Da fotballhistorien måtte skrives om
Hjulene jobber mot snøen. Det snør tett. – Det er din tur til å gi, sier Albert Scanlon, og skyver kortstokken over til Bill Foulkes.
Hjulene roterer raskere.
– Er vi over bakken, roper Frank Taylor til Bobby Charlton i setet foran.
Flyet akselerer, og nærmer seg slutten av rullebanen. Noen småler.
– Det er ingenting å le av. Vi kommer alle til å bli drept, roper Johnny Berry.
– Hvis dette er døden er jeg klar, svarer Liam Whelan.
Flyet har nådd lengre enn på de to første forsøkene.
– Gud hjelp oss, vi klarer det ikke, skriker flykaptein Rayment.
Matt Busby løfter automatisk hendene som beskyttelse.
Deretter et øredøvende smell.
Stille, stille, stille… Først høres ingenting. Snøen som daler gir ingen lyd. Så kommer en vislelyd av noe som lekker. Som en evighet senere, kommer jamringen av mennesker som har det vondt. Skrikene av smerte og redsel. Det er mørkt. Altfor mørkt. Ingen lys over setene. Intet lys fra cockpiten. Ingen lys utenfor. Total hjerteformørkelse. Alt er over. Alt begynner.
Tredje og siste forsøk
Det sies at livet kan snus på en 5-øring. Manchester Uniteds historie ble totalforvandlet i løpet av få sekunder. Klokken 15.03.10 hadde kontrolltårnet i München for siste gang kontakt med Zulu Uniform 609, som var kodenavnet på flyet som fraktet United den fatale dagen. Snaut femti sekunder senere skjedde det grusomme. Til tross for to mislykkede forsøk på ta av, satset pilotene Thain og Rayment på et tredje forsøk. Hjulene hadde periodevis låst seg de to første forsøkene. Overlevende har senere sagt at ventetiden i terminalen var overraskende og mistenkelig kort.
Tredje gangen gildt heter det så fint. Tredje gangen fatalt passer bedre, om man har United og flytragedien i tankene. På det tredje og siste forsøket klarte aldri flyet å ta av, men braste i stedet i voldsom fart inn i noen bygninger utenfor rullebanen. En kollisjon så kraftig at den tok livet av 23 av de 44 menneskene om bord i flyet. Inkludert åtte spillere for ”Busby Babes”, kallenavnet for Matt Busbys unge, lovende lag. Ytterligere to ble så hardt kvestet at de aldri spilte fotball igjen. To trenere og klubbsekretæren var også blant de døde.
Busby bebreidet senere seg selv for at han ikke satte en stopper for å gå om bord den tredje gangen. Det var mange som hadde en dårlig følelse.
– Det kreves en modig mann for å være en feiging, sa Harry Gregg idet laget gikk mot flyet for siste gang.
Med det mente han at mange nok hadde lyst til å si ”nei, vi går ikke om bord”, men ingen våget å si det.
Gregg fikk senere Dronningens fortjenestemedalje for sitt mot. Til tross for sterke advarsler fra kaptein Thain om at flyet kunne eksplodere når som helst, krabbet Gregg inn i flykroppen og hentet ut en kvinne og hennes ett år gamle baby. Gregg dro også vekk Bobby Charlton og Dennis Viollet, som lå halvveis inne i flyvraket.
Dagen forandret alt
Gregg var den eneste i tillegg til Johnny Berry og Tommy Taylor som ikke var avlet opp av klubben. Busby Babes hadde vunnet ligaen to år på rad, og tapt FA-cupfinalen 1957 høyst ufortjent. Nå hadde de nådd semifinalen i Serievinnercupen for andre året på rad. Alle ventet på noe stort. Virkelig stort. Ligagull for tredje året på rad. Ja, men mer enn som så. Dobbel. Treble. You name it.
– Vi kunne vunnet båtracet, sa Sir Matt senere.
I stedet stoppet alt der. På rullebanen i München. Stoppet og begynte. For klubbens historie måtte skrives om. Den var aldri rosenrød før, men nå ble United-historien brått blodrød. Før og etter 6. februar 1958. Sånn er det med Manchester United. I dag er det 55 år siden den grusomme dagen. Dagen som forandret alt. For de åtte spillerne som døde, og de pårørende av dem. For de to som aldri mer kunne spille fotball. For de andre ”heldige” 19 som overlevde. For alle oss som kom etter. For Manchester United. For fotballverden.
– Måtte fortsette
Sandy Busby, Sir Matts eneste sønn, sier til United-Supporteren at om det ikke hadde vært for hans mor, hadde Matt Busby sluttet der og da. Ingen kunne i så fall bebreidet mannen. Hans livsverk lå igjen blant skrap og metall på en snødekt rullebane i München. I tillgg balanserte han på en knivsegg mellom liv og død i over en måned. Tre ganger fikk han, som tradisjonen er for katolikker som ligger for døden, den siste olje. Like fullt ramlet han ned på den riktige siden av knivseggen. Han gikk videre. Han førte Manchester United videre.
– De guttene som døde i München hadde ønsket at du ville fortsatt, sa Matt Busbys kone Jean, ifølge Sandy.
Mot alle odds klarte United å komme helt til FA-cupfinalen tre måneder etter München-tragedien. Busby ble rådført da de skulle designe drakten og emblemet. Busby tok for anledningen bort klubbmerket, og erstattet det med fuglen Føniks. Symbolikken kunne ikke vært klarere:
Manchester United reiser seg. Igjen. Alltid!
