«Den umulige jobben»

AV: Geir Jacobsen

Manchester United vant overraskende FA-cupfinalen mot Manchester City 2-1. United-manager Erik ten Hag utmanøvrerte sin langt mer meritterte kollega Pep Guardiola, og kunne reise hjem fra London med et etterlengtet trofé i bagasjen. 

Men seieren i FA-cupen kan vise seg å være for lite, for sent for Uniteds manager, som går en svært usikker sommer i møte.

Spol tiden tilbake til sommeren 2022. Optimismen rådet i den røde delen av Manchester. Ajax' fremadstormende manager Erik ten Hag ble presentert som klubbens nye manager, og nederlenderen var et svært populært valg blant fansen. Ten Hag sto for publikumsvennlig fotball, og virket som det perfekte valget for å ta klubben tilbake til gamle høyder. 

I dag, nærmere to år etter at ten Hag tok over, er fansen splittet i synet på om han er riktig mann til å lede klubben videre. En lovende første sesong endte med tredjeplass i serien, seier i ligacupen og tap i FA-cup finalen mot trippel-vinnende Manchester City, men årets sesong ble en stor skuffelse, med en åttendeplass i ligaen – Uniteds dårligste tabellplassering siden 1990 – og exit allerede i gruppespillet i Champions League. 

Forut for FA-cupfinalen mot Manchester City var det få som forventet noe som helst.

United-fansen møtte opp på Wembley med lave skuldre, forberedt på nok et hederlig nederlag mot Englands beste lag, men med et tydelig mål om å vinne festen på tribunen. Og inne på Wembley svingte det virkelig, med et lydnivå som var sammenlignbart med noen av de magiske cupfinalene som ble spilt på 70- og 80-tallet, i en pre-Champions League tid da det å vinne FA-cupen var omtrent like stort som å vinne ligagull.

En tydelig fokusert ten Hag sendte laget sitt ut i en uvant 4-2-2-2 formasjon, med midtbanespillerne Fernandes og McTominay på topp. 

Flere eksperter uttrykte skepsis til laguttaket, som på papiret minnet mer om fantasifull desperasjon, enn et klokt og gjennomtenkt taktisk valg. 

Kritikken fra ekspertene så ikke ut til å bry Ten Hag, han har blitt godt vant til latterliggjøringen i media, ikke minst fra de to gamle klubblegendene Roy Keane og Paul Scholes. Gjennomgangsmelodien er mangelen på et fast spillemønster og en plan B når det butter imot, at presspillet i beste fall fremstår risikofylt – i verste fall hodeløst, og at den store avstanden mellom lagdelene gjør at raske og spillende lag som Manchester City får enorme rom å boltre seg i.

Men i de 90 minuttene på Wembley, virket United som et helt annet lag enn tidligere i sesongen. Slett arbeidsmoral var byttet ut med elleve par bein som løp og taklet som om det gjaldt livet, og ten Hags taktikk fungerte noe i nærheten av perfekt. City trillet ball, men uten å komme til de store sjansene. Det virket rett og slett som om det var et ordentlig fotballag som løp rundt i røde drakter på Wembley-gresset, og da dommeren blåste for nitti minutter og resultattavla lyste 2-1 til de røde, var det ingen på tribunen som ropte verken ran! eller tyveri! – Det var rett og slett helt fair at United stakk av med seieren.

Av jubelscenene som fulgte, var det tydelig at seieren betydde mye for spillerne og en hardt presset manager, og ikke minst for de mange tusen rødkledde på tribunene. 

På de elleve årene siden Sir Alex Ferguson ga seg, har United gått fra å være en av Europas beste fotballklubber, til å bli en middelmådighet i Premier League. Mangelen på struktur, samhold og en felles klubbkultur er åpenbar, og fra garderoben på Old Trafford siver det stadig ut informasjon om en klubb og en garderobe i dyp splittelse.

Ralf Rangnick, mannen som tok over ansvaret etter at Ole Gunnar Solskjær måtte gå, avsluttet sitt kortvarige engasjement med å uttale at klubben hadde behov for en åpen hjerteoperasjon. To år senere, er det mye som tyder på at Rangnick har sine ord i behold.

På sine to år i Manchester United har ten Hag vunnet to titler. Det er en statistikk som tåler sammenlikning med Sir Alex Ferguson. Det tok tre og et halvt år fra Ferguson debuterte som United-manager – med et svært fortjent 0-2 tap mot Oxford United – til han vant sitt første trofé med klubben, FA-cupen i 1990. 

Det tok ytterligere tre år før han vant ligaen. Og selv om Uniteds nye medeier, Sir James Ratcliffe har ord på seg for å være en tålmodig type som bruker tid på å oppnå sportslig suksess, er det nærmest utenkelig at han vil gi ten Hag like lang tid som det Ferguson fikk for å bygge sitt uovervinnelige mesterlag. 

Tid har for lengst blitt en luksus de færreste fotballmanagere har lov til å unne seg, også i Manchester United.

Tidene har også forandret seg når det gjelder jakten på trofeer. For mange engelske fotballklubber er ikke trofeene – i hvert fall ikke cup-trofeene – lenger den hellige gral, og de fleste klubbeiere velger glatt en fjerdeplass i ligaen, foran en triumf i FA-cupen. En fjerdeplass gir Champions League-spill og enorme summer i klubbkassen, mens en seier i FA-cupen kun gir inngangsbillett til den langt mindre lukrative Europaligaen.

Med seieren i FA-cupen reddet ten Hag uansett europacupspill for United neste sesong, noe som kan være halmstrået han trenger for å få fortsette i jobben. Men torsdagskamper i Europaligaen mot lag som Braga og Legia Warszawa vil aldri bli det samme som onsdagskvelder i Champions League mot Real Madrid og Juventus, verken sportslig eller økonomisk. 

Per i dag spørs det om utålmodige klubbeiere mener at resultatene er gode nok, og ikke minst om inntektene er store nok for en klubb og en bedrift av Uniteds størrelse. For Glazers og Ratcliffe begynner det å haste, gapet opp til «the noisy neighbour» har vokst seg stort, og uten deltakelse i Champions League, vil avstanden trolig øke ytterligere.

I moderne fotball er det ikke alltid gull er godt nok. De neste ukene vil vise om det er tilfellet også for Erik ten Hags karriere som manager for Manchester United. Får han sparken, kan han trøste seg med at han avsluttet karrieren i United med å heve det mest tradisjonsrike trofeet av dem alle – den engelske FA-cupen.