravelse om tretti, førti år? Neppe.

Supporterne er den enorme massen med mennesker uten ansikt som spillerne hører fra tribunen kamp etter kamp.

Og grunnen er enkel. Det er fordi dagens stjerner aldri har fått noe nært forhold til supporterne. Satt på spissen er supporterne den enorme massen med mennesker uten ansikt som spillerne hører fra tribunen kamp etter kamp. Vi leser på united.no at det skal bygges nytt gjerde rundt Carrington, og at det vil passe Louis van Gaal og Ed Woodward som hånd i hanske. Det er meget mulig det stemmer.

Men har noen spurt hvordan gjerdet passer supporterne?

GAMMEL ÅRGANG: Finaleprogrammet fra FA Youth Cup, 1954-55
GAMMEL ÅRGANG: Finaleprogrammet fra FA Youth Cup, 1954-55

For supporterne er det nye gjerdet bare enda et hinder. Nok en kløft mellom klubb/spillere og supporterne. Gjerdet skal visstnok gjøre det enda mer vanskelig (les umulig) å få innsyn til et treningsanlegg som fra før er nærmest hermetisk lukket. Mens supporterne så sent som under Treble-sesongen 1999 kunne bivåne treningen og etterpå spørre spillerne om autograf eller bilde, er kontakten nå marginalisert til omtrent null.

Stenges ute

Planen er at gjerdet skal «pryde» noen av klubbens sponsorer. Også kalt globale partnere. De som har dukket opp som paddehatter etter at Glazer kjøpte klubben. De som blant annet har gjort det mye mer utfordrende for United-Supporteren å få spillerintervjuer. Joda, vi forstår at de globale partnerne er inntektsbringende. Til og med MEGET inntektsbringende. Men det er også supporterne.

Og hva mer: Supporterne krever ingen tidsbestemt kontrakt. Vi forlanger ingen klausuler. Vi er der enten det er solskinn eller regn, tabelltopp eller «mid table».

Klubben bør heller ikke glemme at supporterne var der lenge før den offisielle telekommunikasjon-partneren i Saudi-Arabia. Og supporterne kommer til å være der lenge etter at den offisielle noodle-partneren fra Asia har tatt sine penger og gått. Vi er der for alltid. Til graven. For noen fra vuggen til graven.

Vi tenker ikke på klubb-logoen som en merkevare. For oss er klubb-logoen noe vi assosierer med stolthet, kjærlighet og ære.

Supportere synes det er et viktig poeng å få fram at de støtter en fotballklubb. For supporterne er ikke Manchester United noen business. Vi ser ikke på oss selv som kunder, uansett hvor overeksponert kommersielt det hele er blitt. Vi er supportere, hverken mer eller mindre. Supportere av et lag og en fotballklubb. Vi tenker ikke på klubblogoen som en merkevare. Coca-Cola er merkevare. Colgate er merkevare. Men ikke Manchester United. I hvert fall ikke i VÅRE øyne.

For oss er klubblogoen noe vi assosierer med stolthet, kjærlighet og ære. Pluss mange gode minner.

Ed Woodward var ikke mange ukene inn i sin nye rolle som administrerende direktør etter David Gill da han sommeren 2013 gikk ut med sjarmoffensiv mot supporterne. Han visste nøyaktig hvilken streng han skulle klimpre på da han nærmest lovet supporterne at han skulle ta tilbake «Football Club» i klubbemblemet.

THE CLIFF: Manchester Uniteds gamle treningsanlegg der spillerne ofte tok seg tid til å signere autografer etter endt treningsøkt.
THE CLIFF: Manchester Uniteds gamle treningsanlegg der spillerne ofte tok seg tid til å signere autografer etter endt treningsøkt.

De to ordene forsvant med et pennestrøk under Peter Kenyons regime i 1998. Woodward trakk også med seg Joel Glazer i sin flørt med supporterne, som for å fortelle hvor ekte Manchester United-fan Glazer er (sukk!), da han sa: «Jeg likte ikke den endringen (å ta bort Football Club, red.anm.) på klubbmerket. Joel likte det heller ikke. Vi skal se på det og tenke over det. Vi er en fotballklubb, ikke en business. Måten jeg beskrev det på for staben var å si at vi er en 135 år gammel klubb. Vi er en fotball-klubb med stor K».

Dette var ren og skjær musikk i ørene på supporterne. Vakker musikk. En medley av opera, jazz og rock’n roll.

For hvis Woodward ikke hadde tenkt å gjøre noe med logoen, hvorfor da i det hele tatt nevne det? Det var gjengs oppfatning at «Football Club» ville være tilbake i logoen til den nye trøyen med adidas som ny draktleverandør.

Så skjedde ikke.

Det har gått 28 måneder siden Woodward nærmest lovet den vesle, men for oss supporterne, betydningsfulle endringen. Så langt har det vist seg som tomme ord. Kall det gjerne valgflesk.

Hvis det er én ting supporterne har, foruten lojalitet, så er det god hukommelse.

Hvis det er én ting supportere har, foruten lojalitet, så er det god hukommelse. Vi glemmer ikke brutte løfter. Spesielt ikke fra våre egne. Da føler vi oss bare enda mer fremmedgjort. Det er enkelte ganger man undres over om det er deres klubb eller vår klubb. En familieterapeut hadde kanskje beskrevet det som at vi har vokst fra hverandre.

Og kanskje det stemmer? Vi tar på skylappene for alt vi ikke liker med klubben vi elsker. Og av og til evner ikke de å se ting fra vår side. Men egentlig handler det om samme klubb.

ÅRETS SPILLER: Michael Carrick får vikingeskipet fra US-redaktør Lars Morten Olsen, beviset på at Carrick ble kåret til årets spiller av fansen i Skandinavia i 2012/13.
ÅRETS SPILLER: Michael Carrick får vikingeskipet fra US-redaktør Lars Morten Olsen, beviset på at Carrick ble kåret til årets spiller av fansen i Skandinavia i 2012/13.

Det er vår klubb også!

Spillerne, manager og klubbens administrative ledelse bør aldri glemme det. At uansett hvor mange globale partnere, smarte gjerder og lukrative sponsoravtaler som klubben klarer å få på plass, vil disse aldri kunne erstatte supporterne.

Vi var, er og blir de viktigste. Supporterne er den grønne grenen som klubben sitter på. Glem ikke det, Manchester United (Football Club)!