Supporterklubben er for supportere, og derfor ønsker United.no leserbrev som del av nettsiden. Takhøyden er stor, men vi forbeholder oss retten til å avgjøre hva som kommer på trykk og ikke. Det er også et krav at man argumenterer godt for det man mener, og du må tåle at andre kommenterer innlegget ditt. Leserbrev kan sendes til [email protected]. Oppgi fullt navn og helst alder, og fortell gjerne når, hvordan eller hvorfor du ble fan. Vi tar selvsagt også gjerne i mot reisebrev.
SPESIELL SESONG MED DEN SPESIELLE
Av: Robert Bringaker
Mourinho sitt første år i Manchester United kan i beste fall kalles varierende. Allikevel er det grunn til optimisme.
Annonse
Ambisjoner
Etter Sir Alex Ferguson takket for seg med et ligagull så har vi gått fra «City er standarden vi må sikte etter» under David Moyes og «Målet er topp 4» under Louis van Gaal til, og jeg siterer; «I want everything. I want to win matches, I want to play well. Playing well is to score more goals than the opponent, concede less goals, and to make your fans proud. We want everything at the same time. This is an aggressive approach. I want everything.»
Snakk om å legge lista høyt.
Mourinho skapte med dette også et stort forventningspress på seg selv fra både fans og presse. For å matche disse ambisjonene måtte det handles. Fra øverste hylle. Og med Mourinho får du en av de aller beste når det kommer til et overgangsvindu. Portugiseren er en mann kjent for å se ting ingen andre ser. I Inter fikk han en bra back ut av Davide Santon, som du sikkert husker.
United trengte en stopper og vi skreik etter Mats Hummels. Han spilte for Dortmund og dermed ville det være såre enkelt å hente han, men alle glemte at han er født og oppvokst i Bayern München og valget var enkelt da de kom på banen. Hva nå? Hvem kjøper vi nå? Mourinho lanserer Eric Bailly fra Villarreal som sin første signering og de fleste av oss bombarderer Villarreal-supporter og La Liga-ekspert Petter Veland for å finne ut hva dette er for noe.
Like etter kommer neste signering ruslende inn portene på Old Trafford. Henrikh Mkhitaryan, assist-kongen, blir kjøpt fra Dortmund. Endelig får vi sårt tiltrengt kreativitet i laget.
Signering nummer 3 er faktisk en gratis overgang. Den største free transfer’en noen gang. Zlatan Ibrahimovic inntar Manchester. Engelsk presse har påstått at svensken ikke holder PL-nivå i 15 år, men Mourinho er ikke tvil. Zlatan er mannen og Mourinho dares to Zlatan.
Og så da. Hovedattraksjonen. Le pièce de résistance. Paul Pogba hentes hjem for lommerusk og «anerkjente» Guillem Balague begynner å grine og slenger dritt om United på Twitter resten av sesongen. For et overgangsvindu! Nå kan sesongen bare begynne!
Annonse
Varierende start
Pre-season blir fullstendig ødelagt av både klønete planlegging med tanke på reising og dårlig vær. Allikevel vel begynte det bra da alvoret var i gang. Zlatan sikrer sesongens første sølvtøy i Community Shield og i serien blir det 9 poeng på de 3 første kampene.
Men så blir det tap mot City på eget gress, i en kamp det for en sjelden gangs skyld er lov å klage på dommeren. At United ikke fikk straffe og Bravo rødt kort etter taklingen på Rooney irriterer meg fortsatt. Kampen var uansett en taktisk bom fra Mourinho og etter denne kampen begynner poengtapene å komme sakte, men sikkert. Det blir en fadese mot Watford og med Europa League i full sving så sliter Mourinhos menn med å avgjøre ligakampene, til tross for aldeles nydelig fotball og sjansebonanza kamp etter kamp så vill ikke ballen i mål og motstanderens keeper er verdens beste burvokter på Old Trafford til vår store frustrasjon.
Men etter fadesen på Stamford Bridge så gjorde Mourinho noen defensive grep som gjorde at United gikk på det som i dag omtales som tidenes mest ubetydelige ubeseiret rekke.
Cupspill til besvær
Hvis noen lurer på om EL-spill påvirker prestasjonene i ligaen så ligger beviset i ligaformen til United etter gruppespillet. Laget radet opp 6 seire på rappen plutselig var topp 4 innenfor rekkevidde igjen. Men med semifinaler i Ligacupen, oppstart i FA-Cupen og Europa League-sluttspill tilbake så ble det etterhvert veldig mange kamper. United spilte faktisk 39 kamper siste halvdel. Det er én kamp mer enn en hel ligasesong, på 5 måneder.
En kan, og det rettmessig, kritisere Mourinho for kjøre laget sitt for hardt. Mourinho liker ikke å rotere og stort sett det samme laget spilte hver kamp. Et argument er at spillerne ble slitne og Mourinho burde rotert, et motargument er at backup’en ikke er/var bra nok og Mourinho spilte heller med slitne bein enn dårligere spillere.
Folk mener spillere som Lingard, Rooney, Young, Fellaini, Blind og Darmian ikke holder mål og blir furtne når de spiller. Dette er stort sett de samme folka som skriker etter roteringer i laget. Hvordan kan disse tingen ko-eksistere? Hvis Mkhitaryan skal hviles så må nødvendigvis en spiller som Lingard spille.
Annonse
Mourinho var desperat på et trofé i sin første sesong i klubben. Det var tydelig da Zlatan og co spilte i de tidlige rundene i Ligacupen. Når det gjelder EL så vil jeg tro at planen var å avgjøre gruppa tidlig og stille med reservene i de siste kampene da avansement allerede var sikret. Den planen gikk rett vest og Mourinho «måtte» stille toppet til hver kamp for å være så sikker som mulig på et resultat. Etterhvert som storlagene forsvant ut av Ligacupen og muligheten for å vinne den ble åpenbar så gikk Mou all in. Og greit nok, det endte med en pokal og United-fans satt med følelsen av at selv om det bare var Mikke Mus-cupen så er det moro å løfte en bøtte på Wembley.
I FA Cupen var Mou en overivrig Herrera unna å gjøre et taktisk mesterverk på Brua. Med fasit i hånd og èn pokal allerede i hus så var det ikke så mye at United røyk ut som svei, men heller måten det skjedde på. Å gå til en semifinale der hadde også bidratt til et enda verre kampprogram enn det vi allerede hadde. Så få tårer for dét tapet. Det viste også at Mourinho fortsatt har det taktiske i seg. Noe vi fikk se mot slutten av sesongen.
Pragmatikeren trer frem
Sesongen har vært en orgie i sjansesløseri. United skapte minst 15 sjanser pr kamp, men scoret enten 0 eller 1 mål. Evnet ikke å avgjøre kamper, som beit oss i baken hele 15(!!!) ganger. Surrealistisk. Dette ødela naturligvis for United i Premier League og etterhvert handlet alt som Europa League. Mourinho ble mer resultatorientert og kynisk. Den delen av United-supportere som elsker friflytende fotball og sitter med en vrangforestilling om at Sir Alex Ferguson aldri la seg bakpå burde huske på dette sitatet:
«Et godt angrep vinner deg kamper. Et godt forsvar vinner deg titler»
Hvem uttalte disse ordene? Jo, det var sjefen selv, det. Godeste Sir Alexander Chapman Ferguson. Er du fortsatt ikke overbevist? Sjekk semifinalene mot Barcelona i Champions League i 2008. Scholes og Carrick spilte omtrent stoppere, med Hargreaves som ryddegutt.
Uansett, Mourinho gikk for å vinne Europa League som veien inn i neste sesongs Champions League. Og er det én manager som vet hvordan en vinner et oppgjør over 2 kamper så er det vårt taktiske geni fra Portugal. La gå, det ble unødvendig spennende mot Anderlecht, og United hang litt i tauene mot Celta Vigo, men når det blir seier så kritiserer man sjelden og gir heller skryt.
Joda, 6. plass i serien er ekstremt underveldende og langt unna det hverken vi fans eller Mourinho forventer. Men det ble nå en gang sånn og med fasiten i hånda så sitter vi igjen med 2 helt ålreite pokaler og Champions League-spill neste sesong. Rent sportslig så får Mourinho «Godkjent +», hverken mer eller mindre.
Vi kan jo ikke gå igjennom sesongen uten å nevne mesterverket av en taktisk kamp mot Chelsea på Old Trafford heller. Topp 4 var så og si kjørt og Zlatan ble hvilt, men Mourinho kjørte en «Mulig dere er mestere, men jeg er så god at jeg slår dere med et B-preget lag og får dere til å se veldig begrenset ut ved å bare markere Hazard. Sodd off».
Man management
Der Mourinho scorer høyest, hvert fall hos undertegnede, er når det kommer til den individuelle behandlingen av spillerne sine. Mourinho har testet spillerne sine gjennom hele sesongen for å sjekke om hodet er skrudd på riktig. Noen har håndtert det godt, andre ikke fullt så bra. En som har slitt veldig denne sesongen er Luke Shaw. Han får mye, rettmessig sådan, godvilje pga benbruddet, men den tålmodigheten er i ferd med å renne ut. Du må må prestere, og det har ikke Shaw gjort. Mourinho slaktet Shaw etter Watford-kampen og Shaw responderte dårlig på det. Smalling fikk også kritikk for å ikke ofre seg for laget.
Annonse
Mourinho har vært et kultursjokk for flere av spillerne og nå er det ikke lenger noen kjære mor. Januzaj har så elendige holdninger at han ble strippet for nummeret sitt og sendt til Sunderland før moroa begynte og tålmodigheten med Memphis tok slutt i januar-vinduet. Mourinho er knallhard; Hvis du ikke tilbyr deg å spille selv om du hinker rundt på krykker så er du ikke i planene. Er du bedre på sosiale medier enn du er på banen så kan du finne på noe annet. Enkelt og greit. Under kommer flere eksempler på Mourinho’s spillerhåndtering.
Når det gjelder Bastian Schweinsteiger så sitter jeg med følelsen av at dette var Woodward sitt verk. Klubben ville ha tyskeren ut og beordret Mou til å fryse han ut. Men Bastian ble og Mou tok han inn i varmen igjen til slutt og ga han en verdig avskjed.
Anthony Martial. Hva i all verden har skjedd? Er det skillsmissen som tærer? Anyways… Folk var møkk sure på Mou fordi han sjeldent brukte Martial. Jeg mener Mourinho gjorde det riktige. Martial har, med ganske få unntak, vært ubrukelig denne sesongen. Ved å sette Martial ut av laget kom fokuset på «han drittsekken som benken Martial» og ikke Martial selv. Dermed ble spørsmålet «Hva har Martial gjort galt?» i stedet for «Hvorfor bruker Mou Martial da han er dårlig?».
Henrikh Mkhitaryan. Armeneren slet voldsomt med å tilpasse seg engelsk fotball. «Heldigvis» ble han skadet og ble tvunget til å tilpasse seg livet på balløya på privaten før han ble skikkelig varm i trøya på banen. Et par småskader og svakt spill gjorde at Mkhitaryan ikke kom i gang skikkelig før i november/desember. Hashtaggen #FreeMkhiky eller hva faen det var gikk i sosiale medier, men Mourinho hadde en plan hele veien. Det endte med at Mkhitaryan ble en fullstendig avgjørende faktor i sluttspillet i Europa League, ved å score i hver utslagsrunde. Jaggu avgjorde han ikke finalen også.
Og så har vi håndteringen av Wayne Rooney. Hvor mye mas har vi hørt om at Mourinho er en drittsekk som benker nasjonalskatten til England? Next to nothing. Mourinho har faset ut Rooney med minimalt støy og gitt Rooney nok kamper til at rekorden ble slått og at en eventuell avskjed blir så lite dramatisk som mulig? Hvor sjokkerende er det om Rooney forlater United nå? Nettopp. Rooney har heller aldri klaget, selv om han sier han vil spille mer.
På spillerhåndtering får Mourinho en soleklar 6’er hos meg.
Summa sumarum
Totalt sett er jeg veldig fornøyd med Mourinho. Den 6. plassen svir, men CL-spill gjennom å vinne EL er en fin salve på det brannsåret. 4 flotte signeringer hvor alle slo til er toppkarakter og får vi et lignende vindu i sommer har vi mye moro i vente. Og det som er med Mourinho når det gjelder overganger er at gode spillere vil komme fordi de vet at da kjemper de om pokaler og at overgangene stort sett blir ferdigstilt tidlig. Med CL i potten vil nok Mourinho få tak i de fleste overgangsmål han ønsker seg, om Woodward gjør jobben sin.
Mourinho har også innført en spillestil som gjør at United har flere strenger å spille på. Tross sjansesløseri så kan United spille både friflytende angrepsfotball og kynisk resultatorientert fotball. Det første er snadder mot dårlige lag, det andre er balsam mot gode lag. Angrep er det beste forsvar, sier folk. Nei, det er faktisk ikke det. Forsvar er faktisk det beste forsvar til tider. Og United er ekstremt vanskelige å slå om dagen.
