Da undertegnede var ni år gammel, var det en lokal videosjappe der jeg bodde.
For de yngre: Før i tiden måtte man faktisk fysisk gå ned på videobutikken for å låne eller kjøpe filmer, og det var et slags samlingssted for oss i nærområdet.
Det høres kanskje rart ut, men det er sant.
Uansett, i nevnte videosjappe var det en film jeg ønsket meg mer enn noe annet. Coveret var rødt, og hadde tre troféer som lyste mot deg. Kassetten var knall-rød, og den matchet United-drakten min med Giggs på ryggen.
Annonse
«Manchester United – The Treble – Official Season Review 1998/1999.»
Lang historie kort: Jeg klarte å mase meg til filmen, og det neste året (årene) forløp seg slik hver dag: Jeg sto opp kl 06.00 for å sette på filmen, så det jeg rakk før skolen, og etter skolen så jeg den ferdig. Hver bidige dag. Til familiens (etterhvert) voksende bekymring.
På denne filmen var det et absolutt høydepunkt for meg. Du skulle kanskje tro at det var finale-seieren mot Bayern München, men nei.
Ryan Giggs’ mål mot Arsenal i semifinalen av FA-cupen var det jeg gledet meg aller mest til. Feilpasningen fra Vieira, de fem Arsenal-spillerne som blir etterlatt i pølsebua for evig tid – og selvfølgelig scenene når ballen dunkes i nettaket over en forfjamset David Seaman. Legg også til ansiktet til Phil Neville når Ray Parlour legges i bakken i Uniteds boks, og ansiktet til Peter Schmeichel når han redder den påfølgende straffen fra Bergkamp. Fotball er en fantastisk ting.