Etter at dette intervjuet ble gjort har Culkin også spilt for Prescot Cables. Culkin kan følges på twitter på @greenntidy2011 .
7,5 utrolige sekunder
Annonse
– De beste sekundene noensinne, sier tidligere United-keeper Nick Culkin.
Av: Dag Langerød
– En flau rekord.
Internett kan være nådeløs, men Internett kan også ta feil.
Og for Uniteds rekordkeeper, Nick Culkin, er det ingen tvil om at de som på Internett har hevdet at hans rekord er flau, de tar feil.
Culkin fikk nemlig 80 sekunder, hvorav 7,5 av dem med ballen i spill og ett eneste spark på ballen i 1999. Det var alt han fikk i en tellende United-kamp. Det er også rekord. Det er tidenes korteste United-karriere og tidenes korteste United-debut.
– Den rekorden vil heller aldri bli slått, sier han glisende til US.
– Og for meg er det de beste sekundene noensinne.
Annonse
– Selv om jeg bare fikk ett eneste utspark, så er det et utrolig minne. Folk snakker om det i dag. Det dukker opp som spørsmål på quiz-show. Og glem ikke at jeg fikk spille på lag med spillerne som vant the treble i 1999. En flau rekord? Glem det.
Anleggsgartner
US møter 33-åringen i gartnerbilen hans på en øde parkeringsplass utenfor banen til Radcliffe Borough, et lag som spiller på 7. nivå i England, og som ligger noen tbane-stopp utenfor Manchester. Der har rekordkeeperen gjort comeback – etter at han egentlig måtte legge opp som keeper i 2005.
Totalt fikk han sju år i United, før han dro til QPR i 2002.
Men tilbake til de 80 sekundene.
United hadde akkurat slått Bayern München 2-1 i den utrolige Champions League-finalen på Nou Camp. Neste sesong hadde akkurat kommet i gang, og vi stod med sju poeng etter tre kamper. Så ventet Arsenal på Highbury, 22. august.
Peter Schmeichel hadde lagt opp etter triumfen i Barcelona, og Mark Bosnich og Raimond van der Gouw stod egentlig først i keeperkøen. Bosnich var imidlertid ute med skade mot Arsenal, Van der Gouw steppet inn og 21 år gamle Culkin tok plass på benken.
– Der regnet jeg også med å bli, gliser han.
Annonse
– Men kampen var fantastisk. Det var Keane mot Vieira på midtbanen og ordentlig rivalisering mellom lagene den gangen. Så skjedde det. Martin Keown gikk voldsomt til i en duell med van der Gouw. Han skadet øyet sitt. Jeg satt rolig og så på. Så snudde manageren seg, og sa: Nick, ta av deg treningsdressen. Du skal på.
Og selv om det bare tok 80 sekunder fra Culkin løp inn på Highbury-matta til kampen var over, så var det en masse tanker som fløy gjennom hodet hans.
– Men jeg var nervøs. Van der Gouw hadde ligget nede i tre-fire minutter, og jeg forventet at jeg måtte forsvare noen innlegg. Jeg så rundt meg. Der stod Tony Adams, Ray Parlour, og Dennis Bergkamp. Roy Keane hadde scoret to mål. Vi ledet 2-1. Marc Owermars lurte like foran meg. Jeg husker jeg tenkte at hvis jeg bommer på det utsparket, da er alt over for meg. Da kommer jeg aldri til å spille fotball igjen. Ingen ville noensinne hatt meg da. Jeg kunne heller aldri gått inn i garderoben for å møte Roy Keane etterpå. Aldri.
– Men jeg sparket ut, det var et perfekt utspark, det landet akkurat der det skulle, og så blåste dommeren. Jeg husker jeg jublet som om jeg hadde spilt 300 kamper for United, men jeg tror mest det var lettelse for at det var over og at jeg gjort jobben min.
– Men jeg fikk gjennomgå i garderoben. Spillerne bare lo og tøyset. Jeg husker at Bobby Charlton kom inn, og sa at “aldri i verden om du får det der som å holde nullen i en kamp”, men det var en fantastisk erfaring. Det er noe ingen kan ta fra meg. Uansett. Jeg er så stolt av det.
– Dessuten så man ikke glemme at jeg var en del av det utrolige laget som vant serien, cupen og Champions League i 1999. Det var Keane, Stam, Giggs, Scholes og Schmeichel. Den gangen reiste United også med tre keepere i Europa. Jeg fikk altså sett flere fantastiske steder, og jeg var med på Champions League-seieren mot Bayern München.
– Selv om det bare ble med de 80 sekundene mot Arsenal, spilte jeg jo ellers en masse treningskamper og avskjedskamper i løpet av United-karrieren. Det er rett og slett fantastiske minner.
Fem år på sidelinjen
Etter at en kneskade tvang ham til å legge opp i 2005, gjorde Culkin comeback for Radcliffe Borough i 2010. Det endte vellykket. Han spilte totalt 55 kamper i løpet av sesongen, og ble kåret til årets spiller både av de andre spillerne og fansen.
Nå ønsker 33-åringen å bli profesjonell igjen. Foruten de 80 sekundene for United, fikk han også kamper for Hull, Bristol Rovers, Livingston og QPR før kneskaden stoppet han.
Men han er ikke bitter på Ferguson eller United for at det kun ble de få sekundene.
Annonse
– Selvfølgelig ville jeg elsket å spilt flere kamper for United. Hadde Sir Alex ment at jeg var god nok så ville jeg også gjort det. Han er imidlertid en av verdens beste managere, og det går rett og slett ikke an å være uenig i vurderingene hans. At han mente at jeg ikke var klar eller god nok er helt greit. Jeg satte uansett pris på hvert eneste sekund jeg hadde der.
– Dessuten hadde jeg et par problemer da jeg var i United, gliser han.
– Det største problemet, det aller største problemet, det var Peter Schmeichel. Jeg måtte faktisk danke ut han hvis det skulle bli kamper på meg. Til og meg jeg skjønte at det aldri kom til å skje.
– Jeg husker flere treninger. Pete (som Culkin kaller Schmeichel) hadde skuddtrening med A-lagsspillerne på egen hånd. De holdt på i 45 minutter fra alle mulige holdt, men jeg kun telle på én hånd hvor mange nål han slapp inn. Han var verdens beste keeper. Trolig også den beste noensinne.
– Hva med Ferguson?
– Han var som en farsfigur, og det han sa var rett. Det nyttet ikke å diskutere. Hvis du tenkte at nå tar han feil, så hadde han likevel rett. Sånn var det. Han hadde så stor autoritet at hvis han sa noe, og jeg ikke var enig, så var jeg enig likevel.
Culkin gliser. De andre Radcliffe-spillerne har ankommet og startet treningen mens vi prater. Jeg spør om han ikke skal være med, men han vil bare fortsette praten. Om United.
Om alle de gode minnene.
– Det jeg faktisk husker best fra Ferguson er at han likte å ta straffer mot meg på trening, og det jeg sier nå er helt sant. Han utfordret meg. Han sa at han skulle ta ti straffer, og score på alle. Og vet du hva? Han scoret alltid. På alle. Og jeg ga alt. Jeg husker at jeg faktisk ble irritert over at jeg ikke klarte å redde én, siden han gjorde dette ganske ofte. Jeg er sikker på at han den dag i dag skyter ti straffer mot en av de yngre keeperne i klubben, sier han dels humrende – dels hoderystende.
Overgangen til United, i 1995, var også av det spesielle slaget. 17 år gamle Culkin spilte for juniorlaget til League Two-laget York, men hadde aldri stått en aldersbestemt landskamp og heller ikke vært innom A-laget.
Så møtte United York i ligacupen, og «miniputtene» sjokkerte med 3-0-seier på Old Trafford. Culkin var imidlertid ikke med.
Likevel glemmer han aldri dagen, 20. september 1995.
Annonse
– Samme kveld ble klubbene enige om overgangen, sier han.
Selv visste han imidlertid ingenting. Først etter at klubbene ble enige om overgangssummen på 250.000 pund så ringte Yorks klubbsekretær.
– United vil at du skal dra til dem, sa han.
– Hæ, sa jeg.
Drømmeovergang på 24 timer
Culkin sov ingenting den natta, men ble kalt inn på kontoret til York-manager Alan Little dagen etter.
– United har tilbudt 250.000 pund for deg, sa han.
– Hva tilbyr dere for at jeg blir, spurte jeg.
– Ingenting. Du drar. Vi trenger pengene, var svaret.
Og det var det.
– Jeg dro til United, snakket med Ferguson og skrev under på en fireårskontrakt. Alt skjedde i løpet av 24 timer. Det var egentlig uvirkelig. York brukte så pengene til å bygge et treningsanlegg de bruker den dag i dag, gliser han.
For York var moroa likevel ikke over.
Culkin fikk jo disse små sekundene mot Arsenal.
– Jeg visste det ikke da, men de hadde en klausul i kontrakten om at hvis jeg spilte for A-laget i en tellende kamp så måtte United møte York i en treningskamp. De sekundene sørget derfor for at det ble fullt hus, 10.000 tilskuere og mer gode penger i York-kassa.
– Jeg har aldri spilt for York, men egentlig burde de kalle opp en av tribunesidene etter meg. Virkelig, sier Culkin glisende.
Mannen med verdens beste 7,5 sekunder lange historie.
