Tiden etter Ferguson – sesong for sesong

LESERBREV: Vemund går gjennom hver av sesongene etter Ferguson – og ser også mot fremtiden.

Av: Vemund Rognstad

Mitt navn er Vemund Rognstad. Jeg er 18 år gammel og har fulgt Manchester United gjennom tykt og tynt siden jeg forstod hvordan samfunnet fungerer. Det vil si mellom 2009 og 2010, de siste årene av vår foreløpig siste storhetstid i engelsk og europeisk klubbfotball.

Ligatriumfene i 2011 og 2013 er de eneste jeg husker nevneverdig fra. Siden vår alles Sir Alex valgte å abdisere og gi fra seg regentpinnen etter 2012/2013-sesongen har det for mange vært tøft å være United-supporter. Hvis vi regner med Ryan Giggs’ korte visitt i managerstolen i 2014 er Ole Gunnar den foreløpig femte i arverekken etter Ferguson, og vi begynner muligens å ane at han bygger på noe stort. Personlig har jeg både vært heldig, og uheldig, ettersom jeg har fått lov til å følge klubbens oppturer og nedturer de siste seks-syv årene, blant annet gjennom fem live-opplevelser på Old Trafford.

I dette leserbrevet skal jeg ta for meg hver og én sesong fra Ferguson ga stafettpinnen videre til David Moyes.

BEDRE TIDER: Dagens innsender tar i dette leserbrevet for seg tida etter Ferguson-æraen.

Jeg skal ta for meg personlige erfaringer fra de ulike sesongene, de beste og verste minnene, og prøve å gi et innblikk i hvordan en Manchester United-supporter av mitt slag tenkte i løpet av hver sesong.

2013/2014: Det spinkle forsøket på å forsvare herredømmet i England

Allerede før 2012/2013-sesongen var over, hadde Sir Alex valgt ut David Moyes som «The Chosen One». Ordene var klare da han holdt sin avskjedstale etter 2-1-seieren over Swansea på Old Trafford i nest siste serierunde. Vi ble beordret til å stå bak vår nye sjef, på samme måte som vi hadde stått bak Sir Alex gjennom alle hans 1500 kamper.

Sommervinduet ble i mine øyne en delvis fiasko.

Zaha kom fra Palace med rykte på seg som et stort talent. Når jeg i dag ser hvilken vanvittig toneangivende spiller han har blitt i Palace, er jeg redd vi til slutt var altfor utålmodige med han.

Videre svirret ryktene rundt den ene klassespilleren etter den andre, men det endte likevel med at Marouane Fellaini ble den eneste reelle ”forsterkningen” i løpet av sommeren.

Sesongen startet imidlertid greit med seier i Community Shield mot Wigan og en solid og profesjonell 4-1 seier i Wales mot Swansea i serieåpningen. Welbeck og van Persie kom i gang med to nettkjenninger hver, og United så for så vidt ganske solide ut.

Jeg så serieåpningen med en kompis som er Liverpool-fan, og jeg husker han fortalte meg at han trodde det fort kunne bli umiddelbar suksess med Moyes i sjefsstolen. Han skulle ta grundig feil.

FIKK FLERE NEDTURER ENN OPPTURER: David Moyes.

Runde to ble en klassisk kamp mot Mourinhos Chelsea, der han dro til Manchester med falsk nier og med intensjonen om å ha med seg ett poeng i bagasjen tilbake til London. Ett poeng mot Chelsea var i seg selv ikke noe problem, men da vi røk på Anfield runden etter og allerede hadde havnet 5 poeng bakpå, begynte hvert fall min egen skepsis å bre seg.

I Champions League tok vi oss komfortabelt gjennom gruppespillet i det som var en veldig overkommelig gruppe. I ligaen gikk det opp og ned, og med unntak av noen virkelig deilige triumfer mot deriblant Arsenal hjemme og Sunderland borte (da Januzaj fikk sin drømmedebut), var første halvdel av sesongen totalt sett altfor dårlig.

Lyspunktet var at vi hadde sikret oss en semifinale i ligacupen mot overkommelige Sunderland, og at en finale på Wembley kunne bli aktuelt.

Fire strake seire i juleperioden ble raskt ødelagt av exit i FA-cupen hjemme mot Swansea og en pinlig exit mot Sunderland på straffer på Old Trafford. Juan Mata kom inn portene i januar og bidro til noe optimisme, og en imponerende snuoperasjon mot Olympiakos, regissert av Robin van Persie, gjorde at vi i det minste kanskje kunne få oppleve et lite eventyr i Europas gjeveste klubbturnering. Ustabiliteten fortsatte ut sesongen, og etter 1-1 mot Bayern på Old Trafford ble det 1-3 tap i München og plutselig var også det eventyret nådeløst over, selv om vi i et lite minutt eller to faktisk ledet 1-0 på Allianz Arena.

Moyes fikk fyken etter 0-2-tap borte mot Everton, og Giggs tok styringen ut sesongen, også han med blandet hell (2-1-1)

AVSLUTTET SESONGEN SOM SJEF: Ryan Giggs.

Beste signering: Her føler jeg vi bare har én kandidat, og det er Juan Mata. Brakte sin eleganse inn i et tafatt United-lag. Fikk som følge av daværende retningslinjer fra UEFA ikke bidra i Champions League, men ga et frisk pust med flere målpoeng i Premier League.

Verste signering: Wilfried Zaha. Lyktes aldri. Veldig synd ettersom jeg var svært fascinert av ham.

Årets spiller: David de Gea. Husker spesielt den sinnsyke redningen borte mot Sunderland på headingen til Giaccherini. Ingen spesielt stor sesong egentlig, men det hadde heller ingen andre.

Beste øyeblikk: Her står det tydelig mellom to. 1) Evras kanon mot Bayern. Da begynte jeg virkelig å lure på om det var mulig å ta en enorm skalp på Allianz Arena. 2) van Persies matchvinnende mål mot Arsenal hjemme. Fantastisk corner, fantastisk heading, og ikke minst; EN FANTASTISK FEIRING. Og det er akkurat feiringen som gjør at valget faller på sistnevnte.

Verste øyeblikk: Her er det så vanvittig mye å plukke fra, men jeg er nødt til å velge 0-3 hjemme mot Liverpool. Fullstendig sjanseløse. Pinlig. Og attpåtil med en gjeng som bare året før med Ferguson så latterlig solide ut hjemme mot Real Madrid, frem til Nani ble sendt av banen.

Årets mål: Evra mot Bayern.

Mest skuffende spiller: Nemanja Vidic, Rio Ferdinand, Patrice Evra, Rafael, Kagawa, Zaha. Flere som skuffet enn som imponerte.

Største positive overraskelse: Adnan Januzaj.

Konklusjon og utsikter for neste sesong:

Korrekt å sparke David Moyes. United så fullstendig tafatte ut. Ferdinand, Vidic og Evra ut dørene, blant andre. United-forsvaret måtte fornyes. Van Gaal inn som en vinner bringer optimisme. Manchester United har et fallende renommé de er nødt til å bygge opp igjen. Første til syvende plass taler for seg selv. Mye må gjøres.

Total sesongbørs: 3/10

SESONGENS ØYEBLIKK, IFØLGE INNSENDER: Robin van Persie etter målet mot gamleklubben Arsenal.

2014/2015: En svært ambivalent sesong

Sammen med 2016/2017-sesongen er dette den sesongen jeg har hatt størst forventninger til siden Ferguson.

El tigre Radamel Falcao, og den hvite engel Di Maria var to av få som kom inn portene på Old Trafford. I tillegg ble Marcos Rojo, Luke Shaw, Ander Herrera og Daley Blind hentet til klubben.

Når vi i dag vet at fire av disse seks er permanent borte fra klubben, i tillegg til at Rojos dager i Manchester (med mindre han skulle gå til City, noe som ikke akkurat virker veldig sannsynlig) virker å være talte, kan vi i dag se tilbake på overgangsvinduet med negativt fortegn.

Ingen Europacup-fotball ventet, og med managerforsterkning i van Gaal inn i tillegg kunne man ha store forventninger.

STORE FORVENTNINGER: Louis van Gaal og Ed Woodward.

Sesongen startet imidlertid enda verre enn den foregående. Tap mot Swansea hjemme, etterfulgt av ett poeng mot henholdsvis Sunderland og Burnley, gjorde at ting ikke så spesielt lyst ut.

United kom seg imidlertid raskt, og siden vi tapte knepent borte mot City i begynnelsen av november, tapte ikke United en fotballkamp ut kalenderåret.

Riktignok glemmer vi ikke at Carling Cup-eventyret fikk seg et voldsomt slag i trynet med 0-4 tap borte mot MK Dons.

Vi så likevel et United som i tur og orden slo Arsenal borte, Liverpool hjemme, og også mot slutten av sesongen henholdsvis Tottenham, Liverpool og City i løpet av fire runder.

Selv var jeg tilstede på 4-2-seieren mot City på Old Trafford. Da så United vanvittig sterke ut, og en god kjerne med Smalling, Blind, Valencia, Jones, Herrera, Young, Fellaini, Mata og Rooney så plutselig ut som meget gode fotballspillere.

I FA-cupen ble det exit mot Arsenal i FA-cupen, som kanskje også var kampen da Angel di Maria viste at han tråkket i sumpen i Manchester. Først gult for å filme, så et andre gule i samme slengen for å ta tak i dommer Oliver.

Di Maria og Falcao fikk lite spilletid i siste halvdel av sesongen, og van Gaal viste sin nådeløshet da han heller valgte å satse på Young, og benket Falcao da målene uteble. Di Maria ble solgt og låneavtalen til Falcao løp ut uten ytterligere kjøp eller forlengelse.

Skuffende, men likevel to valg jeg støttet fullt ut.

FUNGERTE DÅRLIG: Ángel Di María.

Januarkjøpet Victor Valdes ble heller ingen suksess, og fikk bare én hel kamp borte mot Hull og et kort innhopp hjemme mot Arsenal da de Gea måtte av. En kamp vi mange fryktet ville bli hans siste.

Sesongen endte imidlertid svært bra med 4. plass og Champions League-kvalik til høsten.

Beste signering: Ander Herrera, uten tvil.

Verste signering: Radamel Falcao. Taper mot Di Maria fordi han rett og slett var grusom foran mål. Di Maria bidro i det minste med en del assist.

Årets spiller: Jeg vil dele den mellom Wayne Rooney og David de Gea. De Gea var til tider ustoppelig, men mange glemmer faktisk at Rooney faktisk satte tosifret med mål i en mer nedskutt rolle bak van Persie og Falcao. Spesielt i siste del av sesongen var Rooney faktisk outstanding i min bok.

Beste øyeblikk: Da Mata døpte om Anfield til JuAnfield med to lekre scoringer, spesielt den andre av det ypperste slaget. Gerrards siste derby endte med en rimelig rask retur tilbake til garderoben. Jones’ monstertakling på Henderson smakte (noe skittent) sinnsykt godt. Liverpool hadde faktisk ikke tapt en kamp mellom denne og da de tapte mot nettopp United i desember året før. Nydelig følelse.

Verste øyeblikk: Heldigvis ikke like mye å plukke fra her, men valget faller på 3-5-tapet på King Power. Snakk om kollaps etter at Herrera satte inn 3-1-ledelse for United. Di Maria hadde riktignok en hinsides vakker scoring i kampen. Leicesters første av to straffespark i kampen er også latterlig å dømme.

Årets mål: Di Maria mot Leicester.

Mest skuffende spiller: Radamel Falcao. Selv ELSKER/ELSKET jeg Falcao. Måten han spilte i Atletico Madrid og Monaco var fascinerende, så det var veldig synd at det ikke fungerte.

Største positive overraskelse: Ashley Young-Marouane Fellaini-kombinasjonen.

Konklusjon og utsikter for neste sesong:

En selvfølge å gi van Gaal mer tid. Van Persie, di Maria og Falcao blant dem som forsvant ut av klubben. Van Gaal hadde klart første delmål som var å få United tilbake inn i topp 4. Likevel var jeg skuffet ettersom forventningene var høyere. Vanskelig å si hvilken retning dette United-laget tar inn mot neste sesong. Forsterkninger må uansett på plass.

Total sesongbørs: 6/10

MEST SKUFFENDE: Radamel Falcao.

2015/2016: Til tider dørgende kjedelig

Ny sesong. Tilbake i Champions League. Midtbanekriger Schneiderlin, Torino-back Darmian, Nederland-talent Memphis Depay, Argentina-målvakt Romero, og ikke minst, 2014-verdensmester Bastian Schweinsteiger inn den røde porten i Manchester før sesongstart.

Den viktigste signeringen fikk vi imidlertid ikke før på Deadline Day da Anthony Martial dro fra Monaco til Manchester.

I senere tid har jeg i MUSCS sin ene utgave lest at hvis vi ikke hadde hentet Radamel Falcao på lån året før, ville Tony trolig tatt turen til Lyon. Med litt ironi i bakhodet kan man si at det kom noe godt ut av lånet av Falcao.

De første tre månedene av sesongen vil jeg totalt sett kalle en suksess.

Den største nedturen for min egen del i løpet av de første månedene var den grusomme skjebnen Luke Shaw led i Nederland. Hector Morenos grusomme takling avsluttet venstrebackens sesong mye tidligere enn den burde blitt avsluttet, og med tanke på hvordan han i begynnelsen skapte en svært spennende venstreside med Memphis Depay kan man si at det kanskje ødela noe for det nederlandske kanttalentet.

Etter 3-0 hjemme mot Sunderland i september ledet vi faktisk serien etter 7 runder, og i november møtte vi Leicester til den absolutte toppkamp da vi lå som nummer to på tabellen. Herifra og ut faller det egentlig fullstendig sammen i ligaen. Det blir exit i gruppespillet i Champions League etter 2-3-tap i Wolfsburg, i ligacupen ryker vi ut på straffer mot Boro, og i desember har veldig mange sett seg lei Louis van Gaal.

United havnet til slutt utenfor topp fire med minst mulig margin, og jeg merker jeg genuint blir lei meg når jeg tenker at selv uavgjort ville holdt på Upton Park mot West Ham noen dager tidligere.

IKKE NOK: Martial ga United ledelsen 2-1 i den siste kampen på West Hams Boleyn Ground, men West Ham snudde kampen. Målforskjell hindret United fra å sikre Champions League-spill igjen, på bekostning av Manchester City.

Van Gaal imponerte få den sesongen, men han klarte likevel å hente et sårt tiltrengt trofé til klubben.

For til tross for en forferdelig oppvisning hjemme mot Sheffield United i tredje runde av FA-cupen, tok vi oss videre etter en sen straffescoring fra Rooney. Etter at de andre topplagene feilet totalt, sto vi etter en sen Martial-scoring i semifinalen mot Everton, igjen med overkommelige Crystal Palace på motsatt banehalvdel i finalen på Wembley. Finalen skulle likevel vise seg å bli svært dramatisk. Personlig trodde jeg vi hadde rotet det vekk da Puncheon banket inn 1-0 til hovedstadslaget, men Mata og Lingard bidro til at det ble en festkveld, til tross for at Smalling pådro seg sitt andre gule i en svært farlig kontringssituasjon mot Bolasie.

Til tross for dette holdt det ikke for van Gaal. Kort tid etter var det over, og etter en sesong som i sum bestod av relativt stusselig fotball, var det kanskje på tide med et aldri så lite kulturskifte.

GOD AVSLUTNING: Louis van Gaal sammen med finalehelt Jesse Lingard og stjerneskuddet Marcus Rashford.

Beste signering: Jeg vil tørre å påstå at denne mannen totalt sett har gjort seg fortjent til å bli regnet som den beste signeringen siden Ferguson, hvert fall frem til nå. Mange vil argumentere for at det er Harry Maguire eller Aaron Wan-Bissaka, men det er for tidlig. Fyren jeg skal frem til er selvfølgelig Anthony Martial. For meg gjorde han opp for prislappen sin i løpet av denne sesongen. Enorm evne til å skape noe hver gang han dro seg innover fra venstre. Den første spilleren jeg så etter hver gang lagoppstillingene ble lekket. Debuten mot Liverpool, dobbelen mot West Ham borte, dobbelen mot Southampton (da han lekte med van Dijk). For meg var han i enkeltkamper det United hadde å by på. Jeg kunne skrevet side opp og side ned om Anthony Martials 2015/2016-sesong, men dere ser hvor jeg vil.

Verste signering: Flere å velge fra, men jeg velger Memphis. Startet veldig friskt med blant annet to scoringer hjemme mot Brügge, men han scoret faktisk ikke i ligaen for Manchester United fra november og ut sesongen. Falt i samme spor som Zaha og Di Maria, og ble tilslutt fullstendig fryst ut av Louis van Gaal da han ikke engang ble inkludert i 18-manns troppen i FA-cup finalen.

Årets spiller: Tony Martial.

Beste øyeblikk: Martials debutscoring mot Liverpool. Satte Bentekes brassescoring fullstendig i skyggen.

Verste øyeblikk: De 20 første minuttene borte mot Arsenal. Den dag i dag fortsatt traumatisert av måten Alexis, Walcott og Özil ødela backrekken vår.

Årets mål: Lingard mot Chelsea borte.

Mest skuffende spiller: I fare for å velge samme ”verste signering” og ”mest skuffende spiller”, velger jeg å ta en annen av sommersigneringene, nemlig Bastian Schweinsteiger. Treg, mye skadet og ikke den boks-til-boks spilleren vi trodde vi hentet. Skuffende.

Største positive overraskelse: Cameron Borthwick-Jackson. Mange vil være uenige, men han imponerte faktisk meg veldig.

Konklusjon og utsikter for neste sesong:

En noe defekt faksmaskin reddet de Geas Unitedkarriere, noe som ble viktig ut sesongen. FA-cup triumfen smakte fantastisk, men United var altfor ofte altfor kjedelige å se på. MERK: Hver United-kamp ble møtt med like stor optimisme, uansett. Bittert å misse Champions League gjennom ligaen, og det smakte ikke bedre å ryke for Liverpool i Europa League heller, som kunne blitt en god mulighet til så sikre Champions League-spill påfølgende neste sesong. Liverpool gikk heldigvis ikke hele veien. TAKK SEVILLA.

Total sesongbørs: 6/10

SESONGENS ØYEBLIKK: Martial scorer i debuten mot Liverpool.

2016/2017: Vakkert spill, ikke like vakkert foran mål

José Mourinho, Zlatan Ibrahimovic, Paul Pogba, Henrikh Mkhitaryan og Eric Bailly. Det er signeringer som understreker en intensjon om å igjen bli best i England.

PL-sesongen ble imidlertid en sesong der Lee Grant, Tom Heaton, Ben Foster, Artur Boruc og Eldin Jakupovic skulle stå sine livs kamper mot nettopp Manchester United.

Selv med et kompani av de Gea, Young, Valencia, Bailly, Pogba, Herrera, Lingard, Rashford, Martial, Mkhitaryan, Mata, Rooney og Ibrahimovic, endte det etter en rekke uavgjortkamper med en skuffende sjetteplass i ligaen.

STORSIGNERINGER UNDER MOURINHO: Paul Pogba og Zlatan Ibrahimovic.

Selv var jeg tilstede da vi slo Watford hjemme i februar, en kamp som på mange måter heller ble et unntak, enn en vane, hjemme på Old Trafford i løpet av sesongen. Da var United, med Juan Mata og Anthony Martial i spissen, svært effektive og senket The Hornets på en profesjonell måte.

Ligaen ble utover i april måned nedprioritert, og det endte som nevnt utenfor topp fire.

Likevel klarte altså Mourinho å hente hjem tre troféer i løpet av en lang sesong. Community Shield ble vunnet mot Leicester, Ligacup-troféet ble sikret i en sinnsyk finale mot Saints på Wembley, og Europa League ble vunnet etter finaleseier i Stockholm mot Ajax.

Et vinnerlag så ut til å være i ferd med å bygges, og personlig synes jeg dette var en underholdende sesong spillmessig. Vi fikk oppleve mange vakre triumfer på veien, men også mange mindre vakre. Mourinho fikk en forferdelig retur til den blå brua, og i Premier League rev jeg meg mange ganger i håret over hvor ineffektive det var mulig å være foran mål.

BLID OG FORNØYD: José Mourinho og Ander Herrera, en av de beste fra Europa League-finalen.

Beste signering: Paul Pogba. SVÆRT tett etterfulgt av Zlatan.

Verste signering: Mot min vilje å velge en verste signering, men hvis jeg må; Eric Bailly, selv om han ikke fortjener den.

Årets spiller: David de Gea.

Beste øyeblikk: 2-0 hjemme mot Chelsea. Darmian og Herrera puttet Hazard i lomma. Mesterverk av The Special One mot Englands beste lag.

Verste øyeblikk: 0-4 på brua.

Årets mål: Skorpionen Henrikh Mkhitaryan

Mest skuffende spiller: Den her er vanskelig, veldig vanskelig. På grunn av alle skadene så går denne til deg, Luke Shaw.

Største positive overraskelse: Eric Bailly og Marcos Rojo i tospann. Generelt synes jeg Rojo tok godt vare på mulighetene sine, og ble frem til korsbåndskaden hjemme mot Anderlecht (samme kamp som det skar seg også for Ibra) hyppig valgt av José.

Konklusjon og utsikter for neste sesong:

Et lag som bare kan bli bedre. Spillmessig til tider prikkfritt. Førsteomgangen hjemme mot Leicester og Chelsea hjemme står igjen som to høydepunkter for min egen del. En profesjonell spillergruppe som med litt mer effektivitet og klasse inn i laget vil kunne klatre videre opp mot toppen av tabellen kommende sesong. Mourinho har det i seg å vinne ligaen i sesong to, men før det må en ny spiss på plass, og mer klasse inn i stallen.

Total sesongbørs: 8/10

SCORET ÅRETS MÅL: Henrikh Mkhitaryan scoret det viktige 2-0-målet på Friends Arena.

2017/2018: Nesten-sesongen over alle nesten-sesonger

2017/2018-sesongen ser jeg tilbake på som året der det ble stang ut i alle turneringer. To i ligaen (riktignok evigheter bak City), finaletap i FA-cupen, unødvendig ut mot Bristol City i kvarten i Ligacupen og svært skuffende ut hjemme mot Sevilla i åttendels i Champions League.

Sesongen startet imidlertid glimrende.

Etter de syv første rundene sto vi med 6-1-0, men da vi tidlig i desember møtte City til toppkamp på Old Trafford, lå vi allerede 8 poeng bak. Mange vil nok tørre å påstå at ligaen i bunn og grunn ble avgjort i kulden i Manchester. En noe heldig Rashford-scoring holdt ikke da Silva og Otamendi begge scoret for City etter dødball.

Det at vi til slutt havnet hele 19 poeng bak City mener jeg overskygger den solide sesongen vi egentlig gjorde i ligaen. Bunnsolide defensivt og en unik evne til å vinne jevne fotballkamper igjen.

I sommervinduet kom målkongen Lukaku, Iceman Lindelöf og ankeret Matic til klubben, og mange følte vi hadde fått på plass de viktige manglende brikkene i laget. En makker til Bailly, et anker til å gi Pogba og Herrera frie tøyler og en spiller som nærmest kunne garantere 20+ scoringer i løpet av en sesong.

HERJET: Lukaku scoret to mål mot West Ham i ligadebuten.

I Champions League hentet vi imponerende 15/18 poeng i gruppespillet, og var i praksis videre allerede etter de fire første kampene. I FA-cupen var det frem til semifinalen grei skuring, da vi møtte Spurs anført av drømmeduoen Eriksen og Alli. Sistnevnte satte tidlig inn 1-0 for de hvitkledde, men en fantastisk goal av Sanchez og en godt timet scoring av Herrera snudde kampen og vi skulle igjen tilbake til Wembley og møte Chelsea i finalen. Der ble det et knepent 1-0-tap etter scoring fra Hazard.

I sluttspillet i Champions League hadde vi store forventninger, men i returoppgjøret i første sluttspillsrunde ble det imidlertid exit hjemme mot Sevilla etter at Ben Yedder hadde sin foreløpig største kveld som fotballspiller og satte to.

Zlatans comeback fra start borte mot Bristol City i kvartfinalen i EFL-cup endte i et sent 1-2-tap. Ingen troféer på United denne sesongen, men det var likevel grunn til å tro at den kontinuiteten vi ofte så kunne være et tegn på at vi nærmet oss tittelen med stormskritt.

Beste signering: Nemanja Matic

Verste signering: Victor Lindelöf. MERK; Det baserer jeg kun på nevnte sesong. Svensken kom aldri i gang denne sesongen.

Årets spiller: Nemanja Matic

Beste øyeblikk: Er det noe å lure på? 3-2-seieren borte mot byrival City. Da Sanchez, Pogba og Smalling tok saken i egne hender og utsatte den planlagte tittelfeiringen. DEILIG. Tett etterfulgt av 2-1 hjemme mot Liverpool.

Verste øyeblikk: 1-2-tapet hjemme mot Sevilla. Krise.

Årets mål: Mange som kunne vært der, men jeg velger å nevne en mange kanskje ikke ville nevnt: Reduseringsmålet borte mot City. Alexis snurrer rundt med Otamendi, presist innlegg, smartness og briljans fra Herrera med en lekker brystpasning, og iskaldt satt av Pogba. En herlig scoring.

Mest skuffende spiller: Sorry, Henrikh. Tenk å se så leken ut de første rundene for så å forsvinne så grenseløst. Ble dermed i januar byttet med Alexis Sanchez. Mange startet en debatt og hvem av United og Arsenal som gjorde den beste dealen. I dag spør man seg hvem som gjorde den verste.

Største positive overraskelse: Fellaini. Viste seg til tider som en uvurderlig brikke.

BESTE ØYEBLIKK: Snuoperasjonen mot Manchester City.

Konklusjon og utsikter for neste sesong:

Et VM venter der blant annet Jones og Young noe overraskende har gjort seg fortjent til å være med for England. Ikke overraskende i form av hvordan prestasjonene var, fordi de fortjener virkelig å være med. Heller overraskende i form av hva man hadde forventet før sesongen startet. Som nevnt en nesten-sesong. Lukaku stilnet dessverre litt. Alexis var forsåvidt frisk, men ikke helt slik vi håpet. Mange flotte triumfer, men vi sviktet da det gjaldt som mest denne sesongen.

Tredjesesongsyndromet til Mourinho er mange redd skal slå inn, og man merket mot slutten av sesongen at det også behøves flere forsterkninger på plass for å kjempe mot overlegne City. Likevel gøy å være så høyt oppe på tabellen igjen. En andre plass er tross alt ganske undervurdert.

Total sesongbørs: 7/10

2018/2019: Forferdelig-fantastisk-FORFERDELIG

Et skuffende sommervindu.

En skuffende sesongoppkjøring.

Fred og Dalot inn (i tillegg til Grant), og Mourinho ble ikke hørt på overgangsmarkedet.

Alderweireld, Boateng, Godin og Maguire var alle på blokka hans, men ingen kom. Det har senere blitt sagt at Mourinho selv egentlig ikke ville ha Fred, men at Woodward hentet han som et bevis på at hvis vi ville, kunne vi utkonkurrere City på markedet.

Historien om Fred er dog en helt egen som skal vise seg å bli ganske god.

United leverer en veldig av og på-høst. Vi slår riktignok Juve borte i Champions League, vi leverer en snuoperasjon i United-stil hjemme mot Newcastle, og seirene hjemme mot Everton og borte mot Bournemouth var sterke. Til tross for dette veide nedturene for mye, og etter å ha blitt rundspilt på Merseyside i desember, hadde Mourinhos tredjesesongsyndrom slått til igjen, og et United som er milevis bak topp 4, må bygges opp på nytt, igjen.

FIKK SPARKEN: José Mourinho, her fra bortetapet mot Liverpool som ble hans siste kamp som United-sjef.

Inn kommer Ole Gunnar Solskjær, og i utgangspunktet er planen at han skal sitte ut sesongen til United finner en permanent løsning, eksempelvis Pochettino.

Det skulle ikke bli sånn.

Solskjær starter med å slå Cardiff 5-1 borte, en kamp som er første gang vi scoret 5 i ligaen siden Ferguson.

Så blir Huddersfield beseiret 3-1 hjemme på Boxing Day, da Pogba stråler, og selv fikk jeg være live og oppleve 4-1 seieren hjemme mot Bournemouth, da Pogba strålte igjen. Så blir Newcastle, Reading, Tottenham og Brighton i tur og orden for små i møte med Solskjærs United. Så tar vi oss videre i FA-cupen borte mot Arsenal for så å vinne borte mot Chelsea runden senere. Solskjærs første kamp uten seier kommer hjemme mot Burnley. De siste sesongene har vist at Burnley hjemme av en eller annen grunn har vist seg å være fryktelig vanskelig. Leicester og Fulham blir så slått, før de store forventingene før hjemmemøte med PSG i åttendelsfinalen på ingen måte blir innfridd. Kimpembe og Mbappé sørger for at pariserne tar med seg 2 bortemål hjem til Frankrike. På toppen av det ryker Pogba ut med rødt kort i sluttminuttene, og det virker å være helt over. Mellom det første oppgjøret og det andre mot PSG henter United 7/9 poeng i ligaen, og i intervjuet etter 3-2-seieren hjemme mot Saints advarer Solskjær mot at ingenting er over. OG HAN SKAL FÅ SÅ RETT.

0-1: Lukaku (Assist Kehrer)

1-1: Bernat (Assist Mbappé)

1-2: Lukaku (Keepertabbe Buffon)

1-3: Rashford (Straffe etter hands fra Kimpembe)

MIRAKELET I PARIS ER ET FAKTUM, og det med mange av de beste ute.

MIRAKELET I PARIS: Ole Gunnar Solskjær jubler etter 3-1-seieren mot PSG.

Sesongen herfra og ut trengs knapt å snakke om. United hadde for alvor meldt seg på i kampen om topp fire, men med to poeng på siste 5 blir det sjetteplass. Barcelona slår oss 4-0 sammenlagt i kvartfinalen i Champions League, en historie som faktisk kunne sett annerledes ut hvis Rashford hadde presset ballen under tverrliggeren i kampens åpningsminutt på Camp Nou. I FA-cupen blir det exit mot Wolves i kvartfinalen, og etter at vi røk hjemme for Derby i Carabao Cup tidlig på høsten året før, blir det en ny sesong uten trofé. Ole Gunnar har riktignok sikret seg jobben permanent, men han har et vanvittig press på seg inn mot neste sesong. De siste to månedene av sesongen var skandaløse.

Beste signering: Diogo Dalot, selv om han ikke var VELDIG god.

Verste signering: Må jo bli den andre signeringen, Fred. Var ikke veldig overbevisende i debutsesongen.

Årets spiller: Paul Pogba.

Beste øyeblikk: 1-3 i Paris.

Verste øyeblikk: Ydmykelsen på Goodison.

Årets mål: Martial borte mot Cardiff. Vakkert angrepsspill da alt klikket perfekt.

Mest skuffende spiller: Alexis Sanchez. Min absolutte favorittspiller hvis jeg ser bort fra klubben i mitt hjerte. Trist å se at han ikke lyktes, foreløpig. Håper han kommer tilbake og viser hvilken klasse han innehar. På sitt beste blant de fem beste i ligaen.

Største positive overraskelse: Phil Jones.

Konklusjon og utsikter for neste sesong:

United viste mellom desember og mars hvilket potensiale laget har. Forsterkninger inn, samtidig som vi kan ta vare på de beste er helt avgjørende. Mourinhos tid var definitivt over, selv om jeg respekterer han for alt han gjort som trener i tiden før Manchester United, og de troféene han hentet til klubben. Han lokket til seg virkelige store navn som Zlatan, Pogba, Matic og Lukaku, noe som ikke må tas forgitt. Murringen innad i United var dog ikke lenger mulig å holde ut, og jeg tror dette laget og denne klubben må se tilbake til røttene, og derfor tror jeg Ole Gunnar definitivt er rett mann til å gjenerobre tronen i England.

Total sesongbørs: 6/10.

SESONGENS HØYDEPUNKT: Mirakelet i Paris.

En hyllest til klubben i mitt hjerte

Koronaviruset har satt en lang stopper for fotballen i England. Vår foreløpige siste triumf i Premier League kom i en fantastisk derbyseier hjemme mot City. United så vanvittig solide ut. 8 seire på de siste 11 i alle turneringer. Ingen tap. 2 innslupne. Én av dem etter en grusom de Gea-blemme, og den andre etter at Romero var ute på bærtur. Det sier ganske så mye om hvor solide United var defensivt før all fotball ble stoppet.

Bruno Fernandes har gitt dette laget en helt ny dimensjon. Martial var svært utslagsgivende i februar og mars, og bidro med flere lekre scoringer. Og apropos Fernandes; Tenk denne frontsekseren med en diamant på midten: McTominay-Fred-Pogba-Fernandes Martial-Rashford.

Shaw og Wan-Bissaka viser stor form, og Eric Baillys comeback viser at vi har flere meget gode stoppere i tillegg til Maguire og Lindelöf. Her om dagen eksperimenterte jeg med en mulig kamptropp når vi er i gang igjen.

STARTELLEVER:

  • David de Gea
  • Aaron Wan-Bissaka
  • Eric Bailly
  • Harry Maguire
  • Luke Shaw
  • Scott McTominay
  • Fred
  • Paul Pogba
  • Bruno Fernandes
  • Anthony Martial
  • Marcus Rashford

BENK: Romero, Lindelöf, Williams, Matic, James, Greenwood, Ighalo.

SAMMEN PÅ MIDTBANEN: Innsenderen ser for seg en midtbanediamant med Fernandes, Pogba, Fred og McTominay.

Da er ikke engang Juan Mata, Jesse Lingard eller Diogo Dalot nevnt. I tillegg kan det hende, hvis United ikke vil sende han på et nytt utlån, at Dean Henderson skal inkluderes. Samtidig har jeg et håp om at Alexis skal blomstre i United. Med noen forsterkninger inn der så skal man ikke se bort ifra at United kan bli umiddelbar tittelkandidat inn mot neste sesong.

Selv vet jeg ikke hva jeg skulle gjort uten United, og heller ikke uten Manchester United Supporters Club Scandinavia.

Jeg bruker rundt 1-2 timer hver dag inne på hjemmesidene, og etter å ha reist over og sett United fem ganger live (deriblant 1-6 tapet mot City i 2011), kan jeg trygt si at dere kan fotballreiser. Enkelt og trygt opplegg. Aldri noen tvil. Holiday Inn Express Manchester har blitt et tredje hjem for meg, og jeg merker at savnet etter Manchester er enormt bare jeg skriver her og nå. Uten å overdrive kan jeg trygt si at Manchester er favorittbyen min med klar margin.

Med Manchester United og MUSCS får jeg lov til å være en del av et vakkert fellesskap, og det når høyt opp på lista over de mest meningsfulle tingene i livet mitt. Uansett hvor jeg skulle befinne meg, er kampdag helligdag. Få ting påvirker humøret mitt mer enn Manchester United, og selv om nedturene i min tid som supporter har vært flere enn oppturene, vil United alltid ha en trygg plass langt inni hjertet mitt. Jeg var nok én av mange som felte noen tårer da Sir Alex takket for seg foran et fullsatt Old Trafford. Jeg kunne antakeligvis sittet i timevis for å beskrive min kjærlighet for klubben, men det nærmer seg 5000 ord, og i fare for at dokumentet skal kollapse, lar jeg det bli med dette.

Så til alle United-fans: Jeg er helt sikker på at vi igjen en dag skal oppleve en ligatittel igjen. Om det blir med Ole Gunnar ved roret eller ikke, er vanskelig å si, men jeg er sikker på at det vil skje én dag.

Så tusen hjertelig millioner takk, Manchester United og MUSCS, dere gir meg et liv det er verdt å leve og bidrar til hjelpe meg opp av sengen klokka 06:00 på en skolehverdag. Jeg setter uendelig stor pris på alt dere gir meg.

Vemund Rognstad, 9 og 10 mai, 2020.


Supporterklubben er for supportere, og derfor ønsker United.no leserbrev som en del av nettsiden. Takhøyden er stor, men vi forbeholder oss retten til å avgjøre hva som kommer på trykk og ikke. Det er også et krav at man argumenterer godt for det man mener, og du må tåle at andre kommenterer innlegget ditt. Leserbrev kan sendes til leserbrev@united.no. Oppgi fullt navn og helst alder, og fortell gjerne når, hvordan eller hvorfor du ble fan. Vi tar selvsagt også gjerne i mot reisebrev.